torsdag 27. mai 2010

Et skritt til på veien

Relativt tidlig tirsdag morgen, med søvnen fremdeles godt plantet i øynene, skulle jeg bare sjekke klokka på mobilen. To ubesvarte anrop. Jeg la merke til at det var et Oslonummer, og i Oslo er det kun en instans som pleier å slå på tråden, nemlig sykehuset. Jeg rensket stemmen og ringte opp igjen. "Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet" var responsen i andre enden. Hæ?, tenkte jeg. Jeg skulle jo på Radiumhospitalet senere på dagen og operere ut VAP'en, ikke Rikshospitalet. "Ja, hei, det er Anniken. Har dere prøvd å få tak i meg?". "JA", utbrøt personen i andre enden. "Hvor er du?". "Jeg ligger hjemme i senga og sover", svarte jeg. "Men du skulle jo vært på ultralydundersøkelse av hjertet nå!". "Det har ikke jeg fått noe beskjed om", sa jeg og kjente hvordan den korte, planlagte hjemkomsten min til Sørlandet plutselig hang i en faretruende tynn tråd. Som forventet var neste setning fra andre enden av telefonen: "Ok, da får vi se om vi har noe ledig i slutten av uka". "Nei", utbrøt jeg. "Jeg kan kaste meg rundt og komme med en gang. Har dere ikke tid til å ta meg innimellom alle de andre? Dere har gjort det før. Jeg kan vente så lenge som nødvendig, bare jeg er på Radiumhospitalet innen halv ett, for da skal jeg operere". "Ok, vi prøver, kom så fort du kan". Jeg hoppet ut av sengen, kastet meg i en taxi og durte avgårde til Riksen. Vel framme ble det riktignok en del ventetid og klokka nærmet seg absolutt siste tidspunkt for avgang: 12.15. Etter å ha tatt en EKG og snakket med hjertelege, kom radiologen kl 11.45 og sa at nå var de klare for meg. Jeg hadde vært igjennom ultralydundersøkelse av hjertet to ganger tidligere og begge gangene brukte de ca 45 minutter. Jeg forklarte henne situasjonen og ba henne om å forte seg så godt hun kunne. Klokken 12.20 løp jeg ut av den medisinske poliklinikken på Riksen, kastet meg i en taxi, ringte Radium og sa jeg var på vei, løp til røngtenskranken da jeg kom frem, fikk beskjed om at jeg skulle på lab 8, hastet avgårde dit og ble møtt av et helt team som stod og ventet på meg, omtrent med skalpellene klare i hånden. Puh!

Mamma hadde tidligere spurt meg om jeg gruet meg til å operere ut VAP'en, i og med at det ikke var spesielt behagelig å sette den inn. Jeg hadde fortalt henne at jeg skulle ta noen minutter på forhånd og forberede meg mentalt, men at jeg ellers ikke gadd å tenke noe særlig på det. Grunnen til at jeg ville forberede meg litt, er at hvis jeg tenker at nå skal jeg igjennom noe ille greier, så blir det ofte ikke så galt som jeg hadde trodd på forhånd. Men hvis jeg tenker at dette er null stress, blir jeg ofte ubehagelig overrasket. Anpusten og lettere stresset la jeg meg ned på operasjonsbordet. Jeg begynte prosessen med å forberede meg på at nå skulle jeg mest sannsynlig igjennom noe vondt, men gav fort opp. Etter så lang tid i gamet, føler jeg meg nesten immun mot, ja, det meste som har med sykehus å gjøre egentlig. Det var en nybegynner som skulle utføre operasjonen, under kyndig veiledning heldigvis. Operasjonen skulle foregå under lokalbedøvelse, så det eneste som kom til å gjøre vondt, var bedøvelsessprøyta. Det var ganske lenge siden jeg hadde tatt sånne store sprøyter, men jeg husket at det gjorde ikke så godt, så jeg tenkte "ok, nå kommer det", og kløyp alt jeg kunne i fingeren min. Hun kjørte sprøyta inn og begynte å stikke litt rundt i forskjellige retninger under huden, før å få bedøvd hele området det gjaldt. Det gikk egentlig ganske greit, men plutselig traff hun et eller annet som gjorde at jeg formelig lettet fra operasjonebenken. Alle musklene mine, spesielt fra livet og ned, trakk seg sammen i et enormt, ukontrollert rykk. "Hei hei", sa veilederen til nybegynneren. "Nå må du roe litt ned". Etter dette så jeg på monitoren at hjertet mitt slo litt fortere. Resten av operasjonen gikk heldigvis fint.

