søndag 27. februar 2011

Livslystkurs

Nå har jeg vært hjemme i en drøy uke og overgangen har vært ganske brutal vil jeg si. På Hauglandssenteret fant jeg en fin rytme, hvor jeg hele tiden klarte å bevare overskuddet. Nå når jeg er tilbake til hverdagen, har jeg igjen en hel haug med roller å oppfylle, mens energinivået ikke er høyt nok til å etterkomme halvparten av dem. Dermed må jeg bare fortsette å øve på det vanskelige ordet "nei" og sette grenser for meg selv. Jeg blir stadig flinkere, men sliter med nesten konstant dårlig samvittighet. På Hauglandssenteret lærte vi kognitiv terapi, som jeg skal prøve å bruke til å rydde bort den dårlige samvittigheten med, en gang for alle. Som hun ene på gruppa mi sa: "Nå er jeg ferdig med å være snille pike". Jeg henger meg litt på den. Det er ikke på noen måte slik at nå skal jeg bli fæl og ufyselig, men jeg gidder ikke lengre å plages over å ikke kunne tilfredsstille alle andres behov. Jeg må rett og slett ta vare på meg selv først.

Oppholdet ved Hauglandssenteret var helt fantastisk. Vi fikk hjelp av lege, sykepleier, attføringskonsulent, klinisk ernæringsfysiolog, fysioterapeut, ergoterapeut og ja... Jeg husker ikke alle yrkesgruppene en gang. Vi i KaNo?- prosjektet fikk flott oppfølging, både felles og individuelt, og man satt igjen med en følelse av å ha blitt tatt på alvor. Jeg anbefaler ALLE som har gjennomgått en kreftbehandling, og er mellom 18-35 år, å melde seg på.

Som jeg har nevnt tidligere, skal vi tilbake til to reopphold ved senteret, ett i mai og ett i august. I mellomtiden har vi treningsopplegg, både fysisk og mentalt, som vi skal følge mens vi er hjemme. Vi må dermed sende inn treningslogg hver 14. dag. Jeg er godt i gang med mitt opplegg og er superfornøyd med å ha vært på treningssenteret to ganger denne uka (i tillegg til å gå tur, som vanlig). Det er litt lettere å komme seg avgårde når noen sitter og følger med, og ikke alt er opp til eget forgodtbefinnende.

I morgen skal Erlend og jeg på livslystkurs i regi av Kreftforeningen. Det er for folk som sliter med kreftdiagnoser. Det kan være at de har fått en kronisk kreftsykdom og ikke helt vet hvordan de skal takle dette, det kan være at en de kjenner har kreft og syns det er tungt, det kan være at de er under behandling og ikke føler at de mestrer alle bivirkningene som følger, eller det kan være at de er ferdigbehandlet, men bruker tid på å komme seg tilbake til livet igjen- som meg selv. Felles for alle er at vi trenger å oppleve mestring i en hverdag preget av usikkerhet. Ting skjer langt utenfor vår kontroll og det er ikke alltid lett å manøvrere i kaoset som følger. Kurset er kjempepopulært og det er lange ventelister for å kunne delta. Nå er det endelig vår tur. Jeg føler egentlig at jeg er ganske i balanse for tiden og at jeg lærte masse på Hauglandssenteret som jeg kan bruke i hverdagen, men jeg synes at det er veldig viktig at Erlend og jeg gjør dette sammen. Det er ikke bare bare å være pårørende heller, og mens jeg har hatt muligheten til å ventilere ved flere anledninger, når trykket har blitt for stort, så er det ingen fagperson som har satt seg ned med ham og spurt hvordan han egentlig har det. Han bedyrer stadig til meg at han har det fint, men man skal ikke være rakettforsker for å forstå at det kan være tøft å forholde seg til berg- og dalbanen av opp- og nedturer som følger en kreftdiagnose. Han har et mot og en tålmodighet av en annen verden ovenfor mine, og dermed også hans, utfordringer i forhold til dette. Jeg kommer bare ikke over hvor heldig jeg er som har han i livet mitt.

