fredag 27. november 2009

Første cellegift

Da var første cellgift unnagjort. Det var ikke skummelt i det hele tatt. Jeg hadde besøk nesten hele dagen, så jeg var mer opptatt av å oppdatere meg på hva som skjer i livene til venninnene mine og spille kort, enn hva som sakte men sikkert drypte inn i kroppen min. Hovedingrediensen i cellgiftkuren min var litt ekkel, for den var rød. Følte de like godt kunne ha satt ett dødningshode på den. Jeg måtte sitte helt stille i de to timene det tok å få denne røde væsken inn i kroppen min, for man kunne ikke under noen omstendigheter få dette stoffet kroppen sin. Sykepleierne var redde for at hvis jeg beveget meg rundt, kunne jeg havne i en kræsjulykke med cellegiftstanga mi ute på ganga, slik at det gikk hull på posen og noen fikk væsken sølt utover seg. Jeg ble fortalt at en gang hadde nettopp en slik pose blitt sølt ut over linoleumen, og da hadde cellegiften etset hull i gulvet. Dermed forholdt jeg meg helt rolig, mens dette stoffet man for all del ikke måtte få på seg ble sprøytet direkte inn i blodårene mine.

Jeg har blitt ramset opp en hel haug med bivirkninger som jeg kan få ved denne kuren, men jeg fikk inntrykk av at jeg uansett kommer til å oppleve kvalme og slapphet. Men her sitter jeg og kjenner ingen verdens ting. Nå kan det ta litt tid før disse bivirkningene slår inn for fullt, men jeg har et håp om at jeg kan slippe unna den verste kvalmen iallefall. Magen min har vist seg å være skikkelig robust både på ferier, etter narkose og jeg kan ikke huske sist jeg hadde spysjuka en gang. Så hang in there denne gangen også, magen min! Men jeg går på kvalmestillende da, bare sånn forebyggende. Jeg reagerer litt rart på de, for jeg blir så gira. Sykepleieren sier at de kan ha litt samme effekt som når man drikker mange kopper kaffe rett etter hverandre. Det er veldig kjekt på dagtid, for da får jeg litt mer energi, men fryktelig irriterende om natta når jeg ikke får sove. Men det er ikke mange dagene jeg skal gå på de, så det går seg nok til.

Pga prosjektet jeg skrev om i forrige innlegg, så kommer mye av behandlingen min til å foregå på Radiumhospitalet, iallefall i begynnelsen. En kur består av cellegift en dag, og så får man "resten" fjorten dager senere. Så går det fjorten dager til neste kur igjen. De prøver å få overført deler av behandlingen til Kristiansand, men det krever visst uante mengder med papirarbeid pga prosjektet, så vet ikke helt hvordan det blir. Jeg skal få laget en kalender over hvilke perioder jeg er i Oslo og når jeg er i Kristiansand, men vær obs på at den kommer til å endre seg ofte. Som jeg har skrevet før: kontrabeskjeder er en veldig stor del av dette "gamet".

Til slutt vil jeg veldig gjerne presisere en ting: Jeg skriver "legen" og "sykepleieren" som om det var en person, men jeg har forholdt meg til et tosifret antall leger gjennom denne prosessen og desto flere sykepleiere, og alle går under navnet "legen"/"sykepleieren". Tenkte det var litt greit å få sagt det, for flere har spurt hvem denne legen min egentlig er.

Prosjektet

Nå foreligger nesten alle detaljer om sykdommen min, og jeg har allerede hatt min første cellegift. Hvordan det gikk med cellgiften kommer i neste innlegg, dette innlegget kommer til å handle om et forskningsprosjekt jeg har bestemt meg for å delta i. Innlegget kan bli litt vel detaljert med henhold til både sykdommen og prosjektet, men jeg vet at det er flere sykepleiervenninner og en kommende lege som leser dette og som kanskje har interesse av det. Jeg skal prøve å presentere det hele på en oversiktlig måte, men blir det litt for mye fagutrykk underveis, så får dere andre bare skumme igjennom.

Først litt om sykdommen: Den endelige diagnosen min er klassisk Hodgkins lymfom. De har ikke funnet ut hvilken undergruppe av den klassiske varianten jeg har, men hvis ikke jeg husker feil, så så det ut til at jeg har nodulær sklerose. Men det kommer de ikke til å bry seg med å finne ut, for det vil ikke ha noe å si for behandlingsformen uansett.