Jeg har sett på uendelig med sykehusserier mens jeg har vært syk. Noen oppdiktede, men også noen fra virkeligheten. Der følger man livet på akutten ved diverse sykehus rundt om i USA. Det er til tider ganske tøffe scener, for vi følger pasientene fra de ankommer i sykebilen til de ligger på operasjonssalen med sprettet buk og innvoller over det hele. Jeg ELSKER disse seriene og syns det er fantastisk interessant hvordan legene kan fikse ting som er over de flestes fatteevne. Jeg ble tvunget til å ligge med hodet litt mot venstre, mens boksen lå over det høyre brystet mitt, men allikevel fikk jeg sneket til meg noen sneek-a-peeks innimellom. Jeg syns det var utrolig facinerende å se hvordan de stod og kuttet i meg, samtidig som jeg hørte på instruksene fra veilederen til nybegynneren. Dere syns sikkert det høres veldig makabert ut, men som sagt, jeg føler meg herdet mot det meste som har med sykehus å gjøre, og syntes det var interessant å følge med og lære litt. Dessuten kjente jeg igjen en del av ordene fra TV-seriene, haha. "Vi trenger en sutur til her". "Suture please!", tenkte jeg med en gang og så for meg Dr. Bailey kommandere Meredith, Christina og Karev og de andre på operasjonssalen ved Seattle Grace Hospital.

15 sting og en ny erfaring rikere ble jeg sendt ut fra Radiumhospitalet for siste gang på lenge. Nå skal jeg ikke tilbake før kontroll 10. august. Når det gjelder hjertet fikk jeg i farten vite at det ikke var noen endring siden sist. Jeg har forresten hatt en liten lungebetennelse i det siste. Heldigvis har jeg ikke merket noe til den. Regner med jeg får vite mer om både den og hjertet på kontrollen.



Her ser dere VAP'en. Den har ligget rett under huden med ledningen koblet til en av hovedblodårene mine i halsen. Nåla koblet til cellegiften ble stukket gjennom huden og inn i den mørke membranen i boksen. Da fikk giften sikker adgang til blodet mitt. Årene mine ble så tynne og skjøre etterhvert, at det ville ha vært for vanskelig og risikabelt å ha stukket f.eks. i armen hver gang jeg skulle få kur. Det ene stoffet er nemlig livsfarlig hvis det kommer utenfor årene, derfor koblet de ledningen inn i en stor og "sikker" blodåre.

tirsdag 25. mai 2010

Om bloggen og veien videre

Jeg begynte å skrive denne bloggen av litt forskjellige grunner. En veldig stor grunn var at jeg måtte finne en lur måte å kunne oppdatere alle nære og kjente på. Jeg holdt på å drukne i meldinger og telefoner den første tiden (jeg setter for all del pris på omtanken, det var bare ganske tidkrevende å svare alle). En annen grunn var at jeg personlig føler at det å sette ord på ting hjelper deg gjennom hva enn man måtte ha og stri med. Dermed ble bloggen en form for selvterapi. En tredje betydelig grunn var at jeg selv leste en hel haug med kreftblogger da jeg ble syk og det meste jeg leste gjorde meg vettskremt. I utgangspunktet følte jeg meg motivert og kampklar, men jeg mistet mye av motet da jeg leste andres historier. Jeg fikk inntrykk av at nå skulle jeg stirre døden i hvitøyet og at det ville medføre en tilværelse preget at total fortvilelse. Jeg syns generelt at nesten alle bloggene kun handlet om hvor grusomt livet med kreft var og det bekymret meg kraftig. Så kom jeg over Siri Bakkens blogg. Hun hadde også Hodgkins lymfom, men angrep hele kreften med en god dose humor og selvironi. Jeg ble enormt glad da jeg leste bloggen hennes og følte en stor lettelse over at her var det faktisk et menneske som ikke holdt på å gå under til tross for at hun hadde fått kreft. Etter å ha lest hele historien hennes bestemte jeg meg for at nå skulle det iallefall finnes to blogger ute på nettet som andre kreftsyke forhåpentligvis kunne få litt inspirasjon fra. Jeg innrømmer glatt at det var lettere sagt enn gjort. Kreft skal ikke undervurderes, slik jeg kanskje gjorde i begynnelsen. Dere har jo alle sett at reisen min har vært en berg- og dalbane av dimensjoner. Jeg hadde dessuten en periode midt i behandlingen som var fryktelig tung og på slutten var jeg livredd for at jeg måtte ha flere kurer. Til tross for dette håper jeg at jeg har klart å formidle en viss positivitet oppi det hele. Jeg har iallefall jobbet hardt for det, selv om det kanskje ikke alltid har skint igjennom.

