søndag 28. februar 2010

Et bedritent døgn

Nå har jeg fått meg en real smekk over fingrene. Det skjedde da jeg igjen tøyde grensene og sosialiserte meg i de dagene immunforsvaret er på sitt laveste. Resultatet ble ei runde med omgangssjuke av dimensjoner og sykehusopphold derpå. Jeg var egentlig veldig heldig som "bare" hadde det kjente men lite kjære noro-viruset, men det er uten tvil det tøffeste sykdomsdøgnet jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg skal ikke gå i detalj om hvordan sykdomsforløpet utartet seg, men jeg kan nevne stikkord som komplett magekaos, total utmattelse og oppkast i Family Griffin style.

Hvis det er et ordtak som skal beskrive meg, må det være "uten mat og drikke, duger helten ikke". Jeg blir fullstendig slått ut hvis jeg får mangel på en av delene. Dette gjelder generelt i frisk tilstand, men spesielt nå som jeg går på cellgift. En litt for sen frokost kan ødelegge dagen min. Dere kan jo tenke dere hvordan det ble da jeg tømte hele kroppen for innhold og i tillegg ikke klarte å tilføre noe nytt. Det startet halv fem på natta og på et tidspunkt var jeg så utmattet at jeg ikke klarte å formulere setninger. Etter mange timer med utbrudd klarte jeg endelig å holde på et glass cola. Det og litt salte kjeks i firetiden gjorde at jeg trodde jeg var på bedringens vei, men så plutselig kom sjokket; feber! Måler man 38,5 i feber når man får den cellgiftkuren som jeg går på, skal man rett inn på sykehuset, utenom veien på legevakta først, for da kan ting fort bli alvorlig dersom det ikke behandles raskt. Jeg målte 38,4. Lettere bekymret målte jeg igjen ca 15 minutter senere og da viste temperaturen 38,5, og det var bare å ringe sykehuset. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle klare å sitte i en bil i 40 minutter inn til Kristiansand når jeg omtrent ikke klarte å bevege meg de få meterene fra rommet mitt og inn på badet, men mamma visste råd og før jeg visste ordet av det stod det en sykebil på døra. Der og da følte jeg kanskje at det var å overdramatisere litt, men da jeg lå i sykebilen på vei inn til sykehuset var jeg sjeleglad for at jeg fikk ligge nede. Det var faktisk slitsomt nok bare det.

Jeg ble lagt inn på isolat på infeksjonsavdelinga ved Sørlandet Sykehus og der stod en lege og to sykepleiere klare på stedet for å undersøke meg. Jeg har fått vite i etterkant at de i tillegg til noro-viruset mistenkte blodforgiftning. Så da jeg tidligere i innlegget skrev at jeg var heldig som bare hadde omgangssjuka så var jeg virkelig det, blodforgiftning kan nemlig fort bli dødsfarlig. Erlend kjørte etter sykebilen inn til sykehuset og da han ankom spurte han en sykepleier om han skulle vente med å gå inn til de var ferdige med å undersøke meg. "Neida, bare kom du", var svaret, men jeg tror han følte seg litt utilpass der han satt mens legen og sykepleierne styrte iherdig med å kartlegge hva som var galt med meg. Jeg skjønner ham godt, for det kan se ganske dramatisk ut der de driver og stikker meg med nål etter nål og undersøker hele kroppen min samtidig som de spør spørsmål på spørsmål mens jeg bare ligger der slapp og dau. Man kan ikke akkurat si at det er udramatisk, men det er iallefall mindre dramatisk enn det ser ut til. Men han var tapper, da som alltid. Stø som et fjell han der altså. Jeg ble satt på to typer antibiotika intravenøst med en gang, bare i tilfelle det skulle vise seg å være noe alvorlig, og så var det bare å vente på prøvesvar.