Lymfekreft deles inn i fire stadier:
Stadie I: Her er det kun lymfeknuter over eller under mellomgulvet som er syke
Stadie II:Her er det påvist to eller flere områder med syke lymfeknuter enten over eller under mellomgulvet
Stadie III:Her er det syke lymfeknuter på begge sider av mellomgulvet, eventuelt med spredning til milten
Stadium IV: Her er også organer utenfor lymfesystemet rammet, som lever, lunge eller beinmarg.

I tillegg deles sykdommen inn i A eller B. A er hvis man føler seg i fin form, og ikke har noen symptomer på sykdommen. B er hvis du har et eller flere av disse symptomene: feber, tydelig nattesvette og vekttap.

Jeg har nådd stadium IVB. Kreften har startet i en lymfeknute i brysthulen, så har den spredd seg til å bli den store svulsten på venstre side av brystet mitt og den prøver nå å "ta over" plassen til lungen. Det har har den faktisk klart litt allerede for den har kommet seg inn i toppen av venstre lunge. I tillegg så har jeg hatt en del feber om kveldene (for det meste i tiden etter jeg havnet på sykehuset) og hadde en periode med nattesvette tidligere i høst, derav B'en. Så siden lungen min er involvert i dette her, havner jeg på det "verste" stadiet. Men det er allikevel litt misvisende, for jeg har ikke spredning til hverken mage eller hals, og som sagt så er både milt og lever i fin form, så hadde det ikke vært for at lungen var inne i bildet, hadde jeg bare vært på stadie II.

Når man skal behandle lymfekreft så fins det syv forskjellige kriterier som avgjør om man får høydose eller lavdosebehandlinger. Jeg har ikke oversikt over hva alle disse kriteriene er, men det det har iallefall noe å si hvilket stadie man er på, hva slags blodprosent man har osv. Hvis man oppfyller fire kriterier så får man høydosebehandling. Jeg oppfyller tre av dem, men siden kreften er på et så fremskredet stadie, så ligger jeg akkurat i grenseland for om de skal bruke høydoser eller lavdoser. Da legen fortalte meg dette så tenkte jeg først "kjør på med høydose, så blir vi kvitt dette dritet en gang for alle". Den tanken snudde fort da han begynte å fortelle om bivirkningene. Banalt nok så var det ikke smerter i sjelett, magesår, mulige ødelagte nerver i fingrene, hyppige blærekatarrer eller benskjørhet som gav meg skrekken. Hovedgrunnen til at jeg begynte å håpe at han kunne kjøre meg over på lavdoser var at den eventuelle høydosen inneholder et kortisonlignende stoff som heter prednisolon som ofte gir økt apetitt og dermed gjør at mange går betydelig opp i vekt, i tillegg til at man får et rundere ansikt. Rundere ansikt! Akkurat som om man ikke kunne ha brukt hodet mitt som bowlingkule fra før av! Jeg fikk bare et skrekkbilde av meg selv hvor jeg vandrer rundt som en hårløs, gigantisk hvalross med hode som en ballong. Jeg ser jo selv hvor latterlig dette er når jeg sitter og skriver det, men jeg tror det med utseendet sitter langt inne hos veldig mange jenter. En ting er å miste håret, det kan man til dels skjule hvis man vil, men man kan kan ikke skjule at man legger på seg 10 kg og får et oppblåst hode. Men skulle det nå senere bli aktuelt med høydoser, så får jeg bare hoppe i det og håpe at jeg slipper unna akkurat den bivirkningen (eller det blir egentlig helt feil å si det, jeg må håpe at jeg slipper unna de mer alvorlige bivirkningene og så er det en bonus hvis jeg slipper unna hvalross-/ballongbivirkningen i samme slengen).