For mange kan det nok virke rart at jeg har klart å skrive mens jeg har vært syk. Stikkordet har vært tid. Først har jeg "tømt meg". Jeg har skrevet alt jeg har hatt på hjertet uten stopp. Etter dette har jeg måttet hvile en time eller noe. Så har jeg kunnet gå tilbake og begynt på finpussinga; laget et avsnitt der, byttet om på et par ord der, kuttet en setning der. Mengden skrivefeil etter "tømminga" har vært enorm og jeg har merket at hjernen ikke har fungert helt som den skal. Jeg har også gjort merkelige feil som jeg aldri gjorde tidligere, som å skrive et helt annet ord enn det jeg mener. Jeg kommer ikke på noe eksempel nå, men jeg husker en gang jeg skulle si til Erlend at jeg skulle henge opp klær, men så kom det "jeg skal henge opp penger" ut av munnen min. Etter en gjennomgang med finpussing har jeg måttet hvile en times tid igjen, før siste gjennomlesing og publisering. På siste gjennomlesing har jeg som regel rettet feil jeg ikke fikk øye på i første finpussingsrunde. Til slutt har jeg vært så sliten og tung i hodet at jeg bare har publisert, til tross for at det fremdeles har fantes ting man kunne ha fikset på. Perfeksjonist som jeg er, irriterer jeg meg grønn over feilene i gamle innlegg, men samtidig tenker jeg at jeg var tross alt syk da jeg skrev det. Da må det være lov å være litt slurvete (og jeg regner ikke med at dere bryr dere så veldig om mine skrivefeil, så det ville blitt mye ekstraarbeid til ingen nytte hvis jeg skulle ha korrigert i det uendelige).

Jeg skrev i innledningen til bloggen at jeg håpte dere ville være med meg på veien tilbake til det livet jeg kjenner. Jeg er langt ifra å være tilbake i ordets fulle mening, men jeg er iallefall ute av kreftverden og har funnet tilbake til stien som leder til det nye gamle livet mitt. For livet blir aldri helt som før. Jeg skrev i innlegget om Store-kusine og Lille-kusine at nå skal vi leve lykkelige alle våre dager, men er det noe jeg har skjønt så er det at mest sannsynlig kommer ikke det til å skje. Jeg tror at jeg for alltid kommer til å preges av at jeg nå har førstehåndskunnskap om at tilværelsen iløpet av et sekund kan snus fullstendig på hodet. Jeg tenker ikke at nå har jeg fått min bør og dermed kan puste ut og leve sorgfritt resten av livet. Nå føler jeg meg heller smertefull klar over at livet har litt av hvert å by på. På en annen side kan det være en god ting. Jeg skal definitivt bli flinkere til å leve i nuet og ikke henge meg opp i ting som faktisk ikke betyr noe. Jeg er fullstendig klar over at det er megaklisjè, men det er ikke mindre sant av den grunn. Jeg føler også at jeg har et heftig sammenligningsgrunnlag for kjipe ting som måtte dukke opp i fremtiden. Nå kan jeg "trøste" meg selv med at "jaja, det er uansett ikke så ille som da jeg hadde kreft", og så kanskje jeg klarer å ta meg litt sammen. Men hvem vet, kanskje har jeg enda tøffere ting i vente. Da får jeg iallefall nyte livet fram til de eventuelt måtte dukke opp. Gjett om jeg nyter livet akkurat nå! Jeg våkner opp hver morgen med et stort smil om munnen fordi jeg vet jeg ikke trenger å ta mer cellegift. Den følelsen er den beste jeg har opplevd i hele mitt liv.