Jeg var forresten på kontroll på tirsdag. Alt ser flott ut. Denne gangen var det "vanlig undersøkelse", dvs blodprøver og kontroll av allmenntilstand (legen kjenner etter forstørrede lymfeknuter, kontroll av vekt, spørsmål om nattesvette, feber osv...). Neste gang, nærmere bestemt 31.mai, er det CT og test av lungefunksjon også, så da har jeg nok mer konkrete resultater å vise til.

søndag 13. februar 2011

Fatigue (langt innlegg)

Jeg har lenge blitt utmattet bare ved tanken på å skulle skrive et innlegg om utmattelse, eller fatigue som det kalles på fagspråket. Åja, tenker du kanskje nå. Fatigue er å føle seg utmattet. Ja, svarer jeg da. Det er det, men det er også så mye mer og på en helt annen måte enn du forestiller deg. Når jeg skal snakke om fatigue, følger det med en uendelig rekke ufullstendige forklaringer, føles det som, fordi det ligner ikke noe Hvermannsen har vært borti før. Det er dermed veldig vanskelig å gjøre forståelig for dem som ikke har opplevd det selv. Men jeg skal gjøre et forsøk, så her kommer min lille infoguide om fatigue, både generellt og om hvordan det virker på meg.

Jeg synes fysioterapauten her på stedet kom med en beskrivelse av fatigue; nemlig at det er en tilstand hvor man er margsliten. Hver minste celle i kroppen helt inn til margen er altså bare fullstendig utmattet. Dette er ikke en tilstand hvor man kan sykemelde seg et par uker for å komme til hektene igjen. Dette sitter så godt forplantet i kroppen at mange aldri kommer seg helt og forblir slitne resten av livet. De fleste slipper heldigvis det, men det tar måneder og år før det går over. Selv går jeg i min 17. måned med fatigue. Det er fordi at ved lymfekreft er ikke fatigue bare en følge av behandling, men også et symptom på selve sykdommen. Jeg vil si at jeg fikk fatigue i den grad at det gikk betydelig ut over livskvaliteten min i oktober 2009. Da tok jeg meg selv i å ikke orke å jogge på tredemølla lengre, jeg orket så vidt å gå. Det er ikke normalt for ei treningsglad jente. Jeg var sliten i mange måneder før det også, men det har først gått opp for meg i etterkant, så dermed tar jeg ikke de månedene med i fatigueberegningen.

Jeg tenker at dere kan lese den generelle informasjonen om fatigue her og så kan jeg heller forklare litt om hvordan det fungerer i praksis for min del.

Til tross for at fatigue oppleves som en tilstand hvor man er konstant trøtt, sliten og uten energi, så kan man ikke hvile seg ut av den. Hvis man benkrer seg på sofaen og tenker at "her blir jeg til det går over", så vil cellene fortsette å ligge i dvale. De må på en eller annen måte vekkes opp igjen og da er det kun en ting som gjelder: tilpasset fysisk aktivitet. Tilpasset er altså stikkordet. Faktisk så kan fatigue på mange måter sammenlignes med en overtrent toppidrettsutøver. Det eneste han kan gjøre for å komme opp på toppnivå igjen er å trene rolig og generellt ta det med ro til han kjenner energien sige tilbake. Men han kan ikke stoppe helt opp med treningen, for da vil han miste mye av det grunnlaget han allerede har trent opp. Han må altså finne et treningsnivå som ikke tærer mer på kroppen og så gradvis bygge seg opp igjen. Det samme gjelder oss med fatigue. Til tross for at vi av og til er så slitne at vi ikke vet hvordan vi skal klare å hente posten, så må vi altså trene. Dere kan selv tenke dere hvor enormt mye selvdisiplin det krever. Det er ikke mange gangene jeg har tenkt i baner som "jeg har det tøffere enn deg" iløpet av sykdomsperioden min, men når friske folk sier at de ikke orker å bevege på seg fordi de har hatt en dårlig natts søvn, eller er slitne etter jobb, da må jeg innrømme at jeg tenker "try walking in my shoes". Jeg går tur uansett om det er snøstorm, regn, sol eller minus 26 grader. Jeg går også tur uansett om Erlend må hjelpe meg med å kle på meg for at jeg skal komme meg ut døra, om jeg har kroppen full av cellegift, eller om jeg gråter mens jeg går fordi jeg er så sliten. Hvorfor gidder jeg? Fordi det gjør meg så uendelig godt. Og ja, det gjør deg like godt, så det er ingen unnskyldning. Poenget er at man må ta noen valg i livet og det har jeg gjort, selv om det av og til føles umulig å gjennomføre. Nå har jeg svart på hvitt fått lønn for alt strevet: kondisjonstesten vi har tatt her på Hauglandssenteret viser at jeg har normal kondisjon i forhold til friske jenter på min alder. Fysioterapeuten sa at det var ganske overraskende med tanke på hvor sliten jeg er i hverdagen. Jeg sier bare: all ære til turgåingen!