For det blir altså ikke aktuelt med høydoser allikevel! Iallefall ikke i første omgang. Jeg har blitt med i et forskningsprosjekt (som den første i Norge faktisk) hvor jeg beynner med lavdoser. Etter to kurer med lavdoser så tar jeg en ny PET-scan (det er den scannen hvor de kan se om kroppen har aktive/ondartede kreftceller), og så ser de hvordan det hele ligger an. Hvis sykdommen er i ferd med å trekke seg tilbake så fortsetter jeg med lavdoser i 4 måneder til, og så skal jeg etter boken være frisk. Hvis sykdommen ikke er på vei tilbake, så må jeg over på høydoser (hva som skjer hvis sykdommen ikke trekker seg tilbake etter å ha blitt satt på høydoser er litt komplisert, så det tar jeg ikke med her, det tar vi heller på sikt hvis det blir aktuelt). Dermed får jeg et mer skreddersydd behandlingsopplegg tilpasset min situasjon, istedet for at de skulle bare ha gamblet på lav- eller høydoser. Hadde de gitt meg høydoser når jeg egentlig bare trengte lavdoser, så hadde jeg kanskje ha måttet slite med unødvendige bivirkninger resten av livet, mens hadde de satt meg på lavdose mens jeg egentlig trengte høydoser, så hadde sannsynligheten for tilbakefall vært enormt høy. Nå får jeg akkurat det jeg trenger!

En annen del av prosjektet er at etter PET-scannen, så får halvparten av pasientene som kan fortsette med lavdoser fjernet et stoff som heter blemycin i kuren sin. Man har visst grunn til å tro at kuren er like god uten dette stoffet, og dessuten kan den skade lungevevet. Jeg satser på at de vet hva de driver med og ikke gambler vilt med folks liv når de velger å fjerne dette stoffet fra kurene til halvparten av pasientene. Hvis ikke kan jeg muligens få et problem etterhvert, heh.

Nei, men jeg syns dette prosjektet hørtes fornuftig ut jeg. Jeg føler det er mye bedre å få et opplegg som passer for meg, enn at de bare tar en sjangs på høy- eller lavdoser.

tirsdag 24. november 2009

Radiumhospitalet

Ja, nå er jeg innlagt på Radiumhospitalet, men har igrunnen ikke vært der noe særlig ennå. Jeg kom dit på mandag og forventet egentlig å få alle svar lagt på bordet, men er det en ting jeg burde ha lært meg til nå, så er det at man ikke må ha forventninger til noe som helst i dette "gamet". Kontrabeskjeder blir gitt i hytt og pine (og av og til glemmer de å gi dem også), så da vi egentlig ikke fikk vite så mye nytt på mandag så var ikke det veldig overraskende, til tross for at vi var blitt forespeilt å kunne dra rett over til Radium og få alle svar vi måtte ønske. Det de sa da, var at de enda ikke har funnet ut hvilken undertype av Hodgkins jeg har. Det får jeg mest sannsynlig vite på onsdag eller torsdag, og dermed er det heller ikke mulig å si akkurat hvilken cellegiftbehandling jeg skal ha. Men legen sa at jeg mest sannsynlig ender opp med høydoser med cellegiftkurer hver 3-4 uke i 6-8 måneder. Jeg hadde håpt på litt mindre, men får bare bite tenna sammen og holde ut. De setter igang med cellegift så fort de finner ut hvilken undergruppe jeg har.

Etter samtalen med legen, så tok jeg ørten blodprøver, fikk ei sprøyte med blodfortynnende (det viser seg at svulsten ligger og klemmer på ei blodåre), og så dro jeg tilbake til Langhus (har vært der i helgen også). Jeg skal tilbake til Radium i morgen tidlig for å ta en PET-scan. Det er visst noe nymotens greier og spesielt interesserte kan lese mer om det her. Kort fortalt så kan en PET-scan vise aktive lymfeknuter, eventuell spredning og skille mellom godartede og ondartede svulster (mens MR- og CT-scan kun viser "utseendet" til svulsten). Hva de finner her kan være avgjørende for den videre behandlingen. Men en ting jeg allerede vet er at de ikke har funnet noen svulster i hverken hals eller mage. I tillegg så er både leveren og milten min i storform, og alt dette er visst veldig, veldig bra.

Jeg skriver mer i slutten av uka, når alle kortene faktisk er på bordet og min første cellegift er rett rundt hjørnet.

