onsdag 18. august 2010

1. kontroll

Nå er 1. kontroll gjennomført og det med strålende resultater. Jeg var egentlig sikker på at det kom til å gå bra, men rett før jeg gikk inn på legekontoret begynte allikevel hjertet å slå litt fortere. Tenk hvis jeg nå skulle inn dit for å få livet mitt snudd på hodet igjen! Hvorfor hadde jeg ikke skeiet ut med et eller annet dagen før, bare i tilfelle det var siste sjangs til å gjøre det? Heldigvis var det første legen sa: "Jeg har gode nyheter til deg". Restsvulsten som ligger til venstre i brysthulen har ikke vokst noe. Det tyder på at det ikke fins levende kreftceller i den. Ellers ser alt stabilt og fint ut. Det eneste er at kroppen min tydeligvis har reagert på at jeg har fjernet VAP'en for blodåren den var innlagt i er blitt senete og arrete, i tillegg til at jeg har litt hevelser under huden hele veien hvor den har ligget. Men det ordner seg visst på sikt. Noe annet som fremdeles kan ordne seg på sikt er de rastløse beina mine, som jeg sliter litt med nattestid. Visste dere at det kan hjelpe å drikke en halv liter farris om kvelden? Legen anbefalte det. Jeg sliter også med såkalte "likfingre". Bare det blir litt kjølig i lufta, det trenger ikke å være mindre enn 15-17 grader, frosser fingrene mine totalt, dvs jeg mister følelsen i de to siste fingerleddene. De blir nærmest funksjonsløse, begynner å sprenge av kulde og blir hvite/lysegule med mørkelilla negler. Jeg er spent på hvordan det blir til vinteren om det ikke begynner å bedres snart. Ellers er hjertet og lungene fremdeles ikke er på topp, men jeg føler selv at det sakte kommer seg.

Jeg hadde en flott opplevelse da jeg var inne på Radiumhospitalet forrige uke for å ta CT. Hver gang jeg har vært der har jeg vært dårlig, eller blitt dårlig av å være der, grunnet cellegift, operasjoner eller annet. Som regel har jeg måttet stålsette meg når jeg har gått inn hovedinngangen. Da jeg var der i forrige uke gikk det opp for meg hvor mye jeg egentlig har kommet meg i det siste. Jeg har en tendens til å glemme og kjenne etter hvordan kroppen min bedres fordi jeg stadig strekker meg etter høyere mål. Da jeg gikk inn igjennom hoveddøra denne gangen, følte jeg meg sterk og mye friskere. Jeg hadde ikke noe å grue meg til og selv om jeg hadde stått opp grytidlig, noe som vanligvis setter meg totalt ut av spill, følte jeg meg relativt fresh. Jeg følte meg rett og slett ferdig med å være dårlig, iallefall i særskilt grad. For en følelse det var! Under ferden bort til røngtenskranken gikk jeg lett til sinns og med hodet hevet, og jeg er sikker på at det lyste av meg at jeg var frisk. Bare det å kunne sitte og lese ukeblad på venterommet uten at hodet føltes som om det skulle sprenges, var en ny og oppløftende erfaring. Jeg kollapset som vanlig på sofaen da jeg kom hjem, men det la ingen demper på opplevelsen.

Akkurat nå sitter jeg på skolen og skriver. Jeg har kjøpt inn pensumet til matte 3, som er faget jeg skal ta i høst. Jeg er ikke så glad i å lese tørre sider opp og side ned, så jeg tenkte at det kunne være fint og sitte å plundre litt med oppgaver i høstmørket. Utfordrende blir det allikevel, uten tvil. Det er et omfattende fag og jeg må friske opp gamle mattekunnskaper, samtidig som jeg må tilegne meg nye. Men jeg har laget meg en plan som jeg tror er overkommelig. Det føles fantastisk å være tilbake på skolen! Nå begynner livet på ordentlig igjen.

Tro det eller ei, men jeg må snart klippe meg! Håret begynner å bli ganske langt ved ørene. Jeg skal se om jeg kan få lagt ut noen bilder snart.

Nå skal jeg hjem og fikse ringpermer og markere kapitlene i boka som er pensum. Så skal jeg spise middag med Erlend, før skal vi ut på en hemmelig event (han vet ikke hva det er) og feire hans første dag på jobb. Livet er virkelig fint om dagen:)