tirsdag 28. desember 2010

Julen 2010

Nå er det midt i juleferien og jeg har hatt ei veldig fin jul fram til nå. En konsekvens av all julehyggen er at livvidden har utvidet seg en smule, men det skader ikke siden jeg fremdeles veier like mye nå som da jeg var syk. Til tross for det så ser kroppen min helt annerledes nå. Jeg har fått tilbake formene mine og ser ikke lenger så uthult ut. I sommer så jeg fremdeles ganske syk ut, men nå i jula har jeg fått en drøss med kommentarer i samme dur som "der er du, der er endelig Anniken tilbake, godt å se deg, du ser godt ut". Dessuten har jeg fått en skikkelig manke på hodet. Den er trimmet tre ganger siden den begynte å vokse, men til tross for det sier nesten alle uten unntak "wow, så mye hår du har fått!". Og ja, selv om det fremdeles er kort, er det mye. Frisøren tynner det hver gang jeg er hos henne, så jeg har tydeligvis en god del mer hår enn før. Det syns jeg bare er fint da. Dessuten har jeg kanskje enda litt mer fall enn før, så snart skal det spares til lange lokker igjen. Jeg ser bare ikke frem til den perioden hvor det er hverken kort eller langt, men bare en uformelig frisyre. Hmmm, får vel finne på noe lurt da.

Forrige jul var naturlig nok ganske spesiell i og med at jeg fikk cellegift lille julaften. I år hadde jeg gledet meg til en "normal" jul, men helt vanlig ble den ikke. Det føltes som om eksamen hadde tatt et helt jafs av sjela mi da jeg var ferdig med den. Jeg hadde sett frem til å grave meg ned under teppet på sofaen og bli der noen dager etter endt innsats, men plutselig var det så mye som skulle ordnes og fikses før jeg dro til sørlandet, så måtte jeg faktisk dra til sørlandet og da jeg endelig var der, ventet den ene tilstelningen etter den andre. Det var utrolig godt å komme hjem og jeg storkoste meg da jeg traff igjen venner og familie, men ettersom dagene gikk kjente jeg at jeg gikk mer og mer på akkord med meg selv. En uke etter eksamen fikk jeg min første dag på sofaen og den var som balsam for sjelen. Dagen etter var det lille julaften og da var det juleselskaper bokstavelig talt fra morgen til kveld og da julaften kom, kjente jeg at nå var jeg ordentlig sliten. Til tross for det var jeg fast bestemt på at jeg skulle i kirken sammen med familien. Da jeg gikk i dusjen kjente jeg at jeg var litt svimmel, men tenkte ikke så mye mer over det. Da jeg kom ut og skulle kle på meg følte jeg meg skikkelig tung i kroppen. Jeg visste av erfaring hva som var på ferde, fant fram termometeret, og riktignok hadde jeg feber. Det er utrolig rart, men feberen er faktisk kroppen som sier til meg at jeg må legge meg ned. Det er akkurat som om kropp og sinn har to forskjellige viljer. Før jeg ble syk kunne jeg overkjøre kroppens signaler fullstendig (jeg aner ikke om kroppen gav meg signaler da en gang), mens nå er det akkurat som om kroppen ikke vil gi seg før den får tvunget igjennom viljen sin. Den bare pøser på med den ene fysiske plagen etter den andre helt jeg ikke kan annet enn å høre på den. Vanligvis er det hodepinen som er første signal på at jeg må roe ned, så kommer øresusen og når siste kortet, feberen, blir utspilt, er det bare å kapitulere. Det ble altså ikke noe kirke på meg på julaften. Feberen forsvant dessuten på under en time etter jeg hadde lagt meg på sofaen. Lumske kropp. Jaja, jeg har vel bare godt av å gi den viljen sin.

Da jeg i forrige måned endelig erkjente at jeg har fatigue, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noen grep ved livet mitt. Ett av grepene var å av og til ha dager hvor jeg legger meg med overskudd. Jeg har hele tiden brukt opp 100 % av kreftene mine, nå ville jeg prøve å spare noen av dem og forhåpentligvis bygge opp et lite energilager. Det syns jeg at jeg delvis har fått til i ferien. Jeg har måttet kutte noen selskaper og sammenkomster (jada, kroppen har spilt feberkortet flere ganger iløpet av ferien), men til gjengjeld har jeg innimellom, på grunn av disse dagene med total hvile, vært mer oppegående dagen etter enn jeg kan huske å ha vært på lenge. Tabben er at jeg disse dagene har tatt i litt for hardt og dermed fått en ny runde med feber neste dag. Det ser ut til at jeg sliter med å få kropp og sinn til å enes om en felles strategi her, men jeg lærer hele tiden og finner forhåpentligvis ut av det til slutt. Og før dere i det hele tatt tenker tanken "det er jo bare å ta det mer med ro", så prøv først i dette sekund å bestemme dere for å ligge hele morgendagen på sofaen. Dere får ikke lov til å gjøre noe som helst, alt må vente. Hadde tenkt deg på cafe med en venninne? Glem det. Vaske litt fordi du får gjester dagen etter? No no. Ut på skitur? Nei, går ikke. Lage middag? Det får noen andre gjøre, hvis ikke får du ta deg ei brødskive. Du må ligge der på sofaen hele dagen og være rastløs og tenke på alt du egentlig skulle ha gjort og har lyst til å gjøre. Ikke så lett? Nei, det kan jeg love deg.