Takk for flotte kommentarer på de andre innleggene:) De varmer godt!

søndag 22. november 2009

Eksperimentet

Da jeg leste kreftforeningens lille hefte om cellegift for første gang, var det to ting jeg bet meg spesielt merke i. Det ene var at en av de vanligste bivirkningene var å miste håret (noe jeg egentlig visste, men som allikevel gav meg en klump i halsen), og at sannsynligheten for å bli infertil (miste muligheten til å kunne lage barn) var stor. Jeg har planer for livet mitt og en av de er å få barn, så det å muligvis bli infertil passet liksom ikke så godt inn i opplegget. Da legen fortalte meg at jeg må gjennom høydosebehandling med cellegift, så sa hun at risikoen for at cellegiften kommer til å ødelegge eggstokkene mine er meget stor. Hun lurte dermed på om jeg hadde lyst til å operere ut eggstokkvev fra den ene eggstokken min og fryse det ned, slik at hvis den eggstokken jeg da har igjen blir ødelagt under behandling, så kan jeg sette inn det friske eggstokkvevet igjen når jeg er blitt friskmeldt. Dermed skal jeg i teorien bli i stand til å kunne produsere barn igjen. Dette tilbudet er veldig nytt i Norge og har kun blitt utført på ca 60 personer. Siden det er så nytt, så er det ikke noen som har fått satt inn eggstokkvevet igjen enda, så de har ingen konkrete resultater å vise til her til lands, men i Danmark har resultatene av inngrepet vært veldig gode. Jeg slo dermed til og opererte ut den ene eggstokken min på fredag. Operasjonen var vellykket og alt gikk veldig fint, selv om jeg var veldig nervøs for narkosen. Jeg har nemlig sett dokumentar på TV om folk som får kroppen sin lammet av narkosen, men som ikke sovner og dermed er ved full bevissthet under inngrepet uten å kunne si ifra. Men doktoren lovte at det ikke kom til å skje med meg fordi de ikke skulle slå ut muskelfunksjonene mine, slik at hvis jeg kjente noe under inngrepet, så ville de se det ved at musklene mine trakk seg sammen. Så da sovnet jeg inn rolig og fornøyd:)

Men det er jammen meg mange ting man må forberede seg på/ta stilling til/bli oppmerksom på når man får kreft. For eksempel så fins det en ganske stor mulighet for at jeg og mamma kommer til å sammenligne plager i forbindelse med overgangsalderen når dette er over. Eller nei, det er kanskje noen år igjen til mamma kommer i overgangsalderen, men iallefall så kan jeg havne der hvis den ene eggstokken jeg har igjen blir ødelagt under behandlingen. Overgangsalderen når du er 24 år er ikke mye kult! Skal jeg liksom møte opp på forelesing på Blindern med hetetokter, haha? Neida, det fins tabletter jeg kan ta som gjør at jeg visstnok ikke skal merke noe til det, men det blir litt rart allikevel. At jeg plutselig får kroppen til en 50-åring liksom (uten tablettene da). Men det er vel sånne ting man bare får håpe går bra. Jeg satser på at den eggstokken jeg har igjen er like sta som meg og nekter å bli ødelagt av dette. Jeg heier ihvertfall på den!

lørdag 21. november 2009

Hva skjedde?

Dette innlegget handler om de tre ukene det gikk fra det ble oppdaget at noe var galt med meg til diagnosen ble stilt. (Hvert innlegg kommer ikke til å bli så langt, det er bare så utrolig mye som har skjedd de siste ukene at det tok litt plass)

27.okt: Sjokket!
Jeg hadde i lengre tid vært plaget med hoste. Det begynte med en kraftig forkjølelse etter Roskilde, så avtok den litt utover i august, men da kulda slo til i Alta ute i september (for meg var det da kulda slo til, selv om hardbarka altaværinger sikkert humrer litt nå), så kom hosten tilbake for fullt. I begynnelsen av oktober begynte jeg i tillegg å føle meg slapp. Jeg som elsker å trene begynte å grue meg skikkelig hver gang jeg hadde planer om å dra på treningssenteret. Noen ganger droppet jeg ut, mens andre ganger dro jeg, men trente da bare for halv maskin. Så en dag hostet jeg blod. Jeg ringte legen og spurte om det var noe som burde sjekkes, og det mente han bestemt at det var. Jeg fikk time neste dag og en blodprøve viste at CRP-verdiene mine var skyhøye. CRP-verdiene viser om du har infeksjon i kroppen. Legen sa at normale verdier er ca 8 over og 20 under (hva nå enn det betyr), mens mine var 190 over og 100 under. Han mistenkte dermed lungebetennelse og tok røngten av lungene mine.