Ok, nå ble jeg veldig engasjert kjenner jeg, for fysisk aktivitet er en av viktigste investeringene vi kan gjøre i livet og det er fortvilende at det er så mange som ikke forstår det. Før jeg skifter tema, vil jeg nok en gang understreke at det er tilpasset fysisk aktivitet som gjelder. Hvis jeg for eksempel drar på joggetur i en halv time, vil jeg kanskje bli liggende i senga i tre dager etterpå, ute av stand til å gjøre noe som helst. Derfor må jeg hele tiden passe på å ikke trene mer enn ca 50 % hardere eller lengre enn hva jeg føler jeg egentlig kan. Det føles dermed bare som om jeg "kosetrener" når jeg trener, for jeg blir ikke noe særlig sliten. Men, tro det eller ei, det er oppskriften som gjelder for å raskere bli kvitt fatiguen. Det høres kanskje deilig ut å "kosetrene", men jeg syns det er utrolig vanskelig. Jeg er vant med å trene til jeg omtrent kjenner blodsmak i munnen og dermed føles det helt bakvendt å bare skulle drive å loffe rundt på den måten. Men, jeg merker jo konsekvensene hvis jeg tar i, så jeg får bare fortsette i lavt tempo.

Hvordan fungerer fatiguen i praksis? Hovedsaklig føles det som om det legger seg et "lokk" eller et "trykk" over hodet når jeg ikke har mer energi igjen og dette "trykket" gjør meg ute av stand til å gjøre noe som helst. Nøkkelen er dermed å holde aktiviteten på et så moderat nivå at jeg unngår dette "trykket". Her noen konkrete konsekvenser av fatiguen i hverdagen:
- Veldig lite ork, både til hverdagslige ting og ting som krever mye.
- Har noen ganger aversjon mot å ta beslutninger. Det er akkurat som om jeg ikke orker å forholde meg til saken (selv om det kan være noe så trivielt som om jeg skal gå til høyre eller venstre).
- Er helt avhengig av å sove godt om natta og jevnlig tilførsel av mat. Blir totalt apatisk hvis noen av disse faktorene uteblir.
- Må si nei til en hel haug med ting jeg har lyst til.
- Det er vanskelig å være sosial over lengre tid fordi kreftene renner ut etterhvert.
- Jeg legger veldig godt merke til å kroppen bruker energi på alt. For eksempel, hvis jeg får besøk må jeg passe på å dusje litt tidlig sånn at jeg får tid til å hvile før gjestene kommer. Jeg tenkte aldri tidligere på at å dusje var energikrevende.
- Jeg er nødt til å ha dager med total hvile innimellom (men går fremdeles tur).
- Har ofte aversjon mot å reise steder hvis ikke det er hvilemuligheter når jeg kommer fram, fordi transporten krever så mye energi. Jeg syns for eksempel at det er veldig vanskelig å komme seg på treningssenteret pga dette.
- Eneste måte jeg kan hvile på er å ligge vannrett. Å sitte i sofaen hjelper ikke, jeg må ligge.
- Blir sliten i hodet av å bruke hjernen aktivt (som ved regning), selv i mindre intervaller.
- Er nødt til å planlegge alt sånn at det føles overkommelig. Føles ikke ting overkommelig, klarer jeg ikke å gjennomføre.

Uff, det var deprimerende å skrive denne listen. Jeg har nå skrevet i full fart uten å tenke meg noe særlig om, og jeg føler jeg bare kunne ha fortsatt i det uendelige. Det tror jeg rett og slett ikke jeg vil fordi jeg føler at jeg er inne i god periode nå og har blitt mye bedre utpå nyåret. Jeg vil heller fokusere på det positive, så her kommer en liste over eksempler på ting jeg faktisk kan:

- Jeg kan gå tur på rundt en time uten at resten av dagen er ødelagt (jeg må hvile etterpå, men det tar ikke så lang tid før jeg kommer meg på beina igjen)
- Jeg kan studere ett fag ved universitetet
- Jeg kan ha dager hvor jeg ikke er nødt til å legge meg ned å hvile
- Jeg kan lese skjønnlitterære bøker i timesvis av gangen
- Jeg kan dra på konserter uten sitteplass (det er egentlig over grensen, men det går innimellom)
- Jeg kan lage mat i timesvis til Erlend og meg, og eventuelt besøk (må bare planlegge litt)
- Jeg kan ha energi til å tulle og fjase og le med Erlend
- Jeg kan trene (tilpasset)
- Jeg har innimellom energi til å selv ta kontakt med venninnene mine og spørre om vi skal gjøre noe hyggelig
- Jeg kan komme meg igjennom en hel dag med en times søvn mindre enn vanlig (innimellom)
- Jeg har i det siste av og til hatt såpass stort overskudd at det føles som om gleden bobler inni meg
- Jeg kan dra på ferie med Erlend