Jeg vet ikke helt hvor veien videre i forhold til bloggen går. Jeg merker at jeg ikke har så veldig stort behov for å skrive om kreft for tiden. Jeg har bare lyst til å være ute og nyte livet. Jeg tror jeg kommer til å oppdatere bloggen mer sporadisk fremover. Veien foran meg er lang før jeg kan kalle meg 100 % friske Anniken, så det kommer egentlig til å være en del å skrive om, men jeg tror ikke jeg kommer til å etterstrebe oppdateringer en gang i uka, slik det har vært til nå.  Jeg kommer heller til å skrive når jeg føler for det. Når 100 %  friske Anniken er tilbake legges bloggen ned tenker jeg. Det er tross alt hovedsaklig en kreftblogg og ikke en blogg om mitt privatliv (selv om deler av det har blitt eksponert, både frivillig og mer ufrivillig). Jeg takker for følget så langt og forhåpentligvis kommer det bare til å stå hyggelige ting her fremover. Veien videre håper jeg blir en eneste stor opptur. I morgen, for eksempel, skal jeg operere ut VAP'en. Det gleder jeg meg til for da kommer jeg meg enda et skritt videre på stien. Etterpå drar jeg hjem til Sørlandet. Jeg har ikke vært hjemme siden jeg fikk friskmeldingen og gleder meg VELDIG til å treffe familien igjen.

tirsdag 18. mai 2010

Back in buisness (på vei iallefall)

Jeg er frisk! Jeg måtte bare si det en gang til fordi det føles så godt. Da jeg fikk vite den fantastiske nyheten på tirsdag fikk jeg en megautladning. Kroppen min var i helspenn den siste tiden før den store dagen og da jeg fikk klarsignalet var det nesten som om hele meg klappet sammen. Jeg vet ikke om jeg kan huske sist jeg var så sliten. Og da mener jeg ikke sånn dumt sliten som jeg var mens jeg gikk på cellegift, men sånn sliten at kroppen krever å sove og sove og sove. Mor, bror og jeg hadde en liten iskremfeiring etter at seieren var i boks, men bortsett fra det lå jeg bare på sofaen fram til jeg dro til Alta på fredag. Og nå er jeg her! Det føles utrolig godt å være tilbake og gjenforeningen med Erlend, Kristine, Magnus og alle de andre vennene mine her oppe ble akkurat så gledelig som jeg hadde håpet og trodd på forhånd. Vi hadde en fantastisk 17. maidag i går med sol fra skyfri himmel og shortstemperatur. Det var veldig spesielt å sitte og titte på de hvite fjelltoppene som fremdeles omkranser byen, mens svetten piplet i panna.

En stor del av meg er i ekstase fordi jeg faktisk er ferdig med hele kreften, mens en liten del fremdeles går og venter på neste cellegift. Jeg kan ikke helt fatte at jeg aldri mer skal ha cellegift. Drømmen min har faktisk gått i oppfyllelse! Selv om jeg har vært igjennom en helt grusom vinter, så er følelsen jeg hovedsakelig sitter igjen med nå takknemlighet. Ja, jeg fikk kreft og det satte meg på prøver jeg aldri kunne ha forestilt meg på forhånd, men allikevel har jeg vært så heldig. Jeg fikk en sykdom jeg kunne bli helt frisk igjen av, kreften svarte kjapt og veldig bra på behandlingen og jeg slapp unna med 6 måneder med cellegift istedet for 8, til tross for at kreften var på stadie 4 av 4 da jeg fikk diagnosen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler min krefthistorie er en solskinnshistorie. For dere som har fulgt med på bloggen kan det kanskje virke motsigende at jeg skriver dette når mange av innleggene mine har handlet om bivirkninger, nedstemthet, trøtthet og andre plager jeg har hatt. Og ja, jeg har hatt det tøft, men jeg har fått innsikt i en verden som best kan beskrives med ett ord; skrekkelig. Jeg kunne ha hatt det så ufattelig mye verre. Og det hele kunne ha gått så ufattelig mye verre. At utfallet ble som det ble gjør at jeg sitter igjen med en følelse av å ha vunnet førstepremien i kreftlotteriet. Jeg er bare så hinsides glad!