Erlend ble hos meg hele kvelden. Han måtte ha på seg hansker, sykehusfrakk og munnbind, siden jeg lå på isolat. Jeg var ikke mye til selskap, men vi hadde nå en TV og fikk sett Bjørgen ta sølv på tremila. Selv om jeg var ferdig med å tømme meg, var det en hard kveld for jeg var fremdeles uten krefter og uvel i kroppen. Jeg klarte å spise noen ristede loffskiver etterhvert, så det hjalp iallefall litt. Da Erlend dro og jeg sovnet for kvelden, sovnet jeg virkelig også- i 13 timer faktisk. Det var sykepleiere innom ca annenhver time iløpet av hele natta for å koble av og på pencilin, måle blodtrykk og feber, ta blodprøver osv. Jeg registrerte det nesten ikke. Da jeg våknet på morgenen med teipede kompressorer på armene skjønte jeg ikke helt hvor de kom fra for jeg mente at jeg hadde fjernet alle før jeg la meg, men så demret det for meg.

Da jeg våknet var jeg feberfri og følte meg i skikkelig bra form i forhold til gårsdagen. Sykepleieren sa at prøvene så fine ut og at det mest sannsynlig hadde vært noro-viruset som hadde tøffet seg. Jeg øynet straks håp om å komme ut derfra. Da jeg ble innlagt forventet jeg at jeg hadde fått en infeksjon som lett kunne gjøre at jeg kunne bli liggende i en ukes tid. Det er ikke særlig kult å tilbringe tiden på sykehus når man har kjæresten sin på besøk, så jeg begynte å legge ut om hvor fin form jeg var i, slik at hun kunne videreformidle det til legen. Rett etterpå fikk jeg beskjed om at jeg skulle ta røngten og da jeg reiste meg opp for å gå ut i senga som ventet utenfor isolatet (jeg måtte ha munnbind på meg da jeg skulle ut derfra), så kjente jeg at jeg var svimmel og ustø på beina. Formen var kanskje ikke helt på topp allikevel. Og da jeg endelig fikk lagt meg ned i senga var jeg helt kjørt. Men nå kjenner jeg kroppen min såpass godt at jeg visste at det bare var på grunn av manglende næring, og ikke sykdom. Jeg har vært til røngten flere ganger enn jeg kan telle på to hender den siste tiden, ofte i forbindelse med fasting, og jeg har litt dårlig erfaring med det. Kombinasjonen tom mage, lite væske og lavt blodtrykk er veldig uheldig når man skal reise seg raskt opp og så holde pusten. Jeg har besvimt to ganger tidligere inne på røngten og var livredd for at jeg skulle gjøre det nå også, med den konsekvensen at de ikke ville tørre å sende meg hjem. Da jeg kom inn på røngten reiste jeg meg opp og kjente svimmelheten slå inn. Jeg ventet på at den skulle gå over, men istedet tiltok den og jeg begynte å se svarte prikker- et sikkert tegn på at jeg skal besvime. Men istedet for å vente på at røngtenmannen skulle forklare meg hva som skulle skje, stilte jeg meg inntil den plata man skal stå vendt mot, presset skulderbladene fremover og la haka oppå plata for å få litt støtte slik at jeg ikke falt om. Jeg pleier ofte å bare "halvbesvime", det vil si at det svartner for meg men jeg hører hva folk rundt meg sier. Med litt støtte klarer jeg å holde meg på beina. Han kommenterte at jeg tydeligvis hadde tatt røngten før og kjappet seg med å ta bildet. Jeg skyndte meg med å snu meg til siden og tok tak i stanga over hodet for å ta det andre bildet, og da jeg på nytt holdt pusten kjente jeg at nå klarte jeg ikke å holde meg oppreist stort lenger. Jeg falt ned i senga. Det tok akkurat nok sekunder til at jeg kom til meg selv før røngtenmannen kom ut og spurte om det gikk greit. Jeg prøvde å smile og sa at jeg bare snublet litt. Han så ganske skeptisk ut, men kjørte meg ut av rommet uten å si noe mer.

