tirsdag 30. august 2011

Blogg makeover, del 1: Fjellet

Som dere ser holder jeg på å gi bloggen min en makeover. Fjellet i bakgrunnen er inspirert av innlegget jeg skrev på 1-års dagen min som kreftfri (dvs jeg trodde iallefall jeg var kreftfri på det tidspunktet, men kanskje hadde ulumskheten begynt å røre på seg inni meg allerede da). Her er det jeg skrev som danner grunnlaget for valget av bildet:


Jeg var overhodet ikke forberedt på hvor langdryg oppbygginga av kroppen skulle bli. Sånn som det ser ut nå så var cellegiftbehandlinga bare halve jobben, mens jeg trodde at det skulle være hele. Tenk deg å tro at man har nådd toppen av Mount Everest, bare for å oppdage at det ligger et uvisst antall høydemetere gjemt bak skyene. Det skal en del mentale omstillinger til før man klarer å klatre videre da. Selv erfarte jeg at jeg ikke klarte å karre meg videre før jeg erkjente at jeg hadde gått på en smell. Først da begynte ting å skje.

Og så gikk jeg jammen meg på en smell igjen! Jeg trodde jeg hadde nådd toppen tidlig i sommer, da absolutt alt jeg drømte om bare ordnet seg for meg. Så kom tilbakefallet og nok en gang befinner det seg en enorm mengde ubestegede høydemetre gjemt bak skyene, som ufrivillig må klatres. Er det nå uttrykket "ett skritt av gangen" passer godt inn? I sangen er det gøy på landet, men jeg kan ikke si at stemningen er like god på fjellet mitt. Allikevel klatrer jeg. Jeg tror ikke jeg tenker så mye, jeg bare klatrer. Kroppen skriker etter pause fra denne turen som gjør den så uendelig sliten, mens hjernen iherdig forsøker å fokusere på den fine utsikten. Fjellet i bakgrunnen blir stående til jeg er kreftfri. Da får toppen jammen være nådd!

Ellers vil det komme nye utforminger og funksjoner på bloggen litt etterhvert. Jeg har allerede lagt ut en duppedings på høyre side i bloggen, hvor dere kan skrive inn mailadressen deres og få tilsendt en mail hver gang jeg poster et nytt innlegg. Jeg tenker blant annet også på å gjøre bloggen mer oversiktlig, og kanskje blogge litt mer "on-the-go" gjennom mobilen. Kan se for meg at det vil være litt enklere når jeg ligger sliten på sykehuset, enn å gå og huske på alt jeg vil skrive om og så sette meg ned foran pc'en når jeg kommer hjem. Men vi får se hvordan det blir. Følg med!


fredag 26. august 2011

2 down- 2 to go!

Da er jeg halvveis i de innledende rundene! Åh, så godt det kjennes å kunne si det. Nå er jeg tilbake i leiligheten, og det er deilig etter 5 dager på sykehus. Formen er heller skral, men ikke verre enn at jeg klarer å skrive noen setninger her iallefall. Erlend er i Trondheim i helgen, men har skaffet meg "barnevakt"- mamma kommer og skal være med meg. Det blir fint, for ellers hadde helgen blitt vel tung å komme igjennom. Akkurat nå føles bare kroppen som bly og hver eneste bevegelse krever stor beslutningskraft å gjennomføre. Merker tydelig nå at denne kuren er sterkere saker enn hva jeg fikk første gangen jeg var syk. Hodet begynner faktisk allerede å gjøre vondt, så jeg tror jeg må avslutte. Satser på bedre form til uka. Tusen takk til alle som stakk innom på sykehuset! Jeg setter veldig pris på selskapet.

lørdag 20. august 2011

"Operert, operert, operert"