Da røngtenbildene var studert og jeg kunne komme inn til legen igjen, så så jeg at legen var så rar i ansiktet. Han sa at de hadde sett en svulst på størrelse med en knyttneve i toppen av venstre lunge, i tillegg til fortetninger i mediastinum (dvs mere svulst midt i brystet). Jeg kikket meg først rundt i rommet for å se om det var noen andre han snakket til, så begynte jeg å le og så sa jeg "hæ?". Han sa at jeg ikke måtte bekymre meg og at de hadde ingen grunn til å tro at det var noe ondartet, men at jeg kom til å bli lagt inn på sykehuset i Hammerfest neste dag for videre undersøkelser. Jeg gikk hjem og gråt en skvett med både Kristine og Erlend, men så valgte jeg å stole på at det mest sannsynlig ikke var noe ondartet og dro dermed på besøk til noen venner og fortsatte kvelden på vanlig måte.

28.-29. okt: Hammerfest
Kristine fulgte meg på den to timer lange bussturen til Hammerfest grytidlig neste dag, og ble der hele dagen mens jeg gikk igjennom grundige undersøkelser. Det eneste jeg hadde fått vite om denne dagen var at jeg skulle ta en CT-scanning (nesten det samme som røngten, bare at bildene vises i 3D), så jeg gikk til røngtenavdelinga og sa nettopp det. Dama i skranken sjekket noen papirer og så sa hun "nei du skal rett ned på akutten du". Jeg ante ikke at det var sånn systemet fungerte da, så jeg og Kristine så hverandre inn i øynene og tenkte "hjelp". Dama fulgte oss en bakvei inn på akutten, og da vi gikk igjennom et rom kun fullt med senger trukket i blå plast som de bruker typisk i dramasituasjoner på Grey's Anatomy, så så vi hverandre i øynene og tenkte "HJELP". Men det hele viste seg å bli veldig lite dramatisk. Jeg måtte bare inn gjennom akutten for at det raskt skulle bli satt igang tiltak med meg.

Kritine var som sagt hos meg hele dagen, og på kvelden kom Erlend og ble til neste dag. Flotte folk altså:) Jeg fikk vite at jeg måtte overføres til Tromsø for videre undersøkelser, fordi de ikke kunne gjøre noe mer i Hammerfest. Jeg ble ganske matt av tanken på å ligge alene i Tromsø og glane i sykehusveggen, men så kom jeg på at jeg burde vel få lov til å dra hjem til det sykehuset jeg egentlig hører til, nemlig Sørlandet sykehus, og det fikk jeg. Gleden over å få lov til å komme nærme familien var stor, samtidig som det var vanskelig å dra fra Alta når alt var så uvisst.

30.okt -11.nov: Kristiansand
Nå begynte en lang og til tider svært frustrerende periode. De begynte å ta vevsprøver av svulsten, men en svulst består visst av mye "dødmateriale" eller hva man skal kalle det. Det er iallefall ikke alle deler av svulsten som kan gi informasjon om hva den egentlig er og hva som forårsaker den. Min svulst viste seg å være ekstra vanskelig slik at jeg måtte igjennom de samme ubehagelige prøvene gang på gang. De to gjengangerne var CT-/ultralydveiledet biopsi (dvs at de stikker en meganål gjennom brystet og inn til svulsten og så klipper de av en liten bit av den og sender til analysering) og bronkoskopi. Ordet bronkoskopi får det til å grøsse nedover ryggen min. Under en brokoskopi stapper de et bronkoskop (ser ut som en svart slange med et lys i enden) ned i halsen på deg, i mitt tilfelle for å nå svulsten og ta en vevsprøve av den. Første gangen jeg gjorde det var det på ingen måte behagelig, men det gikk greit liksom. Andre gangen spurte de om mamma ville være med inn, men siden jeg hadde gjort det gjort det en gang før og dermed visste at en bronkoskopi er veldig lite pårørendevennlig (man lager noen hostelyder som jeg nesten ikke kan forstå at et menneske kan lage, høres helt forferdelig ut), så sa jeg nei. Og det tror jeg både mamma og jeg er glad for i ettertid, for denne gangen skulle vise seg å bli grusom. Legen var stressa, hardhendt og generelt helt i sin egen verden tror jeg. Han hadde ikke tid til å la bedøvelsen virke skikkelig, i tillegg til at han ikke la til rette for at de kunne gi meg mer beroligende hvis det trengtes for "det kom til å gå fint". Dessuten tok han ikke hensyn til mine reaksjoner på det han drev det. Det hele endte med at jeg satt der helt blå i ansiktet med halsen full av ledninger og slim, nesten ute av stand til å puste, mens jeg hadde smerter i brystet fordi jeg ikke var ordentlig bedøvet og kunne kjenne at han rotet rundt nedi der (man har egentlig ikke nerver i bronkiene tror jeg, men han traff iallefall noe som gjorde skrekkelig vondt), i tillegg til at tårene bokstavelig talt sprutet og jeg hostet så jeg trodde jeg skulle krepere. Til slutt brøt en av sykepleierne inn og sa "nå må du se å avslutte med en gang, du kveler jo jenta!". Han dro opp slangen og sa "oi, går det bra med deg?" Jeg sendte ham det styggeste blikket jeg har og sa "nei". Et par dager senere kom en av sykepleierne som var med under bronkoskopien inn på rommet mitt og sa at hun var lei på mine vegne for at jeg hadde måttet gjennomgå undersøkelsen på den måten.