Vel tilbake på isolatet og strålende fornøyd med egen innsats under røngtentagningen, fikk jeg i meg frokost og kjente formen steg nesten for hver bit jeg tok. Da legen kom inn for å evaluere meg følte jeg meg i storform og smilte og lo for å virke kvikkest mulig. Jeg forklarte at jeg hadde en kjæreste som ventet på meg og at jeg veldig, veldig gjerne ville hjem. Han var litt i tvil, men siden prøvene var fine og jeg så fin ut, gav han meg lov. Det var nesten så jeg hoppet på ham for å gi ham en klem, men fant ut at det ville nok bare ha blitt merkelig, så jeg lot være. Han virket ikke til å være klemmetypen. Erlend kom og hentet meg, og glade dro vi hjem. Jeg er helt frisk igjen, men er fremdeles slapp. Jeg regner med at jeg får hentet meg inn igjen iløpet av morgendagen, og så er det inn til Oslo igjen på tirsdag og ny cellegift på onsdag. Det er harde kår, men med Erlend og litt loooove innimellom så går det greit allikevel.

Jeg vil gjerne avslutte innlegget med en stor takk til Erlend som hjalp meg igjennom dette grusomme døgnet. Mamma hjalp meg også, og jeg vil rette en stor takk til henne og men det er på en måte en mors jobb å skifte spybøtter. Mange gutter ville nok bare ha skygget banen hvis de opplevde kjæresten sin i en så ulekker situasjon, men han var der for meg 100 % hele tiden. Mange ville nok ha skygget banen generelt hvis de fikk vite at kjæresten hadde fått kreft, iallefall når forholdet var så ferskt, men ikke Erlend. Han er alltid der for meg. Så takk! Og det er en inderlig takk.

mandag 22. februar 2010

Bivirkninger

Jeg får stadig spørsmål om hva slags bivirkninger jeg har, og siden det virker som om det er av generell interesse, velger jeg å skrive litt om det. Her er de vanligste bivirkningene folk får av en ABVD-kur og hvordan jeg opplever dem:

Slapphet: Jeg føler meg definitivt slapp rett etter kur. Jeg er egentlig konstant slappere enn normalt, men jeg føler meg allikevel relativt pigg rett før ny cellegift. Til tross for at jeg føler meg opplagt før ny kur, så er jeg nok allikevel et stykke fra normalen. Jeg føler jeg har vært redusert så lenge nå at jeg ikke husker helt hvordan det er å være på topp. Jeg føler at jeg har mistet litt av meg selv oppi dette her. Jeg husker at jeg elsket å være litt tullete før og fant ofte på litt småsprell med de rundt meg. Den siden er nesten helt borte nå, men jeg satser på å komme sterkt tilbake:)

Lav produksjon av blodceller: Cellegift reduserer forbigående produksjonen av blodceller i benmargen. Dette kan føre til anemi (blodfattighet), noe jeg ikke er spesielt plaget med, lave blodplater (kan gi økt blødningstendens og behov for overføring av blodplater), noe jeg heller ikke er plaget med og lave hvite blodlegemer (dvs dårlig immunforsvar). Sistnevnte sliter jeg litt med og spesielt verdiene på nøytrofilene mine (viktig komponent i immunforsvaret) ligger og vipper mellom 0,2 og 0,3, når 0,2 er absolutt nederste grense for at det er forsvarlig å gi meg ny kur.

Infeksjoner: Når immunforsvaret mitt er så dårlig som det er så er det helt utrolig at jeg ikke har fått en infeksjon enda. For å si det sånn; jeg skulle ha hatt minst èn for lenge siden, jeg følger jo ikke akkurat legens anbefalinger og unngår folkemengder. Jeg føler jeg strakk den strikken til det ytterste da jeg var i Alta på studentutestedet der. Jeg var bombesikker på at jeg måtte betale for den kvelden med en ukes sykehusopphold, men jeg tror jeg er heldig og har noen som vokter over meg for det går jo greit gang på gang. Men det er en vanskelig balansegang å velge hva jeg skal være med på og ikke. Det kan nemlig bli svært, svært alvorlig hvis jeg får i meg en luguber infeksjon, men samtidig så må jeg jo leve mens jeg er syk. Jeg kan ikke sette meg innenfor husets fire vegger og bare visne bort. Det kan jeg bare ikke!