Et annet grep jeg bestemte meg for å ta i henhold til fatiguen var å bare ta ett fag til våren istedet for to. Det føltes som en hinsides lettelse å bestemme seg for det. Jeg skal i tillegg delta på et nytt rehabiliteringsopplegg våren som kommer. Jeg skal skrive mer om det i et eget innlegg, men kan nevne kort at jeg skal delta i et forskningsprosjekt hvor de skal finne ut av hvordan de best mulig kan rehabilitere unge vokse etter endt kreftsykdom, da det ikke fins mye kunnskap på det området. Vi som er med i prosjektet får oppfølging over syv måneder og det ser jeg veldig frem til. Jeg har lengtet etter litt klarere retningslinjer å forholde meg til og håper at jeg får mer veiledning nå.

Det er veldig mange som har spurt meg om hva fatigue egentlig er. Jeg trodde jeg hadde skrevet om det, men når jeg går tilbake på bloggen ser jeg at det står bare en setning her og en setning der. Jeg skal skrive et ordentlig innlegg om det også litt senere.

I morgen bærer det østover igjen og torsdag reiser Erlend og jeg to uker til Egypt. Jeg gleder meg vilt! Etter en ganske slitsom Berlintur i høst med det klassiske "turistkjøret", har vi nå bestemt oss for å kun gjøre to ting på denne turen: sole oss og slappe av. Joda, det blir nok noen utflukter innimellom, men da har jeg tid til å hvile et par dager før og et par dager etter, sånn at jeg hele tiden får hentet meg inn. Ååååh, jeg tror det blir herlig. Så nå får vi bare håpe på strålende sol (og at vi ikke blir spist av hai, *skrekk*).

God jul videre og godt nyttår til alle sammen.

torsdag 16. desember 2010

Eksamen overstått

Da var eksamen overstått og det gikk relativt greit. Jeg har gitt absolutt alt jeg har gjennom hele semesteret og det samme gjorde jeg i går. Jeg følte meg fristet til å krype hjem da jeg var ferdig for jeg var så kjørt. Det ble ikke allverdens med søvn natta i forveien fordi jeg hadde så mye nerver, men da oppgaven ble utlevert ble jeg helt rolig og bare satte i gang. Det gikk ganske fint egentlig, men etterhvert kjente jeg at det ble vanskeligere og vanskeligere å fokusere. Det siste kvarteret satt jeg bare og stirret på papirene, mens jeg tenkte "kom igjen, kom igjen, Anniken, du klarer det, kom igjen". Men det var egentlig alt hjernen var i stand til å produsere på det tidspunktet, så noe mer skriving ble det ikke. Det var en lettelse da eksamensvakten kom og sa jeg måtte levere. Alt i alt må jeg si meg fornøyd. Når man har gjort sitt beste kan man ikke være annet.

Jeg stolte ikke på at tilretteleggingen jeg hadde fått innvilget under eksamen skulle gå av seg selv, og det gjorde jeg rett i, for da jeg spurte eksamensvaktene hvor madrassen jeg skulle ligge og hvile på var, fikk jeg svar om at de ikke hadde fått beskjed om noe tilrettelegging. Dessuten hadde de mangel på vakter den dagen på grunn av sykdom, så de hadde ikke kapasitet til at noen skulle følge meg på pauser i en time til sammen. Oppgitt svarte jeg at da kunne jeg bare gå hjem, for uten den ekstra timen ville alt håp om at jeg skulle klare å gjennomføre være ute. Til slutt fikk jeg tak i hun dama som har med tilrettelegging å gjøre og hun sa det skulle ordne seg, jeg skulle bare starte eksamen. Og riktignok kom det ei smilende, eldre dame og hvisket meg i øret at jeg bare måtte si ifra når jeg skulle ta pauser etterhvert.