Legen min hadde i denne perioden ofte møter med leger på Rikshospitalet hvor de sammen kom fram til hva neste skritt skulle være. På et av disse møtene kom de fram til at det kanskje kunne være tuberkolose jeg hadde, noe som førte til at jeg ble lagt på isolat. Jeg var der i 5 dager og det var ganske kjedelig, men jeg fikk heldigvis besøk hver dag:) I Alta pleide Kristine og jeg av og til å ha aerobic på rommet hvis ikke vi gadd å dra på ut på trening, og en dag jeg var rastløs og i fin form inne på isolatet, så satte jeg på iPoden på full guffe og danset rundt i rommet i sykehusskjorta. Tror ikke det er tradisjon for folk som ligger i isolat på intensiven hehe. Da de fant ut at jeg ikke hadde tuberkolose og ble overført til infeksjonsavdelingen, så var jeg med på å kjøre senga mi ned dit, og sykepleieren sa at hun trodde hun aldri hadde sett noen gå på beina ut fra et isolat før.

Det at jeg har vært i så fin form har egentlig vært ganske merkelig oppi det hele. Jeg ble hele tiden informert om at det var noe alvorlig galt med meg, men jeg følte meg jo egentlig som vanlig, bare var litt slapp innimellom. Legene sa også ofte at jeg så ut som friskheten selv, og det har egentlig vært et godt holdepunkt under prosessen. Jeg har kunnet merke sykdommen mer og mer den siste tiden, men fortsatt er det dager jeg føler meg akkurat som før.

For å gjøre en lang historie kort så fant de ikke ut hva som feilet meg i Kristiansand. Jeg ble utskrevet derfra på en onsdag, med beskjed om å innlegges på Rikshospitalet på søndag. I mellomtiden kom Erlend på besøk og vi hadde noen fantastiske dager hvor vi kunne glemme alt som hadde med sykehus å gjøre, og bare være sammen:)

15.-19.nov: Rikshospitalet
Da jeg kom til Rikshospitalet fikk jeg beskjed om at dette hadde trukket alt for langt ut i tid, og at nå skulle de finne en diagnose ganske kjapt, litt koste hva det koste vil fikk jeg inntrykk av. Jeg gjennomgikk enda en CT-veiledet biopsi (det er den med nåla gjennom brystet), men forskjellen var at denne gangen var det tre leger til stede som var spesialister på hver sine områder, jeg var ut og inn av CT-maskinen minst 30 ganger tror jeg og de brukte to timer på å treffe et punkt som kunne gi en diagnose. Og tror du jammen ikke de traff!!! To dager etter dette (19.nov) fikk jeg diagnosen Hodgkins.