Kvalme og oppkast: Jeg er utrolig takknemlig for at jeg ikke opplever disse bivirkningene i alvorlig grad. Det eneste som plager meg litt er at jeg blir psykisk kvalm, om man kan kalle det det, på selve kurdagen. Jeg blir rett og slett kvalm bare ved tanken på ny cellegift. Men cellegiften begynner ikke å ta på magen før langt utpå kvelden, så egentlig er det ingen grunn til at jeg skal føle meg kvalm mens jeg får cellegiften, men det er ikke mindre plagsomt av den grunn. Ellers er jeg litt uggen ca de tre første dagene etter kur, og har ikke spesielt stor matlyst da (men spiser allikevel), så går det fint etter det. Jeg går som regel på kvalmestillende i disse dagene. Denne gangen forsøker jeg å kutte ut en dag fordi de tablettene gjør at jeg opplever neste bivirkning på lista i meget stor grad.

Forstoppelse (advarsel: selvutleveringsnivået er høyt i dette avsnittet, så hvis du tror du kan bli støtt av innholdet bør du hoppe over det): Skrekk og gru så forferdelig det er! Noen ganger får jeg tårer i øynene bare ved tanken på neste toalettbesøk, for det gjør vondt! Au, au, au. Jeg kan ta sånn olje som eldre mennesker ofte tar for å få fart på sakene, men det er ikke nok. Dessuten gjør den olja at jeg får skikkelige luftsmerter. Det er jo ganske flaut for meg og mindre heldig for omgivelsene rundt for å si det sånn, hehe. Jeg kan ta sterkere saker som visstnok skal gjøre at jeg slipper unna luftsmertene og setter enda mer fart på systemet, men det middelet er ganske avhengighetsdannende, og er det noe jeg ikke gidder å bli avhengig av så er det avføringsmiddel. Da får jeg heller bite tennene sammen de siste månedene.

Muskeltap: Det er en utrolig merkelig følelse å nesten ikke ha en muskel igjen på kroppen. Jeg har alltid hatt et hardt underlag, men nå er hele kroppen min som dissende gelè. En dag skulle jeg bære tøy fra rommet mitt og ned på vaskerommet og det var nesten så jeg måtte stoppe halvveis og ta pause fordi melkesyren sprengte i armene mine (nå var det ganske masse tøy, men allikevel). Og en dag jeg skulle fly hjem til sørlandet og skulle slenge ryggsekken min opp i bagasjehylla, holdt jeg på å miste hele greia i gulvet fordi armen begynte å riste ukontrollert under vekten av sekken da jeg løftet den opp.

Tørre slimhinner: Jeg er litt plaget med dette, men ikke i noen voldsom grad. Jeg kan fremdeles gå med linser innimellom, men de blir raskere tørre enn vanlig. Det er mange som får store sår i munnen grunnet minimal spyttproduksjon og dermed har store problemer med å få i seg mat, men min munn er foreløpig sårfri. Siden spytt er naturens eget forsvar mot ulumskheter i munnhulen, så er det også mange som opplever å få sopp i munnen hvis mat blir liggende mellom tennene hele dagen. Takket være innkjøp av spesialtannbørste (to forskjellige faktisk), spesialtannkrem, tanntråd og munnskyll og ivrig bruk av dette, så er jeg foreløpig soppfri. Og det har jeg tenkt til å fortsette med å være. Jeg har hørt at om uhellet skulle være ute så er det visst ikke så ille. Du må bare suge på noen tabletter og så forsvinner det igjen. Når vi er inne på munnproblemer, så kan jeg nevne at jeg kjenner litt stikking i tunga i dagene rett etter kur. Heldigvis går dette over.