Samtidig som jeg er glad, så føler jeg meg litt ute på tynn is igjen. I begynnelsen av behandlingsperioden brukte jeg mye tid på å finne ut hvor grensene mine gikk i forhold til hva jeg klarte og ikke klarte. Nå må jeg begynne på nytt igjen. Legen har sagt at det er viktig å være en del aktiv fremover og sakte bygge kroppen opp igjen, men underveis må jeg aldri bli noe særlig sliten. Vanligvis når man trener så bryter man først ned for så å bygge opp igjen, men det gjelder visst ikke nå. Hvis jeg bryter kroppen ned, forblir den nede og jeg kommer til å ligge utslått i flere dager. Gjør jeg dette mange nok ganger kommer jeg til slutt til å gå på en smell og kan bli kronisk utmattet. Kronisk utmattelse er typisk for lymfekreftpasienter. Jeg ble litt nervøs av å høre dette og spurte om jeg bare skulle la være å trene en stund fremover for å være på den sikre siden, men det skulle jeg visst absolutt ikke. Det er viktig å ikke trene for lite heller, for da kan også utmattelsen bli varig. Med denne "lett" håndterlige informasjonen er jeg nå i gang med å teste ut grensene mine på nytt. Heldigvis skal jeg snart på et rehabiliteringsopphold og der får jeg nok kyndig veiledning under arbeidet.

Ellers så husker jeg ikke helt hva legen sa. Han sa mye, for jeg var inne og snakket med ham i over en halvtime, men nå er det som om alt er visket bort. Jeg kommer nok på det etter hvert og kan skrive mer om det i senere innlegg. Det viktigste han sa var jo at jeg er frisk, ferdig, finito og det er det eneste som betyr noe akkurat nå. Jippi!

torsdag 13. mai 2010

Det var en gang. . . og så levde de lykkelige alle sine dager

Det var en gang to søte kusiner. De hang sammen som erteris og var omtrent et eget begrep. Den ene var liten og den andre var stor, til tross for at den lille var noen måneder eldre enn den store. Lille-kusine gikk siste året på lærerutdanningen, mens Store-kusine studerte økonomi. En dag sa Store-kusine til Lille-kusine at hun var lei av den samme tralten dag ut og dag inn og at hun vurderte å flytte til Nord-Norge for å studere russisk, for å få litt avveksling. "Kult", så Lille-kusine da. "Jeg blir med og tar ett år med idrett!".

I august satte de seg i bilen med flyttelasset og kjørte nordover, fulle av forventning til året som lå foran dem. Første kvelden i fadderuka var det grillfest slik at alle studentene skulle bli kjent med hverandre. De to kusinene traff en masse hyggelige folk. Det var to karer der som var spesielt hyggelige. Han ene var veldig høy og han andre var medium høy og de passet perfekt til Store- og Lille-kusine. Nesten hele kvelden satt de to jentene på hver sin side av et bord og snakket med hver sin kar. Dagen etterpå fniste og lo de bare de tenkte på de to flotte mennene de hadde møtt. Kom de til å møte dem kvelden etter også? De brukte ekstra lang tid foran speilet da de skulle treffe alle de nye folkene igjen, bare i tilfelle, og jammen tror du ikke de to guttene dukket opp. I tiden som fulgte ble det veldig mye fnising og pynting og flørting og spenning, og etter bare noen få uker hadde de to kusinene plutselig fått seg hver sin kjæreste.

De hadde det fint i nord, de to kusinene, men lykken skulle ikke vare lenge. Kun etter et par måneder følte Store-kusine at noe var galt og tok en tur til doktoren. Han sa at her var det ting som måtte utredes og Store-kusine dro sørover for å ordne opp i det. "Vi sees sikkert i neste uke", sa hun til Lille-kusine da hun dro. Det gjorde de ikke. Store-kusine hadde nemlig fått kreft og måtte bli sørpå i mange måneder for å bli behandlet for den lumske sykdommen. Da ble Lille-kusine veldig lei seg. Heldigvis hadde hun kjæresten sin til å trøste henne og muntre henne opp. Han er veldig flink til det.

Store-kusine ble også veldig lei seg da hun fant ut at hun var syk. En dag hun var på vei inn til sykehuset begynte hun å gråte. Moren hennes spurte hva som var galt og hun svarte at hun var så redd for å miste kjæresten sin. Hun kunne ikke forstå hvordan en gutt hun hadde kjent i 2-3 måneder kom til å ville gå igjennom noe så vanskelig og alvorlig, som det hun nå stod ovenfor, sammen med henne. Moren lurte på om hun hadde spurt kjæresten sin om hva han tenkte om saken. Det hadde hun ikke. Samme kveld tok hun mot til seg og stilte spørsmålet. Han ble nesten litt sint da hun gjorde det. "Hvordan kan du være i tvil om det?", svarte han. "Selvfølgelig skal vi gå igjennom dette sammen. Dette klarer vi!". Da begynte Store-kusine å gråte igjen, men denne gangen av glede. Lille-kusine ble nesten like glad som Store-kusine da hun fikk høre dette.