Jeg elsker sykehusserier! Grey's Anatomy, House, Jordmødrene, Sykehuset, you name it. Ofte når folk blir operert i Grey's Anatomy, står kirurgene og snakker om intriger ved sykehuset. Jeg har tenkt at det går vel ikke an å fokusere på den dumme sjefen, eller personen du hooka opp med i helga når du står og kutter i et levende menneske! Nå vet jeg at det faktisk er sånn i virkeligheten også, om enn i en mer moderat utgave. I går opererte jeg inn et HemoStar kateter i brystet (noe a la den VAP'en jeg hadde sist gang). I operasjonssalen var det fire menn. De hørte på The Beach Boys mens de snakket om utdrikningslag til Riga, rypejakt og en 10 kilos laks som ble fisket med fluestang. "Har du hørt sånn, Anniken? 10 kg med fluestang? Det er jammen ikke verst altså. Nå kutter jeg litt her. Roar, hørte du var i utdrikningslag i Riga i helga? Var vel heftige greier. Nå vil det kjennes ut som om jeg herjer ganske kraftig med deg, Anniken, men jeg må få dette kateteret på plass. Åh, dere gjetter ikke hvilken sang dette er! Det er en av de første Beach Boys lagde, men som aldri ble spesielt kjent. Jeg tror jeg fikser litt på det gamle arret ditt også, Anniken, når jeg først er i gang. Er det noen av dere som skal jakte nå snart da?". Jeg måtte nesten le til slutt.

Uansett var det deilig å få innlegginga av kateteret overstått. Jeg hadde gruet meg litt på forhånd, for det er ikke en spesielt behagelig prosedyre, men det gikk ganske greit. Iallefall når det var så mye annet enn selve operasjonen å fokusere på i rommet, hehe. Senere på dagen stod visdomstanna mi for tur. Selv om den føltes ganske ok nå når immunforsvaret mitt fungerer, trengte tannlegen bare å ta et kjapt blikk på den før hun sa at den skulle ut, jo før jo heller. Så dermed ble det en operasjon til. Det gikk forholdsvis greit, men jeg hadde ganske vondt etterpå, både i munnen, brystet og halsen (kateteret ligger inni en av hovedårene som går oppover halsen). Jeg hadde fått lov til å ta inntil 12 smertestillende tabletter i går (derav 6 pinex forte), men det holdt heldigvis med 3. Jeg hadde i tillegg fått smertestillende og beroligende tidligere på dagen, og for meg som ikke er vant til å ta piller overhodet, begynte det nesten å gå litt rundt for meg. Nu går alt så meget bedre, så i dag har jeg ikke trengt å ta noen i det hele tatt.

Roten til alt vondt, iallefall i munnen min

Jeg har forresten fått meg en sånn fancy mobil med kamera på, rettere sagt en iPhone, så fra nå av skal jeg prøve å legge ut flere bilder på bloggen min. Et fint eksempel er dette nydelige synet som møtte meg en dag jeg kom hjem dra sykehuset:

I love my boyfriend!

På mandag er det ny kur. Kan ikke akkurat si jeg gleder meg til det, men da vil jeg i det minste være halvveis i de innledende rundene. Og bare det er ikke verst!

tirsdag 16. august 2011

Fakta og ønsker

Det har gått opp for meg at jeg har tatt veldig lite hensyn til nye følgere av bloggen. Jeg har uten videre forklaring lagt ut om blodverdier og annen informasjon som ble grundig forklart ved forrige behandling, men som kanskje kunne ha trengt en oppfriskning nå. Kanskje det hadde vært kjekt for alle og ikke bare for nye lesere.

Her er hvordan min hverdag ser ut i de "innledende" rundene (dvs de 4 første cellegiftene):
- Jeg får cellegift 4 dager i strekk hver 3. uke.
- Mellom hver runde med cellegift må jeg reise til Radiumhospitalet 2-3 ganger i uka for å ta blodprøver og en generell sjekk av kroppen (feber, blodtrykk, hovne lymfeknuter osv).

Hva måles ved blodprøvene?
- Blodplateverdier. Blodplatene er viktige for blodets evne til å levre seg og stanse blødninger. Lave verdier gjør at blodet levrer seg dårlig og man får f.eks. lettere blåmerker, tannkjøttet kan blø under tannpuss eller man begynner veldig lett å blø neseblod. Ved veldig lave verdier kan man få alvorlige indre blødninger. Vanlige verdier er på 150 - 400. Ligger de under 15 får man blodoverføring for å redusere blødningsfaren.

- Hvite blodlegemer. De hvite blodlegemene er kroppens indre immunforsvar (i motsetning til det ytre som består av hud, slimhinner og andre organer). I mitt tilfelle er legene mest opptatt av verdiene på en del av de hvite blodlegemene som kalles for nøytrofile granulocytter. Jeg vet ikke helt hvorfor det, eller akkurat hva som er funksjonen til disse, men jeg vet at når de nøytrofile er lave, har jeg dårlig immunforsvar og må være veldig påpasselig med ikke å pådra meg en infeksjon. Normalverdier på de nøytrofile er ca mellom 3,5 - 6.