Nerveskader: Det har jeg faktisk begynt å merke litt til. Lillefingrene mine og ringefingrene mine føles konstant numne eller dovnet bort og det prikker litt i dem. Det merkes best rett etter kur. Forhåpentligvis går det over etter endt behandling, men det kan også bli permanent. Dessuten er det et stoff i cellegiften som gjør at jeg får ekstremt rastløse armer og bein. Det kan gjøre det vanskelig å sovne inn om kvelden (men når jeg først har sovnet så sover jeg).

Forandringer på hud og negler: Sykdommen i seg selv har ført til at jeg har fått sprø negler med riller i, sånn som man ofte ser på eldre mennesker. Det skal visst gå over når jeg blir frisk. Huden er blitt veldig tørr, men det ordner seg med en god fuktighetskrem. Huden har også blitt litt mørkere og har fått et litt mørkt, rødaktig skjær. Men man kan ikke legge merke til at huden min er litt mørkere, den ser egentlig normal ut, det er bare at jeg pleier å være likbleik på denne tiden av året og det er jeg ikke nå, for en gangs skyld. Så det er ikke bare negative bivirkninger med det her, hehe. Ja apropos det; huden min i ansiktet ser faktisk renere ut enn noensinne. Se det!

Håravfall: Er det en ting jeg ikke har angret på, så er det at jeg tok håret rett av den dagen jeg fant ut at det begynte å løsne. Det føltes grusomt rett før jeg satte i gang, men jeg aksepterte raskt at nå må jeg være skallet fremover og at det ikke var noe vits i å dvele mer ved det. Nå begynner øyevipper og øyebryn også å falle av og det er nesten så jeg syns det er verre. Da kan jeg ikke sminke meg som jeg pleier. Jeg føler det nesten som om ansiktet mitt viskes ut. På en annen side så har jeg alltid hatt relativt lyse vipper. Jeg husker senest i høst at jeg klagde til ei venninne og sa til henne at det så ut som om jeg hadde kreft hvis ikke jeg hadde på meg mascara. Så endringene er jo ikke brutale i forholde til det usminkede jeg. Men jeg liker allikevel å ha muligheten til å stæsje meg opp litt. Og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal løse øyebrynsproblemet. Jeg nekter å tegne på to streker som erstatning for de gamle øyebrynene mine, det ser jo bare helt latterlig ut. Jeg vet de arrangerer sminkekurs for kreftrammende på Radiumhospitalet, og det hadde vært kjekt å plukke opp et par triks der, men de kursene er nesten alltid på onsdager rett etter kur og det vet jeg ikke om jeg orker. Jaja, de er ikke helt borte enda, så tar det litt på sikt. Jeg har iallefall veldig freshe legger for tiden. Det går et par-tre uker mellom hver gang jeg trenger å barbere dem (og til og med da kan man nesten ikke se noen hårvekst), og snart trenger jeg ikke å tenke på det i det hele tatt. Aldri så galt at det ikke er godt for noe;)

Nedsatt fruktbarhet: Jeg kan bli infertil, men jeg har heldigvis en backup på Riksen hvis det skulle inntreffe. Foreløpig er alt vel på fruktbarhetsfronten, så får vi bare håpe det holder til det hele er over.

Sjeldne bivirkninger: Jeg kan få lungeskader (kronisk hoste og kortpusthet), leverforandringer (vanligvis normaliseres leveren etter behandling), hjerteforandringer (skade på hjertemuskelen på kort og lang sikt) og økt sannsynlighet for kreft senere i livet (da spesielt brystkreft og lungekreft). Men dette er som sagt sjeldne bivirkninger og jeg gidder ikke å bry meg om dem før jeg eventuelt får beskjed om at noe er galt. Nå skal jeg bare bli frisk og levva livet!