I januar fikk Store-kusine vite at kreften hadde begynt å trekke seg kraftig tilbake, og for å feire dro hun på besøk til kjæresten og Lille-kusine i Alta. Gleden over gjenforeningen var stor fra alle sin side og de fant på mye hyggelig sammen. Det hyggeligste var allikevel da to kusinene stod foran speilet og snakket om kjærestene sine mens de hørte på musikk og sminket seg, akkurat slik de gjorde før Store-kusine måtte dra sin vei. Det var en fin gjenforening.

Da Store-kusine kom hjem igjen ble kontrasten mellom fartinga i Alta og det monotone sofalivet veldig stor. Det gikk opp for henne hvor syk hun egentlig var. Kjæresten hennes kom stadig på besøk, men når han ikke var der, var Store-kusine mye lei seg. Da ringte hun noen ganger til Lille-kusine og fikk utblåsning for litt av hvert. Lille-kusine hadde alltid tid til å høre på.

Nå er Store-kusine frisk igjen. Lille-kusine ble så glad da hun hørte det at hun kastet seg rundt halsen på kjæresten til Store-kusine i ren glede. I dag satte Store-kusine på musikk som de to jentene pleide å høre på sammen i Alta. Da gikk det opp for henne at hun hadde klart det! Hun hadde vunnet over kreften og nå drar hun nordover igjen i morgen for å avslutte året sammen med de andre. Hun gleder seg til å enda en gang sminke seg og høre på musikk sammen med Lille-kusine, mens de drømmer og planlegger hvordan livet med kjærestene deres blir fremover. Men hun gleder seg aller mest til å bare være sammen med de nærmeste igjen. Avstandsforhold er nemlig vanskelige greier, både når det gjelder venner og kjærester.

De to kusinene blir dessverre snart adskilt igjen. Mens Store-kusine og kjæresten skal bo i Oslo, så blir Lille-kusine igjen i Alta sammen med kjæresten sin. Selv om det er trist at de ikke skal bo i samme by så er de begge enige i at det går greit så lenge det er for kjærlighetens skyld. Det er noe helt annet å være adskilt fra hverandre når man har valgt det selv, enn når man blir tvunget til det.

Sees snart igjen, kjære Kristine:) Kan nesten ikke vente.

tirsdag 11. mai 2010

Jeg er frisk!!!!

Jeg er frisk!!!! Jeg kan nesten ikke tro det. Gleden er ubeskrivelig. Det føles helt urealistisk at jeg ikke skal ha cellegift i morgen, men jeg skal faktisk ikke det - ikke i morgen og forhåpentligvis aldri mer. Jeg er så lykkelig! Men jeg er også totalt utmattet. Jeg har vært så spent, slitt med nattesøvnen, og brukt all energien min på å gruble på hva som ville komme til å skje i dag. Men det gikk altså bra. JAAAAAAAA!!!!!! Jeg skriver mer om nøyaktig hva legen sa, og andre detaljer, litt senere. Nå skal jeg stupe ned på sofaen og sovne med lykke og ro i sjelen. Aaaah.....