- Blodprosenten. De røde blodcellene transporterer oksygen fra lungene rundt i kroppen slik at alle organer får tilstrekkelig med oksygen. Blodprosenten, eller hemoglobin som det heter, er den oksygenbærende delen av de røde blodcellene. Mennesket er avhengig av disse for å ta opp og bruke oksygenet vi puster hensiktsmessig. For lav blodprosent (mindre enn 12) fører til blodmangel eller anemi. Det kjennetegnes ved at man blir blek og slapp, siden kroppens tilgang til oksygen er redusert. Ved svært lav blodprosent (ca 7,5) kan blodoverføring være aktuelt.

- CRP. Står for C-reaktivt protein og brukes som et mål på betennelse i kroppen. Det skal normalt sett være under 5. Er det over, er det grunn til å mistenke at man har en infeksjon.

Jeg har med vilje ikke tatt med betegnelsene til de forskjellige verdiene. Jeg har aldri fått opplyst om vi snakker g/dl eller antall/mikroliter, så siden jeg rett og slett ikke orker å bry med med å finne ut av det, får du gjøre det selv hvis du er spesielt interessert. Det jeg har skrevet her er en kombinasjon av informasjon jeg har fått av legen og fakta jeg har funnet på nhi.no. Jeg kan ikke garantere at alle detaljer som står her er korrekte, jeg har kun skrevet ut i fra hvordan jeg har forstått ting. Så hvis du selv går igjennom en kreftbehandling, vil jeg anbefale å dobbeltsjekke informasjonen du har funnet her med legen din.

I forrige uke, da verdiene mine nådde bunnen, var blodplatene på 35, blodprosenten på 10,7 og de nøytrofile på 0,1. CRP'en viste 50, noe som kunne stemme med feberen jeg slet med. På mandag var blodplatene på 75, blodprosenten ca den samme som siste gang og de nøytrofile på 12! 12 er helt sykt mye, og ikke nødvendigvis så bra. Det vil si at de hvite blodlegemene går bananas, noe som kan tyde på infeksjon. Men siden jeg følte meg fin i form, konkluderte legene med at det måtte være den immun-boostende sprøyta jeg satte rett etter kur som gjorde det. Forhåpentligvis vil det stabilisere seg innen fredag. Da skal jeg ta nye blodprøver, operere inn et kateter (noe a la den VAP'en jeg hadde sist gang) og kanskje trekke visdomstanna mi.

Nå ble det mye kjedelig faktapreik her! La oss heller pense inn på hva som har skjedd i det siste. Håret er borte, noe jeg har brukt ca et halvt sekund på å dvele ved, så derfor gidder jeg ikke å bruke noe særlig plass på det her heller. Viktigst av alt er at jeg føler meg i god form! Nå drar jeg ut på cafe, handleturer, og lengre gåturer. Med andre ord ser jeg ikke like mye til sofaen. Det er så ufattelig deilig! I morgen er det nytt treff med Ungdomsgruppa i Kreftforeningen. Selv om jeg ikke lenger klarer å være med som leder, gleder jeg meg veldig til å være med uansett. Blir hyggelig å treffe igjen de andre.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg hadde planer og ønsker fremover, og at jeg gjerne ville involvere dere i de. Planen er helt enkelt (og akk så vanskelig) å fokusere på her og nå. Nå er jeg inne i en kjempefin uke, og den skal ikke ødelegges ved å grue meg til neste uke. Det blir nok vanskeligere og vanskeligere etterhvert som det nærmer seg, men foreløpig går det greit. Jeg skal heller ikke tenke for mye på stamcelletransplantasjonen. Den får ikke fokus før de innledende rundene er ferdig. Det blir iallefall vanskelig, for den delen av behandlinga er så voldsom, og inviterer dermed lett til katastrofetenkning. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å la være. Jeg har også begynt å skrive ned tre ting hver kveld som jeg er takknemlig for (legg merke til at jeg bruker ordet "takknemlig" istedet for "glad"). Selv om jeg noen dager kommer til å ha det helt pyton, tror jeg at jeg alltid skal klare å finne tre ting. Det kan forhåpentligvis hjelpe meg fra å drukne i selvmedlidenhetshengemyra, en skjebne jeg er meget lite interessert i.