Ja, sånn, nå er jeg i balanse igjen. Selv om jeg i forrige innlegg skrev at jeg er ferdig med kreften, så er jeg fremdeles i full krig mot fatiguen. Legen på stedet spurte meg, hvis man skal tenke i arbeidsprosent, hvor stor belastning det er å ha fatigue. Jeg svarte kontant at det å ha fatigue er en fulltidsjobb, og så kommer alt det andre du skal gjennom iløpet av en dag i tillegg. Fatiguen gjennomsyrer hele livet mitt på nåværende tidspunkt, men jeg er i en løsrivelsesprosess, det kjenner jeg. Hvor lang tid den kommer til å ta aner jeg ikke, men den er så vidt i gang.

Aaaargh, jeg kjenner at jeg hater å skrive dette innlegget. Alt ved fatiguen er bare vanskelig og uforklarlig og innviklet. Blæh. Men jeg skal fullføre, fordi det er viktig å få ut informasjon om hvordan det er å ha en usynlig lidelse. (Nå puster jeg dyyyypt inn og tar sats på den siste biten)

Annbjørg Sæthre Håtun, tidligere programleder i Puls, fikk brystkreft for noen år siden og har slitt med alvorlig fatigue etter det. Hun var sengeliggende i veldig lang tid etterpå, men har gradvis klart å komme tilbake til livet igjen. Hun har skrevet en bok som heter "Livslyst", som jeg anbefaler alle å lese. Jeg vil gjerne fortelle om et par poeng i boka som gjorde inntrykk hos meg, men jeg har lånt bort boka mi, så jeg får ikke dobbeltsjekket fakta. Dermed understreker jeg at alt som gjengis her er etter hvordan jeg husker det, og ikke nødvendigvis etter hvordan det står i boka.

For det første skrev hun om amerikanske forskere som ville finne ut hvor ulykkelig man blir av å bli lam etter en ulykke og hvor lykkelig man blir av å vinne i lotto. Resultatene viste naturlig nok at personen som var blitt lam følte en dyp sorg over egen situasjon kort tid etter ulykken mens lottovinneren svevde på rosa skyer i en periode. Men så oppdaget forskerne noe interessant. Etter det var gått en god stund (det kan godt hende det var flere år, det vet jeg ikke), så viste det seg at begge to hadde havnet tilbake til den sinnstilstanden de var i før den livsomveltenende hendelsen hadde tatt sted. De ble like lykkelige/ulykkelige, eller hva de nå måtte ha vært, som de var den gang da livet var "normalt". Det var en enorm trøst for meg å lese akkurat dette for livet mitt har aldri vært bedre enn i de siste par årene før jeg fikk diagnosen, og da spesielt i de månedene før det hele startet. Og nei, jeg idylliserer ikke minnene, det var faktisk sånn, det skrev jeg også i det første innlegget jeg laget på denne bloggen. Kristine og jeg var på eventyr i nord og jeg hadde akkurat funnet kjærligheten. Livet var herlig og hvis det er det som ligger og venter meg i fremtiden, kan jeg jo bare begynne å glede meg:)

Et annet poeng som satte spor etter å ha lest boka, var historien om en alvorlig syk man. Han hadde en langt fremskredet uhelbredelig sykdom, og han ble stadig mer og mer ute av stand til å ta vare på seg selv. Han ble spurt om hvordan han hadde det på en skala fra 1 til 10, hvor 1 var skikkelig dårlig og 10 veldig bra. Svaret hans var 2,7. Min første tanke var at denne mannen måtte være usedvanlig reflektert i forhold til egen situasjon når han klarte å sette en så detaljert score. Jeg tenkte også at han ikke hadde det noe særlig godt, når han satte scoren så lavt. Og han hadde det virkelig ikke godt- ikke i forhold til hvordan han hadde det før han ble syk. Men han forklarte av hvis han tok begrensningene i hans nåværende situasjon med i beregningen når han skulle sette en score, så ville han fremdeles svare 2,7, men da ville skalaen kun gå fra 1 til 3. På en skala fra 1 til 3, må man kunne si at 2,7 er ganske høyt. Så ut ifra de forutsetningene han måtte leve med, hadde han det altså ganske bra. Det var i det øyeblikket jeg sluttet å sammenligne meg med Anniken før kreften. Det er dagen i dag som er livet, og det er dagen i dag jeg kan leve på best mulig måte under de forutsetningene jeg har. Skal jeg hele tiden drive å sammenligne meg med alt jeg kunne før, får jeg jo ikke en eneste fin dag. Den nye tankegangen har ført til at jeg kan dra på joggetur mens jeg bruser av lykke innvendig. Istedet for å tenke at jeg kunne løpe fortere og lengre før, så er jeg heller takknemlig for at jeg igjen har mulighet til å dra på joggetur, kanskje mens sola skinner og Florence synger "You've got the love" inn i øret mitt. Kjenner jeg drar på smilebåndet bare av å tenke på det:)