torsdag 6. mai 2010

The final countdown

Siden 27. oktober 2009 har jeg ventet og ventet og ventet. Først ventet jeg på å få en diagnose. Så ventet jeg på resultatet av PET-scanningen etter de to første månedene med behandling. Deretter kom en ganske tung periode hvor dagene ålte seg avgårde som snegler med eksepsjonelt god tid. Da ventet jeg på kontrollen i mars. Etter den begynte nedtellinga til siste cellegift og jeg følte at det aldri kom til å bli 28. april. Innimellom disse milestenene har jeg ventet på å komme over den verste kneika, ventet på Erlend, ventet på bivirkninger, jeg har nesten ventet meg gal. Men alt det er ingenting i forhold til den ventinga jeg driver med nå. Nå venter jeg på selve dommen: frihet eller mer cellegift. Den faller på tirsdag/onsdag/torsdag. Jeg skal på kontroll og ta ny CT på tirsdag, men får ikke svar på bildene før etter et par dager kanskje. Hvis jeg får beskjed om at jeg er kreftfri vet jeg nesten ikke hva jeg gjør. Jeg kommer til å sveve av lykke tror jeg. Det har hele tiden virket som en fjern drøm, og nå er den kanskje en realitet i neste uke. Hvis jeg må ha mer cellegift vet jeg heller ikke hva jeg gjør. Det er nemlig ikke bare snakk om en ekstra runde, neida, hvis de ser at det fremdeles ligger kreftceller der så kjører de på med fire til. Fire til! Det er to måneder ekstra med plager og nedstemthet og det fatter jeg ikke hvordan jeg skal orke. Bivirkningene blir mer og mer påtrengende. Før var de bare der og var litt over grensen irriterende, men nå begynner de å dominere hverdagen min mer enn jeg selv syns er greit. Dommen i neste uke betyr alt. Jeg er ved godt mot og tror jeg blir friskmeldt, men jeg har lagret en liten backup i tilfelle jeg skulle bli skuffet. Det må jeg, ellers kommer jeg til å knekke sammen av fortvilelse hvis ikke ting går som jeg håper på.

Men ålrait, vi satser på friskmelding neste uke. Da er det så mye jeg skal gjøre! Jada, jeg skal fremdeles ta det med ro, men det skal jeg gjøre i Alta. Jeg har nemlig planer om å feire 17.mai i Alta sammen med vennene mine der. Så skal jeg hjem en uke og så skal jeg på rehabilitering på et sted som heter Landaasen i tre uker. Det skal jeg skrive mer om i et annet innlegg. Så er sommeren her og da har jeg bare planlagt hyggelige ting. Hyggelige ting som ikke er stressende eller energitappende på noen som helst måte. Jeg har utrolig mye å glede meg til! Jeg håper så dypt og inderlig at jeg får klarsignal i neste uke. Jeg har aldri håpt så intenst på noe i hele mitt liv. Noen krefthistorier er nærmest solskinnhistorier i en del av sykdomsverdenen som er overhengende mørk og dyster. Hvorfor skulle ikke jeg kunne være blant de heldige? Kreftlotteriet består ikke bare av å bli trukket ut til å få kreft og så er alt over, noen tildeles flotte premier også. Jeg har allerede vunnet en kurerbar sykdom og en negativ PET-scan. Nå går jeg for førstepremien neste uke!

mandag 3. mai 2010

En liten oppdatering

Jeg skriver en kjapp oppdatering, selv om jeg ikke har så mye tid, for jeg tror ikke jeg har mulighet til å skrive igjen før torsdag. Eller, tid har jeg jo nok av, men jeg har så lite tid hvor jeg har overskudd til å skrive eller gjøre andre hyggelige ting, og den tiden vil jeg helst bruke på Erlend akkurat nå.

Jeg har gjennomført forhåpentligvis siste kur og er over den verste kneika. Erlend har vært ved min side hele tiden og det er jammen godt han er en tålmodig sjel. Aktiviteten min/vår de siste dagene har begrenset seg til å ligge på sofaen og hvile, ligge på sofaen og lese, ligge på sofaen og se på TV eller ligge på sofaen og sove. Nå begynner jeg heldigvis så smått å våkne til liv igjen.

Immunforsvaret mitt er rekordlavt. Normalverdier på de nøytrofile (som er en viktig del av immunforsvaret) er 1-1,5. Nå er mine nøytrofile nede i 0,1. Hvis de kommer ned i 0 blir jeg lagt på isolat, for da har jeg overhodet ikke noe forsvar mot alle ulumskheter som lurer overalt. Jeg må med andre ord være veldig påpasselig med å unngå folkemengder denne gangen. Men jeg satser på at det går fint. Jeg har hele tiden ligget jevnt på 0,2-0,3 og det har mot alle odds gått bra. Det er egentlig helt vilt at jeg ikke har fått en infeksjon enda, sånn som jeg har fartet rundt, men jeg bare takker og bukker og satser på at jeg holder meg infeksjonsfri hele veien.

Ultralyden jeg tok i forrige uke viste at hjertet hadde bedret seg litt, så de byttet ut det hjerteskadlige stoffet i den siste kuren også. Legene håper og tror hjertet vil normalisere seg når det hele er over.

Nå skal jeg gå og nyte den siste tiden sammen med min kjære. Han drar på onsdag. Ny oppdatering følger på torsdag tenker jeg.