lørdag 31. desember 2011

Godt nytt år

Jeg er ferdig med min andre kreftbehandling. Det føles helt ufattelig. Jeg tror ikke det helt har gått opp for meg enda. Forhåpentligvis gjør det det til uka når jeg slipper å møte opp på Radiumhospitalet hver dag. Det er akkurat som om jeg ikke klarer å forstå at nå skal jeg ha flere uker fri fra kreftkjøret. Kanskje er jeg ferdig for godt. Jeg tør nesten ikke tenke tanken.

I går skulle vi feire med indisk take away og en ny sesong av Breaking Bad. Breaking Bad handler om en kjedelig kjemilærer som får lungekreft, og dermed bestemmer seg for å sikre familiens økonomiske fremtid. Det gjør han ved å bruke sine kunnskaper i kjemi til å fremstille og selge metamfetamin. Da blir livet hans mildt sagt ikke så kjedelig lengre. Innimellom all galskapen, må han få cellegift. Det er ganske interessant å se hvordan serien fremstiller sykdomsbiten av historien hans. Erlend spør stadig om det er ubehagelig å se ham syk, men de eneste scenene som har fått meg til å rynke på nesa, er når man ser posen med cellegift dryppe inn i kroppen hans. Grøss. Da får jeg et av de små stikkene i brystet som av og til dukker opp. Da sitter jeg plutselig inne på legekontoret mens legen forteller meg at behandlingen dessverre ikke har virket slik de hadde håpet, slik at jeg må starte med cellegift igjen. Så rives jeg tilbake til virkeligheten, og prøver heller å tenke på at jeg er ferdigbehandlet. For alltid.

Men for en herlig måte å starte det nye året på. Ikke bare slipper jeg cellegift og stråling, jeg trenger heller ikke å ta en eneste tablett eller sprøyte. I morgen er jeg faktisk fri fra alle medisiner. 2012 får en flying start. Noe som ikke var like flying, var det indiske måltidet jeg feiret med i går som kom i retur i natt. Så grusomt! Etter jeg hadde kastet opp 13 ganger sluttet jeg å telle. Jeg har har tålt flere reiser til fjerne strøk og ørten runder med cellegift, uten at magen min nevneverdig har latt seg påvirke. Det får meg virkelig til å undres over hvor dårlig den maten jeg spiste i går egentlig var. Jeg kommer iallefall aldri til å sette fot i den restauranten igjen. Så selv om det nye året får en bra start, har min nye tilværelse som behandlingsfri fått en av de verst tenkelige (siden oppkast troner lista over det verste jeg vet). Men men. Heldigvis holder jeg på maten i dag, og det er ikke så dumt med tanke på hvor mye godt vi skal spise i kveld. Da blir det dobbeltfeiring av et nytt år i en ny tilværelse.

Det har vært (nok) et spesielt år. 2011 blir ikke stående som et godt minne for min del. Iallefall ikke den siste halvdelen. Men samtidig som jeg har gjennomgått mye tøft, har jeg også blitt mange erfaringer rikere. Resultatet er at jeg er tryggere på meg selv, vet mer hva jeg vil i livet og har oppdaget hva som virkelig betyr noe for meg. Ikke alle kan si det samme i så ung alder. Noen finner kanskje aldri ut av det. Jeg ikke vet hvor  veien videre fører meg, men jeg sørger for å gjøre hver meter av den så fin som mulig.

Jeg vil avslutte med et sitat fra min gode treningsvenninne, Kate, her i Oslo (sjekk ut bloggen hennes her):

Here’s to a year that taught me who I really was and here’s to the coming year that will show me who I can become.

Godt nytt år!

torsdag 22. desember 2011

Min strålehverdag

Nå har jeg gjort unna 12 av 17 strålebehandlinger. Det går rimelig greit, til tross for at jeg begynner å merke noen bivirkninger. Jeg har ganske vondt i halsen og spiserøret, så det er ubehagelig å spise. Jeg kan kjenne maten bevege seg fra munnen og ned i magesekken. I tillegg begynner jeg å bli rød i huden på ryggen, og er ganske slapp etter hver strålebehandling. Ellers går det bra. Kjenner ingen kløe enda, og huden kunne ha vært mye, mye verre. Så jeg sier meg relativt fornøyd med utviklingen så langt.