Psykiske plager: Det er ikke til å legge under en stol at det er tøft å ha kreft, og det sliter på psyken. For meg er det verste egentlig at jeg føler at jeg ikke klarer å delta i den verden som jeg kjenner. Jeg gjør det litt innimellom og syns det er stas, men mesteparten av tiden orker jeg ikke og jeg syns det er forferdelig å sitte pasifisert på sidelinjen. Jeg lever på gamle minner og lengsel etter bedre tider. Dessuten er det å ha kreft forferdelig ensomt. Du kan forklare og forklare folk hvordan du har det, men de har ingen forutsetninger for å klare å forstå hva som egentlig skjer inni deg hvis ikke de har vært ute for det samme selv. Grunnen til at jeg med sikkerhet kan si dette er fordi at jeg opplever og føler så utrolig mye som jeg aldri har opplevd og følt tidligere. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forklare mye av det som foregår inni meg.

Men jeg må jo også nevne at jeg er blant "de heldige". Jeg slipper relativt billig unna med bivirkningene og har mange lyspunkter å gå etter selv om det er tøft innimellom. På tirsdag, for eksempel, kommer Erlend på besøk. Da får jeg en uke med lykke, og det er det ikke alle kreftsyke som er så privilegerte. Det er ikke alle mennesker generelt som er så privilegerte. Så jeg får bare prøve å fokusere på det positive så godt jeg kan:)

tirsdag 16. februar 2010

Sol og spa


I dag har jeg skjemt meg bort med to timer behandling av kropp, føtter og ansikt og jeg føler meg umåtelig fresh! Huden er ren og glatt og kroppen føles god og myk etter en times massasje. Ooooo, I like! I morgen er det ny runde med cellegift, bah. Da er jeg akkurat halvveis. Det føles på en måte ut som om jeg har kort tid igjen, for som farmor sa; "Om 14 dager kan du si at du er ferdig i neste måned". Men samtidig hvis jeg tenker tilbake på den tiden som allerede har gått så føles det som om jeg har holdt på med det her i evigheter allerede, og så har jeg like lang tid igjen liksom! Nei, men jeg tror den siste halvdelen vil gå raskere enn den første fordi i den første halvdelen skjedde det så utrolig mye og ting var så nytt. Og når det skjer mye på kort tid så blir man ofte overrasket når man begynner å gå igjennom hvor lite tid det egentlig har gått. Nå skjer det ikke så mye om dagene, men jeg er kommet inn i cellegifttralten, og syklusene på 14 dager går egentlig ganske kjapt.

Mens jeg brukte den første uka til å egentlig bare ligge på sofaen og hente meg inn etter Alta, så har jeg hatt en ganske aktiv helg. Jeg var blant annet på en liten skitur på søndag. Det gikk ikke akkurat radig for seg, men jeg var ute i en times tid. Det var skikkelig digg å få beveget seg litt. Fint vær var det også. Ja, apropos fint vær, jeg skrev jo at jeg var ute i sola her en dag og gikk tur. Senere på kvelden satt jeg og surfet litt på nettet om Hodgkin´s lymfom og da stod det flere steder at jeg ikke burde være ute i sola.  Jeg kan ikke huske at jeg har blitt advart mot dette, men jeg ringte Radiumhospitalet for å være på den sikre siden. Og tror du ikke det stemte! Flaks at jeg fant det ut. Jeg skal ikke oppholde meg i sola fordi det er et stoff i cellegiften som gjør at jeg veldig lett kan få brune eller til og med svarte pigmentforandringer der sola har tatt, og de varer livet ut. Jeg er ikke veldig hypp på å gå rundt med svarte flekker i ansiktet, men samtidig er jeg så glad i sola at jeg tenkte at dette måtte jeg klare å finne en løsning på. Jeg har dermed gått til innkjøp av solfaktor 50 og ordentlige solbriller som beskytter mot UV-stråling. Med lue, solbriller og skjerf som dekket det meste av ansiktet mitt, fikk jeg meg en god og varm time i solveggen:)