En annen del av planen er å hjelpe cellegiften så godt jeg kan med å gjøre jobben sin. Det er godt dokumentert at en halvtimes gåtur seks dager i uka har god effekt, både på behandling og bivirkninger. Etter å ha gått tur så og si hver dag i snart to år nå, må jeg vel kunne si at jeg har den delen godt implementert. En annen ting som ser ut til å kunne hjelpe, er et godt kosthold. Jeg har ikke kapasitet til å forklare alt jeg vet rundt kosthold i forhold til kreft akkurat nå, og viser dermed til nettsidene www.anticancerbook.com og www.fuckcancer.dk. Disse nettstedene er en direkte forlengelse av to bøker jeg anbefaler dere på det sterkeste å lese. Så til alle dere som er under kreftbehandling og vil hjelpe cellegiften med å gjøre jobben sin, til alle dere som vil gjøre det dere kan for å forhindre tilbakefall, og til alle dere som vil forebygge kreft (som jo ligger latent i oss alle): les "Kreft og terrenget ditt" av David Servan-Schreiber og "Mat mot kreft" av Richard Beliveau. Dette er ikke gjennomsnittlige synsere som "føler" at sånn kan du gjøre, men medisinske forskere som har fått opp øynene sine. Mitt kosthold består nå av en haug med frukt, bær og grønt, grove kornprodukter, grønn te, og minimalt med sukker og hvitt mel. Under forrige behandling spiste jeg det som falt meg inn, og jeg følte meg generelt fylt opp av dritt gjennom hele perioden. Nå føler jeg meg relativt fresh innvendig, til tross for at jeg er full av gift. Men viktigst av alt: all den sunne maten skaper et vanskelig miljø i kroppen for kreften å leve i. Åh, jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette, men det får bli når jeg er frisk og oppegående igjen. Inntil da: les bøkene!

Jeg hadde tenkt til å oppfordre venner og familie til å komme og besøke meg, sånn at jeg ikke blir liggende her alene nå når Erlend har begynt å jobbe igjen. Men i dag er første dagen jeg er alene en hel dag siden jeg startet behandlingen, så dere har tydeligvis tatt initiativet selv, noe jeg setter SÅ stor pris på. Jeg håper virkelig vi kan fortsette å treffes gjennom hele behandlinga, selv om jeg nok ikke alltid vil klare å holde samtalen gående i timesvis. Men vi kan jo f.eks. se film sammen. Ellers så håper jeg uansett at dere stikker innom når dere er i nærheten, bare sånn for å si hei. Jeg ligger her jeg, klar til å ta dere imot. Sist gang var jeg ganske mye alene, siden jeg bodde hjemme når nesten alle vennene min studerte i andre byer, og det vil jeg ikke denne gangen. Men foreløpig ser ikke det ut til å bli noe problem i det hele tatt:)

I tillegg til å stikke innom og si hallo, har jeg et annet ønske også til dere. Mitt liv handler bare om kreft for tiden, og det hadde vært deilig å bli dratt litt mer ut av den bobla. Jeg ønsker dermed at de av dere som har lyst innimellom sender meg mail, melding eller ringer og forteller om den kjekke gutten du traff i helga, om den flotte ferieturen du har vært på eller om hvor mye stress det er på jobb for tiden. Hold meg oppdatert på livene deres, da blir jeg glad:)

Nå har jeg vært veldig rett fram og kanskje litt freidig i forhold til hva jeg ønsker av dere, men jeg vet at det kan være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg når noen går igjennom en tøff periode. Dermed sier jeg bare rett ut hvordan jeg ønsker å ha det, så regner jeg med at dere handler akkurat sånn som det føles naturlig for dere ut i fra det. For noen av dere vil det bety å stikke innom eller ringe og si hallo. For andre betyr det å holde seg i bakgrunnen. Jeg har full respekt for at alle gjør ting på sin måte. Jeg er bare så uendelig glad for at jeg har dere:)

fredag 12. august 2011

Livet går videre

Onsdag unngikk jeg en infeksjon med et nødskrik. Som jeg har nevnt før, må man legges inn til antibiotikabehandling hvis man måler 38 grader feber to ganger med en times mellomrom, eller 38 grader én gang. Jeg målte 37,9 og 38 grader om hverandre hele kvelden og langt utpå natta, men utrolig nok aldri 38 to ganger etter hverandre. Heldigvis. Jeg begynner allerede å bli lei å dra til Radiumhospitalet (har vært der og tatt blodprøver 3 ganger bare denne uka), så å slippe en innleggelse føltes godt. Men onsdagen var ikke mye god. Da var jeg skikkelig klein. Det rare er at jeg ser ikke ut til å forstå det helt selv når jeg står oppi det. Det er når dagen derpå føles mye bedre at jeg skjønner hvor dårlig jeg egentlig har vært.