Jeg får ofte spørsmål om hvordan formen er. Svaret er at selv om jeg blir sliten av strålinga, holder jeg fremdeles på å komme meg etter cellegiften. Jeg opplever dermed at jeg stadig klarer mer og mer. Her er min strålehverdag:

Dagens outfit

Jeg har vekkerklokka på klokka 10 (for at jeg i det hele tatt skal ha en sjans til å få sove igjen til natta). Det tar lang tid å våkne og liksom komme i gang, så som regel ligger jeg og glor i taket til klokka 11. Så står jeg opp, lager meg mat, blar litt i avisen og sjekker nettet. Etter hvert begynner klokka å nærme seg ett (vi snakker lang frokost), og da starter dagens største stykke arbeid:

Ut på tur (nesten) aldri sur. Populær destinasjon: Akerselva.


Jeg går ikke så langt enda. 1 km er fin lengde. Hvis jeg fremdeles har overskudd når jeg kommer hjem, ruller jeg ut treningsmatta i håp å skaffe meg noe å flekse med:

Som dere ser på vektene snakker vi ikke akkurat snarlig deltakelse i Strongman


Etter endt treningsøkt, nærmer klokka seg to. Da er det på tide å få i seg noe mat igjen, og synke ned i sofaen til en av mine guilty pleasures:

Så kan dere lure på om det er Norge Rundt, Home and Away, Steg for steg eller Top Model;)


Etter endt program kommer det en taxi og bringer meg til Radium. Strålingsprosedyren forklarte jeg i detalj i innlegget Stråling, men her har dere et bilde av selve maskinen:

Jeg ligger på ryggen på benken, med hodet i den lille røde formen, og knærne over den store. Etter jeg har blitt lagt i nøyaktig riktig posisjon, føres benken opp mot den store rundingen oppunder taket, og strålinga settes i gang (den store rundingen snus 180 grader når jeg stråles bak)


Etter strålinga er jeg litt sliten så jeg føler ikke for å gjøre de store sprellene. Dermed blir det kvalitetstid med Erlend resten av kvelden:

(Publisert med tillatelse av Grethe og Norunn)

Da vi kom hjem fra stråling i dag hadde en reddende engel vasket hele leiligheten vår, så nå er det jammen ordentlig jul hos oss også. I morgen bærer det sørover med meg og nordover med Erlend, for å feire med våre respektive familier. Jeg har ikke vært hjemme siden begynnelsen av juli, og gleder meg voldsomt. Erlend og jeg møtes igjen her i Oslo i romjula til de siste rundene med stråling. Jeg tror dette blir ei fin jul, tross alt. Nå tar jeg ferie fra bloggen til jeg er tilbake i Oslo igjen.

God jul folkens!




lørdag 17. desember 2011

Pause

Her en dag ringte det et familiemedlem og lurte på hvordan det stod til meg meg:

F: Hei, hvordan går det?
A: Jo, greit.
F: Hm, du sier alltid det.
A: Skulle det ikke gå greit?
F: Du har hatt en tøff høst, og nå strålebehandles du, så jeg vil vel ikke si at det er gitt at du har det greit, nei.
A: Men jeg har tatt et bevisst valg. Jeg velger å ha det greit. Jeg fokuserer på det som er frisk og fint, framfor alt som er sykt og vanskelig.
F: Det gjør du lurt i.