onsdag 10. februar 2010

Det går opp og ned her i verden

Etter noen tunge dager er jeg endelig back in buisness. I dag har det vært strålende sol fra skyfri himmel og humøret har vært på topp. Jeg stod opp til vanlig tid, dvs ca klokka tolv, spiste en god frokost, surret litt rundt på nettet og så tok jeg meg en tur ut. Det var bare 2,5 minusgrader og sola varmet godt. Jeg hadde musikk på ørene og gikk ekstra sakte for å kunne nyte været lengst mulig. Tror jeg var ute i rundt 45 minutter og jeg nøt hvert sekund. Jeg syns det har vært stas med den kalde vinteren i år, men nå innser jeg at jeg begynner å glede meg til snøen smelter, til sola kommer og det går an å sitte mer ute. Jeg vurderte å sette meg ute i dag, men verandaen var full av snø og sittebenken var tatt inn for vinteren. I et lite sekund overveide jeg om jeg skulle lage meg en provisorisk sitteplass ved hjelp av spade og sitteunderlag, men slo det raskt fra meg. Det ville nok endt med at jeg var sliten før jeg fikk satt meg. Jeg lagde meg dermed heller en kopp kakao, satte en av lenestolene i stua i sollyset og leste blad. Ikke like stas som orginalideen, men kjekt det også.

Jeg føler at min sinnstilstand kan sammenlignes med den mange opplever som gravid. Følelsene er ofte ute av kontroll, små hendelser kan gi enorme reaksjoner, både på godt og vondt, og ofte reagerer jeg irrasjonelt på ting. Jeg kan bli rasende over ting jeg normalt aldri ville ha brydd meg om, mens andre ganger kan jeg bli inderlig glad over ting jeg normalt aldri ville ha brydd meg om. Og ofte er det umulig å si på forhånd om det går den ene eller den andre veien. I tillegg kan humøret skifte fra det ene til det andre uten forvarsel. Så ja, jeg er med andre ord til tider ikke så enkel å ha med å gjøre. Men det skal og nevnes at ofte holder jeg disse bisarre reaksjonene for meg selv. Og ofte holder jeg de tunge følelsene for meg selv. Men jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å si ifra til de rundt meg når det er kaos inni meg. Da jeg laget denne bloggen skrev jeg en tekst under bildet mitt: "Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg". Desverre har jeg ikke klart å anvende budskapet i den setningen i den grad jeg burde ha gjort det. For det er jo sant det som står der. Og hvorfor skal jeg gå og bære på alt inni meg når jeg har en rekke med mennesker som er villige til å lytte hvis jeg har behov for å snakke? Dere aner ikke hvor mye det betyr å bare vite akkurat det, så får vi se om jeg klarer å benytte meg litt mer av det fremover.

For å følge opp tråden om kontraster, så kan jeg informere om at jeg på tirsdag i neste uke skal på to timer med ansiktsbehandling, fotbehandling og full kroppsmassasje (fikk gavekort til jul). Dagen etterpå skal jeg få cellegift. Dere kan jo gjette hva jeg gleder meg mest til;)

mandag 8. februar 2010

Reality is a bitch

Nå er jeg hjemme på sørlandet igjen og har planer om å bli her iallefall i fire uker, kun avbrutt av en liten tur til Oslo for å få cellegift. Jeg hadde det så fint i Alta! Virkelig, altså. Jeg glemte nesten helt at jeg var syk, opplevde en hel masse og var sammen med gode venner. Dessverre ble kontrasten mellom Alta og hverdagen etterpå alt for stor. Jeg lever i troen på at man kan klare så og si hva som helst bare man innstiller seg på det. Jeg begikk en kjempetabbe og glemte å innstille meg på at Alta ikke ville vare for alltid. Dessuten ble jeg dausliten fordi det koster å være så aktiv som jeg var der oppe. Så da jeg kom hjem og fikk ny cellegift da jeg i utgangspunktet var sliten, i tillegg til at det plutselig gikk opp for meg at nå var moroa over, så var det som å løpe rett inn i en vegg. Jeg gikk på en megasmell og fikk et heller ubehagelig møte med sykdommen min. Jeg følte den stod over meg og gapskrattet mens jeg lå nede fordi jeg hadde vært så dum og tro at jeg kunne flykte unna den. Reality is a bitch!