Onsdag nådde jeg altså "bunnen" når det gjaldt alt av blodverdier og immunforsvar. I går derimot, begynte plutselig sprøyta jeg tok for snart en uke siden å virke. Jeg trodde den skulle funke relativt raskt etter jeg hadde satt den, men den startet altså ikke før i går. Sykepleierne hadde på forhånd advart meg om at det kunne gjøre vondt i korsryggen når beinmargen begynte å produsere igjen, men det var veldig merkelig å kjenne det i praksis. Innimellom var det akkurat som om det pulserte baki der, i en slik grad at det førte til ukontrollerte rykninger i kroppen min. Det føltes som om det var en voldsom aktivitet hele dagen, og det må det tydeligvis ha vært, fordi blodprøvene i dag viste at immunforsvaret normaliserte seg kun iløpet av gårsdagen. Legens kommentar var: Det var da enormt! Så sprøyta, som er så dyr at jeg måtte søke staten om å få den, var tydeligvis verdt pengene. Nå som immunforsvaret er oppe og går igjen, er tanna mi også mye bedre. Har uansett fått en tannlegetime neste fredag, så vi får se hva han/hun vil gjøre med den.

Jeg er altså over kneika, og det er herlig! Jeg ville egentlig skrive at nå satser jeg på noen fine dager fremover, men når jeg tenker meg om, har jeg allerede hatt flere fine dager siden dette startet. Forrige gang jeg var under behandling var strategien min egentlig å sette alt på vent, bite tenna sammen og komme seg igjennom behandlinga, og så vente på at alt skulle "bli som før". Nå vet jeg at det er ikke sånn det fungerer. Selv om jeg er i gang med ny runde er det ikke slik at selve livet stopper opp. Livet er her og nå, enten man vil eller ikke. Forrige omgang var ganske tung og ensom, rett og slett fordi jeg var for lite opptatt av å leve under behandlinga. Jeg hadde hele tiden fokus på hvordan livet skulle bli etterpå, og glemte dermed å gjøre det beste ut av nuet. Klok av skade kjører jeg ikke samme opplegget igjen. Nå vil jeg oppleve mest mulig varme og glede mens jeg går igjennom dette. Det tror jeg kan lette hele situasjonene ganske mye. Jeg har både en strategi og et ønske til dere om hvordan det kan gjøres, men det får komme i neste innlegg.

God helg alle sammen!

onsdag 10. august 2011

Ingen spredning!

Yessss! Jeg har ingen spredning til beinmargen. For en lettelse! Det øker sjansene mine til å bli helt kreftfri betraktelig. Nå slipper jeg dessuten å måtte ta ny beinmargsprøve senere, for å sjekke om den var blitt kreftfri av de innledende cellegiftrundene. Det måtte den ha vært for at de skulle ha startet høydosebehandlinga. Dermed har jeg et stort bekymringsmoment mindre.

Var på Radium og tok blodprøver i går. Blodprosenten var fin, blodplatene akseptable, men de hvite blodlegemene var veldig lave. De neutrofile, som er en del av de hvite blodlegemene og immunforsvaret, lå på 0,1. Det er altså hakket før immunforsvaret mitt er på 0. Jeg ble litt overrasket over det, for jeg trodde ikke det skulle bli så nedkjørt så fort. I tillegg tok jeg en sprøyte på fredag som skulle booste immunforsvaret mitt (tror den het neulasta). Lurer på om jeg hadde hatt noe beskyttelse i kroppen overhodet hvis ikke jeg hadde tatt den. Jeg har en visdomstann som plutselig har begynt å trøble de siste dagene. Tror det skyldes det lave immunforsvaret mitt. Hele den ene innsiden av munnen min er hoven og vond. og det er umulig å tygge på den siden. Legen var i tvil om hun skulle sette meg på antibiotika først som sist, men valgte til slutt å vente. Jeg dro dermed hjem med beskjed om å holde meg hjemme og unna folk. Hun forberedte meg også på at sannsynligheten for infeksjon var ganske stor (med påfølgende innleggelse, antibiotikabehandling og dermed allerede en forsinkelse i behandlingsopplegget). I dag har feberen drevet og luret rett under den magiske grensen på 38 grader. Måler jeg det to ganger, må jeg rett til sykehuset. Heldigvis har den ikke bikket enda, og jeg håper inderlig jeg slipper unna. Infeksjon under første cellegiftkur ville virkelig ha vært en nedtur. Nå ligger jeg bare hjemme, slapper av, og skjemmer meg bort slik at kroppen skal være mest mulig fornøyd (vet ikke om det har noe å si, men jeg innbiller meg iallefall det).