En annen dag så jeg ei ung jente begraves på TV. Bildet viste familie og venner som stod og gråt, mens hun ble sunket ned i jorda i en hvit kiste. Plutselig satt jeg på første rad i Annikens Tankekino, og der var det mine venner og familie som stod samlet rundt min hvite kiste på vei ned under bakkenivå. Jeg kunne se det hele ovenifra. Alle stod og holdt rundt hverandre, unntatt Erlend, som stod for seg selv. Jeg husker jeg tenkte at noen måtte gå bort, ta ham i hånda og vise at han ikke var alene, selv om jeg var borte. Så var filmen over, og jeg satt plutselig i min egen stue igjen, med store tårer trillende nedover ansiktet. Erlend spurte hva som var galt, og jeg svarte at jeg måtte ta en pause. Når jeg sier at jeg må ta en pause, betyr det å legge bort motivasjon, livsglede, galgenhumor og positiv tenkning for en liten stund. Da kjenner jeg ordentlig etter på hvor sliten jeg egentlig er, hvilke forferdelige ting jeg har måttet gjennomgå, hvor vanskelig det er å ha en "dommedag" å forholde seg til og hvor livredd jeg er for å ikke ha blitt kurert. En artist som heter Sia har klart å fange alle disse vanskelige følelsene i denne sangen her:




I am fearing it all
Stuck inside this walls
Tell me there is hope for me

Hele teksten finner dere her.
 
Da jeg hørte denne sangen for første gang, var jeg nærmest paralysert i flere timer etterpå. Det eneste jeg fikk til var å trykke på repeat, om og om igjen. Noen få ganger i livet kommer man over skaperverk som borrer seg permanent fast i sjelen. Denne sangen traff meg, og den kommer alltid til å minne om høsten 2011. Faktisk så er denne sangen høsten 2011 for meg. Den oppsummerer alt som trenger å sies om de vanskelige tingene.

Som dere ser i videoen, blir alt lysere til slutt. Det samme skjer med meg også, etter jeg har fått øst ut alle bekymringene mine. Da er jeg ferdig (for en stund iallefall), og kan oppriktig svare "greit" igjen når noen spør hvordan jeg har det.

torsdag 15. desember 2011

Oppfordring

Dere som har fulgt bloggen en stund husker kanskje at jeg i begynnelsen av 2011 var med på et rehabiliterings- og forskningsprosjekt ved Hauglandssenteret som heter KaNo?. Det retter seg mot unge kreftpasienter mellom 18-35 år, og er et fantastisk flott tilbud. Der får man skikk på både kropp og sinn, sammen med andre i samme situasjon. Nå går forskningsdelen av prosjektet mot slutten. Selv om det ikke er helt ferdig enda, viser det så gode resultater at Hauglandssenteret har tenkt til å fortsette med KaNo?-kursene framover. Dette er gode nyheter for alle unge kreftrammede. Rehabiliteringstilbud som retter seg mot denne gruppen er ellers nærmest ikke-eksisterende.

Til sammen 20 personer har vært med på prosjektet, men nå trenger forskeren bak det hele flere i kontrollgruppa. Kontrollgruppa består av unge mennesker mellom 18-35 år som har blitt behandlet for kreft iløpet av de siste 5 årene, men som ikke har vært med på KaNo?-prosjektet. Får man minst like mange i kontrollgruppa som i prosjektgruppa, kan man si mer om effekten av prosjektet. Jeg oppfordrer dermed alle unge kreftoverlevere som leser dette (og ikke har vært med på KaNo?-prosjektet) til å sende en mail til may.hauken@rkhr.no, og si at dere vil være med i kontrollgruppa. Dere må da svare på et spørreskjema som dere får tilsendt 3 ganger (tar ca 10 min å svare hver gang), med 3 måneders mellomrom. Gjør dere dette, støtter dere en god sak. Unge mennesker med kreft er en forsømt gruppe i helsevesenet, og vi trenger all forskning og oppmerksomhet vi kan få rundt dette.

tirsdag 13. desember 2011

Stråling

Nå er strålinga i gang, og foreløpig går det ganske greit. Det vil si at jeg merker veldig lite til det. Det eneste jeg kjenner er at jeg får en litt merkelig smak i munnen etter jeg har blitt bestrålt, og så må jeg hvile litt. Men sistnevnte gjør jeg så mange ganger i løpet av dagen allerede, så litt ekstra tid på sofaen er ikke noe problem. Noe som derimot er kjedelig, er å møte opp på Radiumhospitalet hver dag (utenom helgene da). Heldigvis får jeg taxi fram og tilbake. Jeg stråles om ettermiddagene, så det tar litt tid å åle seg fram i rushtrafikken.