Da jeg fikk diagnosen var det med lettelse og sorg på samme tid. Det var en lettelse å endelig få en diagnose. Jeg syns det var tungt å gå så lenge og vente uten å vite hva som var galt. Samtidig var det jo ikke akkurat en hyggelig beskjed å få. Men jeg ble forespeilet allerede andre dagen i Kristiansand at det kunne være lymfekreft, så sånn sett hadde jeg hatt tid til å forberede meg og venne meg til tanken på at livet kunne bli snudd på hodet. Så da legen på Rikshospitalet sa "du har fått lymfekreft", så sa jeg "ok", og det var egentlig det eneste jeg tenkte og. "Ok". Den største sorgen følte jeg egentlig at jeg allerede hadde gjennomgått fordi jeg tror jeg innerst inne hele tiden har visst at det var dit det bar hen, og dermed allerede hadde gått noen runder med meg selv i forhold til dette.

Nå som jeg endelig hadde fått en diagnose var jeg utsultet på å få svar på spørsmål, så jeg begynte straks å spørre hvilken undergruppe av lymfekreft det var, skulle jeg igjennom høydosebehandlinger med cellegift eller slapp jeg unna med mindre doser, kunne det bli aktuelt med stamcelletransplantasjon osv. Legen så nesten himmelfallen ut da jeg spurte alle disse spørsmålene og spurte meg om jeg virkelig følte meg så rolig som jeg så ut som. Jeg svarte at ja det var jeg fordi jeg var godt forberedt på det hun hun akkurat hadde fortalt meg. Hun spurte allikevel om jeg ikke ville ha noen tabletter i bakhånd bare sånn i tilfelle, men jeg sa som det var at det trengte jeg ikke. Etter at jeg hadde snakket med henne låste jeg meg inn på doen, satte meg på en stol og tenkte "da er det endelig, jeg har fått kreft". Så gråt jeg i et par minutter og så gikk det greit. Jeg vet at det var mange som reagerte negativt på at legen i Kristiansand fortalte meg at hun TRODDE jeg hadde kreft, men den dagen jeg fikk diagnosen var jeg sjeleglad for det. Tenk så ille det hadde vært hvis ikke jeg hadde hatt peiling, så får jeg sjokkbeskjeden, og så skal jeg begynne med cellegift til uka. Det ville blitt for mye å ta inn på en gang. Da var det mye bedre å venne seg til tanken.

Så her er jeg, 23 år gammel og full av kreft. Flere har spurt meg om ikke jeg er sint siden dette rammet akkurat meg, at det er urettferdig. Tanken hadde faktisk ikke streifet meg før jeg ble gjort oppmerksom på den. Jeg tror at det fins en plan for alle her i livet, og det at jeg av en eller annen grunn ble rammet av denne sykdommen er en del av planen. Jeg ser på det som en liten omvei tilbake til det livet jeg har sett for meg jeg skal leve. Jeg kommer til å komme tilbake en skrekkelig erfaring rikere, og forhåpentligvis desto sterkere. Flere har også spurt meg om jeg er redd, og da kan jeg svare med en gang at jeg fins ikke redd på noen som helst måte ovenfor dette her. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å klare det, men jeg gleder meg jo ikke akkurat til prosessen som snart settes i gang. Men det at jeg har utrolig mange venner og stor familie til å støtte meg, gjør at jeg gruer meg litt mindre. Enda en ting jeg har tenkt på er at egentlig så kom ikke sykdommen på et dårlig tidspunkt. Jeg er ikke et barn, slik at jeg kommer ikke til å miste viktige deler av oppveksten min på dette her. Jeg har heller ingen barn, slik at jeg slipper å bekymre meg for dem. Dessuten følte jeg virkelig at livet mitt var supert slik det var rett før jeg ble syk. Kristine og jeg fartet rundt i Alta, jeg hadde akkurat fått meg kjæreste, nye venner og hadde det generelt veldig, veldig bra. Man skulle kanskje tro at da er det ekstra kjipt å få kreft for da går man glipp av store deler at det som gjorde at man hadde det så godt, men på en annen side; tenk hvis jeg ikke hadde det noe greit, ikke følte jeg hadde noe å glede meg til når jeg stod opp om morgenene og så får jeg kreft på toppen av det hele! Det hadde vært mange ganger verre syns jeg. Da tror jeg sjansen for å bare gi opp ville være desto større. Jeg har jo så mye å leve for, og jeg har på ingen måte tenkt til å gi slipp på det. Jeg kommer til å være her i mange år framover folkens (enten dere liker det eller ikke hehe), og jeg håper dere vil være med meg på veien tilbake til livet mitt slik jeg kjenner det:)