Ja dere, nå er vi i gang. Formen har vært veldig varierende. Noen dager har vært tunge som bly, mens andre har vært relativt greie. Jeg ser en tendens til at jeg er i bedre form om kvelden enn om dagen. Det er uansett litt nedtur å merke fatiguen ta overhånd over hverdagen igjen. Men denne gangen vet jeg mer hva jeg går til, så det er lettere å akseptere at det vil være sånn en god stund framover nå. Jeg snakket med psykiatrisk sykepleier i går, for å lette hjertet mitt litt og legge en strategi for tiden som kommer. Det var veldig fint og jeg føler jeg fikk mye ut av det. Jeg tror også det virket forebyggende, for dette er uten tvil en stor belastning, både psykisk og fysisk. Når det er sagt, vil jeg understreke at jeg syns at jeg akkurat nå, under omstendighetene, har det bra. Jeg føler at jeg klarer å holde motet oppe, og det er jeg enormt takknemlig for.

Nå orker jeg faktisk ikke å skrive noe særlig mer. Håper bare jeg slipper infeksjon og får en fin tid før neste behandling.

torsdag 4. august 2011

1 down- 3 to go!

Da var første runde med cellegift innabords. Det gikk egentlig bedre enn forventet. Jeg var litt kvalm, men det var ikke så aller verst. Fikk i meg alle måltider. Siden jeg fikk cellegift i flere timer per dag, hopet væsken seg opp i kroppen, så fra den første til den andre dagen gikk jeg opp 4 kg. Da ble jeg satt på vanndrivende og løp på do ca en gang i halvtimen etter det. Så trim ble det selv om jeg var på sykehus! Var såpass i form at jeg fikk trimmet ordentlig også, ved å gå min vante tur. Så alt i alt må jeg si at første runde har gått ganske greit, bortsett fra at det var HELT FORFERDELIG å bli koblet til cellegiften igjen. Jeg har nesten ikke ord for hvor kjipt det var. Men etter en liten stund gikk det mye bedre, og så var jeg inne i "tralten" igjen. Siden det var så rolig på avdelinga, fikk Erlend lov til å sove i nabosenga på rommet mitt første natta. Det var veldig godt.

Har fått noen vannvittige mengder informasjon om hva som skal skje framover, men orker ikke å skrive alt nå. Det får komme litt etterhvert. En ting kan sies; og det er at her skal det ikke spares på noe! Nå propper de meg så full av kjemikalier som de bare kan, slik at jeg kan bli kreftfri en gang for alle. Jeg føler meg i trygge hender, og har sluttet å lure på om dette kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra! Det er det eneste fokuset jeg har nå. Dessuten har jeg fått vite at det er flere som blir friske av denne behandlinga, enn ikke blir det. Nå har jeg ikke fått svar på eventuell spredning til beinmargen ennå, men, litt avhengig av den, så varierer overlevelsesprosenten fra 60- 90%. Jeg hatt min del uflaks, så nå skal jeg definitivt befinne meg på den riktige siden av statistikken.

Jeg teller nå ned til jeg er ferdig med de fire første kurene. Da er de innledende rundene overstått. Så kommer hovedrunden med høydosen, og til slutt avslutningen med stråling. Er litt skuffet over at det visstnok bare er cellegiften som er ferdig til jul. Strålinga blir ikke før på nyåret. Men jeg får en god pause mellom de to, så fine juledager skal det nok bli uansett.

Takk til alle som sender meg meldinger, mail og kommentarer. Jeg setter så utrolig stor pris på det. Takk til alle som ringer også, og som tilbyr seg å hjelpe til med det ene og det andre. Vi er dypt takknemlige for dette. Og takk for alle som har kommet på besøk, eller har gitt uttrykk for at de vil komme innom ved et senere tidspunkt. Den kommende høsten blir beintøff for oss begge, og vi er så glade for at dere viser oss at vi ikke står oppi dette her helt alene. Vi føler oss priviligerte som opplever den støtten vi får fra dere alle:)