Framme på Radiumhospitalet er hele prosedyren unnagjort på 10 min. Jeg kommer inn i strålerommet, kler av meg på overkroppen og legger meg på en hard benk. Armene mine legges over hodet, og så bruker sykepleierne litt tid på å legge meg i en bestemt posisjon. For å finne denne posisjonen, tar de utgangspunkt i noen laserstråler fra strålemaskinen som de matcher med et kart jeg har på brystet. Kartet mitt er et virrvarr av tusjstreker og, hold dere fast, tatoveringer. Jepp, jeg er blitt den (noe motvillige) eier av tre tatoveringer midt oppi dette- en midt på brystet og en under hver arm. Det bør vel nevnes at de alle er på størrelsen med en føflekk, så det er ikke snakk om noe heftige greier. Grunnen til at de velger å tatovere folk, er at de vil sikre seg stabile utgangspunkter for strålingen. Tusj viskes jo ut etterhvert. I tillegg til all tusjen og tatoveringa, har jeg mange arr etter kateter og operasjoner. Og så har jeg ribbein som stikker ut her og der, fordi jeg er tynnere enn vanlig. Og så har jeg nesten ingen muskler, så hele kroppen min disser som en geléklump ved hver minste bevegelse. Og så er jeg hårløs. Og så kommer det utroligste av alt: Nylig sa Erlend "Du er så lekker" til meg. Jeg ble så overrumplet at jeg vantro hylte ut i latter. En annen dag avbrøt han meg med ordene "Du er så fin". Og det rare er at når jeg gransker øynene hans etter hvite løgner eller ironi, finner jeg bare oppriktighet. Det er kjemperart og kjempefint på en gang. Så selv om jeg objektivt sett ser ut som et eller annet kreatur fra en sci-fi film, føler jeg meg ganske ok. Takk, Erlend!

Tilbake til strålinga. Når jeg ligger i riktig posisjon, stilles maskinen inn på riktig strålefelt (mitt strålefelt er ca 14x13 cm). Så forsvinner sykepleierne og strålinga settes i gang. Jeg stråles en gang forfra, og to ganger bakfra. Jeg kjenner ingenting, jeg bare ligger der helt statisk mens det kommer et og annet "bzzzz". Etter kanskje 3 minutter med "bzzz" er jeg ferdig, og kan dra hjem. Da er det bare å slappe av, før en ny dag med ny stråling.

tirsdag 6. desember 2011

Julehygge

Jeg føler jeg har dårlig tid. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan slippe unna cellegiftkjøret, så begrepet "lev mens du kan" ligger langt fremme i bevisstheten om dagen. Kanskje er jeg ferdig med min siste dose for alltid, kanskje er det på'n igjen i februar. Hvis sistnevnte skulle bli tilfelle, kan jeg jo ikke sløse bort de to cellegiftfrie månedene fram til da. Dermed har jeg dårlig tid- dårlig tid til å leve livet og ikke bare eksistere i det.

Vanligvis er desember en utrolig stressende måned for min del. Jeg blir en zombie, med et vannvittig søvnunderskudd og nerver i konstant høyspenn, som lenker meg selv til lesesalen nærmest døgnet rundt. Så kommer eksamen, så er det plutselig fem dager til jul, og så var jula over. Julestemninga kom kanskje idet vi spiste julemiddagen, og forsvant igjen da pakkene var åpnet. Denne desembermåneden har jeg derimot mulighet til å ta førjulstida inn over meg. For å for alvor komme i julestemning, har jeg hatt et stort ønske om å dra på julemarkedet på Folkemuseet. Men hvordan kommer man seg på julemarked når man har problemer med å gå og stå i mer enn 10 minutter av gangen? Løsningen er å "jukse litt".

