tirsdag 24. mai 2011

Ungdomsgruppa i Oslo og Akerhus er oppe og går igjen!

Husker dere at jeg en tid tilbake skrev at jeg syns det var helt uholdbart at Ungdomsgruppa i Kreftforeningen i Oslo og Akershus lå nede? Det har den gjort de to siste årene, men ikke nå lengre! Jeg og to andre jenter har dratt det hele i gang igjen, og 9. juni holder vi vårt første medlemsmøte. Det blir kl 18.00 på Vardesenteret og vi håper at så mange som mulig kommer. Programmet for møtet blir i korte trekk å sammen stake ut veien videre for gruppa, og spise tapas. Utdypende informasjon kan dere finne her.

Uansett om du bor i nærheten, eller bare er innom Oslo rundt 9. juni, kom og bli med:):)

søndag 15. mai 2011

Kreften endret livet mitt

Med fare for å skuffe trofaste lesere så blir det nok bare overskriften på dette innlegget som vil være a la Norsk Ukeblad, resten blir i kjent stil.

Nå er det som sagt gått et år siden jeg var ferdig med behandling og da er det vel på sin plass med en liten oppsummering. Først av alt må jeg si at jeg føler jeg har kommet veldig langt på veien tilbake igjen. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med både helse og sinn, noe som resulterer i at jeg har det veldig godt for tiden. Jada, jada, jeg har fremdeles et godt stykke igjen før jeg kan anse meg selv som ferdig rehabilitert, men så lenge formpila peker oppover tar jeg det med ro. Jeg har god tid. Eller, det veksler litt, men stort sett har jeg god tid.

Jeg ser jo nå at forventningene til hva fremtiden skulle bringe da jeg stod ferdigbehandlet utenfor Radiumhospitalet for ett år siden, var TOTALT urealistiske. Det er flaut å si det, men jeg trodde jeg skulle være tilbake for fullt etter en 3-4 måneder. Jeg hadde fått noen vage hint om at det kunne ta lang tid, men ordene "det kommer nok ikke til å gjelde deg siden du er så ung" ble alltid plassert i samme setning. Og da jeg fikk så enormt gode tilbakemeldinger på rehabiliteringa på Landåsen, trodde jeg at veien tilbake til livet skulle bli piece of cake. Så feil kan man ta. Dere som har fulgt bloggen vet at det har vært forferdelig tøft til tider. Jeg var overhodet ikke forberedt på hvor langdryg oppbygginga av kroppen skulle bli. Sånn som det ser ut nå så var cellegiftbehandlinga bare halve jobben, mens jeg trodde at det skulle være hele. Tenk deg å tro at man har nådd toppen av Mount Everest, bare for å oppdage at det ligger et uvisst antall høydemetere gjemt bak skyene. Det skal en del mentale omstillinger til før man klarer å klatre videre da. Selv erfarte jeg at jeg ikke klarte å karre meg videre før jeg erkjente at jeg hadde gått på en smell. Først da begynte ting å skje.

For ting har skjedd, spesielt siden nyttår. Forskjellen på før og etter er enorm. Før jul var jeg helt nedkjørt, både fysisk og psykisk fordi jeg hele tiden strebet etter ting jeg ikke hadde forutsetninger for å oppnå. Da jeg endelig klarte å innse begrensningene mine, begynte ting å skyte fart. Nå er jeg bare glad og takknemlig for alt jeg får til. Og jeg får stadig nye ting å være takknemlig for. Erlend og jeg spilte basketball for et par uker siden. Det var første gangen jeg tok i en basketball etter endt behandling og jeg var helt i hundre. Svimmel og ør i hodet av overanstrengelse løp jeg rundt og forsøkte å drible Erlend, men jeg kjente nesten ikke ubehaget; jeg var i ekstase for å kunne spille igjen. Oftere og oftere tar jeg meg selv i å bare ville rope ut et høyt TAKK. Takk for at jeg kan spille basket, takk for at jeg kan gå tur uten å måtte hvile etterpå, takk for at jeg kan lese en bok uten å bli smadret i hodet, takk for at jeg orker å henge stadig lengre av gangen sammen med vennene mine, takk for at jeg kan gå lengre på ski, takk for at alt ikke føles helt håpløst. Takk for at jeg får livet mitt tilbake!
Nå begynner vi å bevege oss inn på hvordan kreften har endret livet mitt. Før ville jeg ikke ha følt enorm takknemlighet for hver minste ting kroppen min var istand til å utføre, slik jeg gjør nå. Mens jeg gikk på cellegift funderte jeg av og til på hva godt som skulle komme ut av det hele. Jeg håpte det ville være noe, hvis ikke ville alt ha føltes bortkastet. Og ja, noe har det blitt:

- Som dere akkurat har lest er jeg veldig takknemlig og tar ikke ting for gitt lengre, kanskje minst av alt helsa. Kroppen min har fått seg en alvorlig trøkk, og jeg gjør det jeg kan for å være snill med den nå i etterkant. Det vil si at jeg tenker mye mer over hva jeg putter i munnen (jeg lager mer mat i fra bunnen av og er opptatt av å tilføre kroppen ordentlig næring, ikke bare tomme kalorier), i tillegg til at jeg trener så mye jeg kan og orker. Trening er jo den eneste medisinen jeg har mot trøttheten i kroppen, så det prioriteres høyt.

- Jeg er blitt mye tryggere på meg selv. Før kunne jeg bli litt nervøs hvis jeg skulle i en ny setting, f.eks treffe nye folk eller starte i ny klasse/jobb, men nå tar jeg de tingene ganske med ro.

- Jeg har i stor grad sluttet å irritere meg over ting som ikke er verdt å irritere seg over. Før kunne folk som smattet tyggis høylytt, eller gikk sakte foran meg på gata og sperret veien, få meg til å ville gjøre ting med dem som ikke egner seg på trykk. Nå klarer jeg (som regel iallefall) å ikke bry meg. Etter blant annet å ha sovet i en uke med tre tordensnorkende damer på sykehus, blir man litt herdet.

- Etter kreften tenker først på meg selv, så meg selv, så meg selv en gang til, så meg selv en siste gang og så tenker jeg kanskje på andre. Dette har vært forferdelig vanskelig å venne seg til. Det har rett og slett vært noe av det mest ubehagelige jeg har måttet gjøre. Men det har vært helt nødvendig, for hvis jeg ikke tar vare på meg selv, klarer jeg heller ikke å være noe for andre. Det blir som på flyene: "Ta først på din egen oksygenmaske før du hjelper sidemannen". Det har ingen hensikt at jeg blir med venninner på kino hvis ikke jeg er i form til det. Da ender det bare med at jeg med tårer i øynene må trekke meg tilbake, mens venninnene mine kanskje føler at de har gjort noe galt. Da er det bedre å heller si nei og så bli med en gang både jeg og de kan nyte det.

- Selvdisiplinen er sterkere enn noensinne og smerteterskelen desto høyere. Jeg har jo fått et helt vanvittig sammenligningsgrunnlag som gjør det vanskelig å sluntre unna ting. Har jeg slept meg avgårde fra Holum til Oslo for å få cellegift, klarer jeg å slepe meg på tidlig forelesning, selv om jeg ikke skulle ha lyst en dag.

- Det går ikke en dag uten at jeg forteller Erlend hvor glad jeg er i ham. Selv om det kanskje kan høres merkelig ut, så er vi begge enige om at sykdommen min har vært en berikelse for forholdet vårt. Joda, det har  selvfølgelig vært veldig tøft innimellom, men i den andre enden har vi kommet sterkere ut og mer knyttet til hverandre enn jeg noensinne trodde det gikk an å bli.