I dag gikk hele gruppa mi på tur til en lavvo inne i skogen for å grille pølser og hygge seg. Jeg var ikke med. Jeg orket ikke. Jeg har kondisen til å gå dit. Hvorfor dro jeg ikke da? Det korte svaret er at jeg kjente i brystet at det ikke var riktig. Følelsen i brystet gir svar på nesten alt jeg lurer på, bare jeg velger å kjenne etter. I dag var svaret nei. Det lange svaret er at jeg måtte ha vasket ullundertøyet mitt som stinker etter å ha vært på tur i det flere ganger, jeg måtte å funnet et alternativ til pølser (siden jeg ikke spiser det), jeg ville ikke ha orket å være sosial samtidig som jeg brukte energi på å gå så langt, jeg ville ikke hatt ordentlige hvilemuligheter når jeg kom fram til lavvoen, jeg var redd for å begynne å fryse (siden jeg fryser mye lettere nå enn før), jeg ville ikke ha orket å gå med sekk på ryggen med masse ting oppi, vi har et veldig tett program i morra så jeg ville ikke ha fått hvilt ut etter turen.... Ja, listen fortsetter og fortsetter. Når man ser på disse tingene hver for seg, er de fullt overkommelige. Vaske klær? Joda, det går fint. Kjøpe karbonader? Ja, det skulle jeg nok ha fått ordnet. Gå en tur på 1,5 time? Det er litt for langt, men det går en gang innimellom, bare jeg får umiddelbar tilgang på hvile etterpå. Alle disse tingene er gjennomførbare, bare ikke alle på en gang. Det blir rett og slett for mye som skal ordnes, og jeg ville garantert ha kommet hjem i minus. Jeg ble dermed hjemme. Har jeg kjedet meg? Nei, ikke ett sekund. Jeg bestemte meg for at denne dagen skal bli en herlig dag og det har den blitt. Jeg har gått min egen lille tur, lest aviser og ukeblader, solt meg litt, snakket med nære og kjære på telefonen, surfet på nettet og ja, bare tatt det med ro og kost meg egentlig. Resultat: jeg har hatt en fin dag og sitter igjen med overskudd. Det betyr ikke at det ikke var sårt å se de andre dra avgårde på tur, men det betyr at jeg lagde meg selv et godt alternativ, og sitter igjen i pluss.

Jeg har nylig lært at den beste måten å takle øresus på er å umyndiggjøre den, ellers vil den bare bli verre. Jo mer du lytter, jo flinkere vil du bli til å høre de høyfrekventerte lydene og jo verre oppleves den. Hver gang du hører den, må du bare tenke "åja, der var det litt øresus ja, jaja den får bare holde på". Når du slutter å tenke på øresusen som noe fremmed og farlig, vil du automatisk legge mindre merke til den og til slutt kan du kanskje klare å koble den helt ut. Jeg kjører samme taktikk på fatiguen. Jeg gidder ikke å tenke så mye på den lengre og fokuserer heller på alle gavene jeg stadig får i livet, istedet for alt som har blitt tatt fra meg. Å kunne komme igjennom en hel dag uten å hvile føles som en gave, å kunne danse uten å måtte legge meg ned etter fem minutter føles som en gave, å kunne gå på konsert med Erlend føles som en gave- fordi det ikke på noen måte er gitt at jeg skal ha muligheten til det. I og med at jeg stadig tar meg selv i å få til ting som ikke var mulig mens jeg gikk til behandling, har jeg hele tiden små gaver å glede meg til:)