Her råner jeg rundt på markedsplassen inne på Folkemuseet. Som dere ser går det heftig for seg siden alle menneskene innen 20 meters radius er skremt vekk. Respekt!


Dette var altså på lørdag. På søndag spiste jeg pinnekjøtt og lagde pepperkaker sammen med venninnene mine. Eller, jeg vekslet mellom å bake og hvile på sofaen. Pepperkaker ble det iallefall.


Min venninnes flotte verk



Mmmm, pinnekjøtt


Etter denne helga sitter jeg altså med tidenes julestemning, til tross for at det er tidlig i desember. Den viser også at det går an å hygge seg, selv fra et elendig utgangspunkt. Man må bare tilrettelegge litt.

I morgen starter strålinga. Kan ikke si at jeg gleder meg spesielt til det. Aller minst gleder jeg meg til at kroppen igjen skal bli dårligere. De sier at man på langt nær blir så redusert som når man får cellegift, men at man må regne med lavere energinivå så lenge strålinga holder på og noen uker i etterkant. Flaks at jeg har så mye energi å ta av da. Not! Jaja, får vel bare kjøre på med dette her som alt annet. Trøsten er at for hver dag som går, er jeg forhåpentligvis et skritt nærmere et friskt liv.

torsdag 1. desember 2011

Comeback

I dag er det 1. desember og den (forhåpentligvis) verste måneden i mitt liv er endelig over. En fin måte å markere det på er å gjøre comeback på bloggen. Nå er det altså jeg, Anniken, som skriver igjen. Jeg vil begynne med å takke min kjære vikar for flott bloggevirksomhet mens jeg har vært ute av spill. Ut i fra tilbakemeldingene fra folk rundt oss er ikke jeg den eneste som har satt pris på det. Jeg vil (offentlig) takke Erlend for så mange andre ting også, men det får komme i et senere innlegg. Jeg kjenner allerede at hodet begynner å streike, så jeg må skynde meg å skrive resten.

Strålinga starter 7. des. Den vil foregå hver hverdag fram til 30. des (har altså fri i helgene og på helligdager). Jeg har også fått tildelt dommedag. Det blir 9.feb. Da får vi endelig svar på om jeg er kvitt kreften eller ikke. Fysj, for en dag. Orker egentlig ikke å tenke på den. Iallefall ikke nå.

Så hvordan går det egentlig? Bedre. Jeg føler meg ganske ok så lenge jeg ligger nede. Da kan jeg holde en samtale gående i ganske lang tid, uten at hodet kollapser. Det er når jeg reiser meg opp og skal gjøre ting fysisk at jeg merker hvor klein jeg egentlig er. Jeg kan bare gjøre ting i noen få minutter av gangen før jeg må legge meg ned og hvile. Heldigvis er jeg blitt såpass god at jeg kan veksle mellom hvile og aktivitet mange ganger iløpet av dagen. I den første tiden hadde jeg mer enn nok med å klare å dusje, drikke og spise. I dag kan jeg stolt meddele at jeg i tillegg har satt på en vask, gått ut med søpla og ryddet ut av den ene bagen jeg hadde med til sykehuset. Og nå skriver jeg blogg. Så det blir stadig bedre. Jeg tror "Det blir bedre" er den mest motiverende setninga jeg vet om. Det var det som mer enn noe annet holdt meg gående i isolatet- tanken om at på et eller annet tidspunkt ville alt snu og bli bedre. Jeg skal skrive mer om høydosen, stamcelletransplantasjonen og isolatet ved en senere anledning.

Til slutt vil jeg si TAKK for alle kommentarene og oppmuntringene deres underveis i denne prosessen. Erlend har lest alle sammen høyt for meg, og jeg har blitt like glad og varm i hjertet av hver eneste en. Vi har satt enormt stor pris på dem, begge to. Det er godt å kjenne at vi ikke er alene oppi dette her:)