Jeg har et merkelig bilde av meg selv som følger meg hele tiden. Jeg føler noen har dyttet meg uti et mørkt vann. Der svømmer jeg og alle andre som har kreft for livet. Helt i bunnen ligger de som ikke klarte seg. Under overflaten og nede i mørket er de som har gitt opp. Noen kan i teorien fremdeles klare å komme seg opp til overflaten, men de klarer ikke å mobilisere styrken som trengs. Så har du de som ikke kan svømme. De er litt over og litt under vann. De har ikke så store muligheter for å overleve, men de kjemper for harde livet og nekter å gi opp. Til sist har du de som holder hodet over vannet og titter på verden rundt, mens de venter på at noen skal dra dem opp av det mørke hullet de har falt oppi. Stort sett føler jeg at jeg befinner meg i den siste kategorien. Jeg tror de siste ukene kan beskrives som om noen slang ut en flåte til meg i vannet. Jeg klatret opp på flåten og padlet inn til land, og selv om jeg ikke kunne gå i land og delta i verden rundt på lik linje med de andre på land, så var jeg litt med allikevel. Da tiden på flåten var oppbrukt falt jeg ikke bare tilbake i vannet, jeg ble også dratt under vann og der var det mørkt. Det mørket skremmer meg voldsomt.

Heldigvis klarte jeg nok en gang å kjempe meg opp til overflaten igjen. En stor grunn til at jeg klarer det hele tiden er at jeg ser en ende på dette. Hvis dere sjekker ut den oppdaterte kalenderen så har jeg kanskje siste cellegift 28. april. Det er jo ikke såååå lenge til. Endringer kan lett oppstå, så jeg tar det litt som det kommer, men jeg føler iallefall at seieren nærmer seg innen rekkevidde.

Da skal jeg opp på land og lykkelig omfavne realiteten som gjelder da:)

mandag 1. februar 2010

Kjapp rapport fra Alta

I dag er siste dagen min her i Alta før jeg drar hjem. Tanken er litt vel vemodig syns jeg, sukk. Allikevel er følelsene mine litt delt når det gjelder det å tilbringe de to neste ukene på sørlandet. Jeg syns det blir fryktelig trist å dra herfra fordi jeg nesten har glemt at jeg er syk mens jeg har vært her. Jeg har gjort masse moro, og selv om nesten all tid mellom slagene har gått med til hvile, har jeg ikke følt meg så "normal" siden jeg før jeg ble syk. Eller, normal og normal, det er jo alltid spesielt å treffe folk igjen etter at jeg er blitt så slapp og har mistet håret og sånn, men det er bare de første minuttene samtalen dreier seg om meg og min sykdom og så er jeg en del av gjengen igjen, akkurat som før. På den andre siden kjenner jeg at det blir litt godt å få hvilt ordentlig ut når jeg kommer hjem. Det er forskjell på å hvile når man ikke skal noe spesielt og når man hviler for å samle krefter til noe, og her har jeg hatt noe på programmet stort sett hver dag. Her er en kort oppsummering på hva som har skjedd siden sist innlegg (+ litt til):

Mandag: Quiz på Studenthuset
Tirsdag: Vi samlet en gjeng på kjøkkenet vårt og så håndballkamp
Onsdag: På besøk hos Anette, Karl Even og lille Emrik
Torsdag: Utflukt til ishotellet (bilder kommer på Altabloggen)
Fredag: Gullrekka på kjøkkenet vårt med gjengen
Lørdag: Feiring av Kristine sin bursdag (bilder kommer på Altabloggen)
Søndag: Utrydding og nedvasking av rommet mitt. Takk Erlend for uvurderlig hjelp!
Mandag: Kristine, Magnus, Erlend og jeg skal ut å spise og ferie Kristine sin bursdag igjen
Tirsdag: Drar til Oslo
Onsdag: Cellegift og hjemreise til sørlandet

Som dere ser har jeg kost meg som bare det. Jeg skal definitivt tilbake til Alta igjen iløpet av våren:)