- Tiden min er verdifull og den skal brukes med omtanke. Det hadde jeg vel et mindre bevisst forhold til tidligere. De færreste slipper unna husvask og klesvask i selskap med andre uunngåelige gjøremål, men resten av tiden mener jeg skal brukes slik at man ikke angrer. Det er ikke slik at nå skal jeg droppe boligsparingen og  reise jorda rundt, bare i tilfelle jeg dør i morgen, jeg mener bare at jeg er blitt mye mer opptatt av å leve i hverdagen. Om det så innebærer piknik i parken, se DVD på sofaen eller et litt større prosjekt som å hoppe fra øy til øy på Helgelandskysten, så handler det om at jeg tar meg tid til å nyte. En stor frykt er at livet plutselig blir snudd på hodet igjen og så har jeg ikke levd det mens jeg hadde muligheten. Jeg kommer isåfall aldri til å tilgi meg selv. Livet er nå, ikke i neste uke eller til neste år. Sørg for å ha det så godt du kan hver dag! Kanskje skal det ikke mer enn en kopp kakao til før du føler på hverdagsluksusen. Noen dager har man overhodet ikke tid til å unne seg noe som i det hele tatt ligner på luksus, kanskje rekker man så vidt å spise lunsj. Da kan du klappe deg selv på skulderen når kvelden kommer og tenke på alt du har utrettet iløpet av dagen. Så får du heller gjøre noe hyggelig i morgen. Det er viktig å sette av tid til å nyte og kose seg,! Det er det samme hva det er, bare det er noe du selv definerer som godt for deg (og helst ikke går negativt ut over andre). Hvis ikke du prioriterer dette, går du kanskje glipp av noe av det beste ved livet.

- Jeg har fått et helt annet forhold til døden. Før så jeg på døden som noe jeg kunne begynne å forholde meg da jeg ble ca 80 (jada, veldig naivt, men jeg levde i overbevisning om at jeg selvfølgelig skulle bli en gammel dame). Nå hender det at jeg tar jeg meg selv i å lure på om jeg kommer til å leve lenge nok til å oppleve å bli pensjonist, komme i 40-års krisa, eller få barn. Jeg tror ikke jeg får Hodgkins lymfom igjen, men jeg kan jo få slag eller bli påkjørt av en bil. Det er egentlig helt vilt hvor farlig det er å leve. Og av og til tar jeg meg selv i å stålsette meg for neste livsomveltende hendelse. Jeg kan miste Erlend eller noen andre jeg er glad i, eller det kan bli krig i landet. Det føles som om det å kunne gå lykkelig gjennom resten av livet er totalt usannsynlig når det er så uendelig mange forferdelige ting som kan skje. Heldigvis kommer disse tankene bare som små stikk nå og da, mens mesteparten av tiden er jeg glad og takknemlig. Glad for at jeg lever, glad for at jeg har det så godt og glad for at jeg klarer å nyte det- akkurat nå. Hva morgendagen bringer er det absolutt ingen som vet og dermed er det heller ikke noen vits i å spekulere i den, så jeg jobber med å la være. Men på den andre siden er det kanskje nettopp disse tankene som bidrar til at jeg ikke glemmer å nyte og ikke begynner å ta ting for gitt?

Så er spørsmålet: Ville jeg ha vært denne opplevelsen foruten? Hvis jeg absolutt må velge ja eller nei, så blir svaret nei, men jeg vil understreke at det fins mange motstridende argumenter bak det svaret. Kreften har vist meg mørke sider ved livet jeg aldri trodde jeg skulle få innsikt i i så ung alder. På den positive siden liker jeg den nye versjonen av meg selv bedre enn den gamle. Som sagt, jeg er mer avslappet til ting, tar ingenting for gitt, nyter hverdags øyeblikk og aner konturene av ei ganske mye sterkere jente ved utgangen av dette her. Så alt i alt vil jeg si at det var verdt det (selv om det går et grøss nedover ryggen min nå mens jeg skriver det).

Jeg avslutter dette innlegget med en klisjé som passer perfekt inn i min opplevelse av det å ha hatt kreft: What doesn't kill you makes you stronger!