Til slutt vil jeg si at dette har vært et helt forferdelig innlegg å skrive. Fatiguen er som en uformelig masse det ikke går an å partere i oversiktlige biter. Jeg føler alltid at jeg kommer til kort når jeg skal forklare hva fatigue egentlig går ut på, og den følelsen sitter jeg igjen med nå også, selv etter alle disse ordene. Innlegget burde ha vært kortet en god del ned og jeg burde ha lest litt korrektur før jeg publiserer, men jeg gidder ikke. Fatiguen får ikke mer av tiden min nå. Jeg vil heller gjøre noe hyggelig- som å ringe Erlend. Jeg savner ham sånn og gleder meg vilt til vi treffes igjen på onsdag.

søndag 6. februar 2011

Oppdatering fra Hauglandssenteret

Nå er halve oppholdet ved Hauglandssenteret unnagjort og jeg må si at det har vært noen lærerike dager. Vi ble til slutt seks stykker i gruppa vår og vi er en fin gjeng. Opplegget består veldig grovt sett av fysisk aktivitet og innføring i kognitiv terapi. Den kognitive terapien blir et verktøy vi kan få bruk for i utallige situasjoner resten av livet. Det brukes hovedsaklig til å snu om negative automatiske tanker til mer hensiktsmessige tanker. Legg merke til at målet ikke er å bli en irriterende evig optimist. "Ups, bilen dusjet meg med sølevann. Oi, se for et kult mønster det lagde på genseren min!". Jeje, spar meg. Poenget er bare å ikke la den hendelsen eventuelt ødelegge resten av dagen. Vi øver oss på å bruke teorien i den kognitive terapien i våre hverdager med de utfordringene vi møter der. Jeg, for eksempel, må prøve å snu tankemønsteret mitt, slik at jeg ikke automatisk tenker "å nei, dette blir en sånn dag" når jeg våkner opp uten energi.

Kroppen min verker! Kroppen min verker og det kjennes deilig. Rygg, skuldre, rompe og armer er stedene som jamrer mest og jeg nyter hver gang de skriker når jeg skifter stilling fra sittende til stående eller gående. Det er så herlig å være ordentlig i gang med treningen igjen! Det blir som regel to økter om dagen. Jeg må hele tiden tvinge meg til å holde intensiteten nede under øktene, slik at jeg ikke blir liggende i senga resten av dagen. Det er jammen lettere sagt enn gjort når musikken pumper og instruktøren brøler "KOM IGJEN NÅ!". Vi var i svømmehallen her om dagen og mens jeg fikk følelsen av at de andre trente til OL, tok jeg rolige, lange tak med brystsvømming i oldemortempo. Selv om jeg ble tatt igjen av enkelte med over ti runder, så verket jeg godt, spesielt i armene, utover dagen. Jeg tar det altså med ro, samtidig som effekten på kroppen min er stor.

Jeg har gjort en meget interessant oppdagelse. Som de fleste sikkert kan tenke seg, så gjør det å få kreft noe med en. Mens jeg tidligere har savnet noen å snakke med for å lette litt på trykket som alt virrvarret av tanker og følelser etter kreften har skapt, så opplevde jeg da jeg nå satte meg ned med fagfolk for å fortelle min historie, at det egentlig ikke var så farlig. Jeg trengte ikke lenger å få satt kaoset i system. Det har skjedd noe nå på nyåret, eller rettere sagt etter Egyptturen (takk og lov for at vi kom hjem derfra i tide, forresten), uten at jeg nøyaktig kan definere hva det er. Dere som følger bloggen vet at tiden etter kreften har vært ganske tøff. Problemene eskalerte i eksamensperioden og jeg følte at fremtiden lå foran meg som et mørkt, svart høl som ventet på å trekke meg inn mørket. Men jeg innrømmet til slutt at ting ikke var så greit, tok noen grep, og nå ser fremtiden uendelig mye bedre ut. Nå går det mot vår, i alle ordets betydninger. Jeg turte å kjenne etter på alt kaoset en kreftdiagnose medfører og det har jeg enormt mye igjen for nå. Jeg er ferdig med den! Over, done, finito! Iallefall for nå. Ingen har noen som helst garanti for hva fremtiden bringer, men jeg vet at jeg i dette øyeblikk kan sitte inne hos legen her på stedet og si "jeg hadde kreft, det var kjipt, nå er det over og jeg har det fint". Det føles enormt godt. Selv om veien videre fremdeles er lang, håper jeg at jeg endelig er over det verste.

Jeg føler meg fri!