Da jeg gav tegn til min første pause spurte dama om jeg skulle ut på gangen og bevege meg litt. Jeg svarte at jeg ville ut og trekke litt luft, for det var så sinnsykt varmt i eksamenslokalet (når frysepinnen Anniken sitter i t-skjorte en vinterdag, da er det varmt!). "Helt ut?" spurte hun, nesten litt sjokkert. "Ja", hvisket jeg tilbake. Hun okket seg og tok på seg jakka og sammen gikk vi mot utgangen. Da vi nærmet oss sa hun at hun hadde hatt halsbetennelse og at hun var redd for at hun skulle bli syk igjen hvis hun gikk ut. Jeg foreslo at hun kunne stå inni gangen og bare følge med meg mens jeg var ute, men hun var pålagt å fotfølge meg, så det gikk ikke. Til slutt endte vi opp med å stå i den ganske kalde "mellomgangen", mellom ute og inne, men jeg sto med hodet ut igjennom døra og trakk litt luft. Jeg er jo i utgangspunktet en frysepinn, så jeg tenkte det kunne være greit å ikke kjøle kroppen (og ikke minst fingrene) helt ned. Dama virket veldig takknemlig over dette, men fortsatte å snakke om denne forferdelige halsbetennelsen hun hadde hatt gående i over to uker. Hun forklarte i detalj om all julesjauen hun ikke hadde fått begynt på og hun forstod ikke hvordan hun nå skulle få rukket alt før jul. Jeg må innrømme at jeg lyttet bare med et halvt øre, for poenget med pausen var jo at jeg skulle hvile hodet. Etter 5 minutters prating om halsbetennelsen og dens dramatiske følger, begynte vi å bevege oss tilbake igjen. Da spurte hun om jeg også hadde vært syk siden jeg hadde fått en ekstra time på eksamen. "Ja, jeg har hatt kreft", svarte jeg. Det ble ikke så mye snakk om halsbetennelse i de neste pausene. Det at jeg har vært så syk er ikke noe jeg pleier å buse ut om til fremmede folk, men når de spør direkte, får de svar. Dama var veldig fin å ha som følge i resten av eksamenspausene. Hun bredte til og med teppet over meg da jeg skulle ta en lengre hvil.

 Det er deilig å være ferdig. Jeg har juleferie! I morgen bærer det sørover, noe gleder jeg meg veldig til. God jul til alle dere som følger bloggen. Nytt innlegg kommer i romjula en gang.

tirsdag 14. desember 2010

Eksamen

I morgen har jeg eksamen. Jeg må innrømme at jeg er ganske nervøs. Det blir min første eksamen på 1,5 år. Vanligvis har jeg en ganske god feeling på hvordan det kommer til å gå, men nå har jeg rett og slett ikke peiling. Jeg kan pensum, det har jeg fått bekreftet gjennom innleveringer, men jeg aner ikke hvordan kroppen og ikke minst hodet vil reagere på den voldsomme mentale påkjenningen det er å prestere på tid. Heldigvis har jeg fått innvilget en time ekstra under eksamen som kan benyttes til å ta pauser. Jeg har opplegget klart for den: Eksamen varer i tre timer og de to første skal jeg jobbe i halvtimesintervaller etterfulgt av 5 min pause. Etter de to timene er nok hodet mitt rimelig kjørt, så da skal jeg ta en lengre pause på en halvtime og forhåpentligvis hente meg litt inn igjen. Den siste timen skal jeg benytte de resterende pauseminuttene når det trengs. Jeg har til og med fått tilgang til en madrass jeg kan slenge meg på.

Siden hodet før eller siden kommer til å bli tungt og sløvt, har jeg bestemt meg for å starte med den siste og vanskeligste oppgaven. Dermed kan jeg plundre med de lettere oppgavene når det begynner å gå gæli. Håpet er at hodet ikke kortslutter helt etter et par timers intens konsentrasjon, noe det godt kan finne på å gjøre. Det er altså den siste timen jeg er mest bekymret for. Jeg skal forebygge med å ta et par paracet før eksamen starter (så slipper jeg forhåpentligvis hodepinen som kommer når hodet begynner å melde pass), jeg skal spise masse slik at jeg iallefall ikke blir sløv av mangel på næring og så skal jeg forsøke å sove lenge og godt i natt. Sistnevnte kan bli enklere sagt enn gjort, siden jeg er så spent, men det skal nok gå på et vis. Da bør forholdene være optimale for at jeg kan gjøre det beste jeg er i stand til akkurat nå. Kanskje holder det hele veien, eller kanskje kommer jeg til kort, det vil morgendagen vise. Uansett hvordan det går, er jeg utrolig stolt over meg selv for at jeg har klart å gjennomføre dette semesteret. Man kan jo spørre seg til hvilken pris det har vært, men jeg tror ikke jeg kunne ha gjort noe anderledes. Hadde jeg ikke studert, hadde jeg gått hjemme og vært frustrert over det. Så får det heller være at det har gått litt over stokk og stein innimellom. Nå er jeg bare klar for en siste innsats før det endelig er juleferie.