tirsdag 28. februar 2012

Ut på tur #7: Akerselva (del 1)

Fredag meldte våren sin ankomst. Sola skinte, det surklet og sildret overalt og fuglene sang. Våryre mennesker kom frem fra vinterdvalen, og fylte byen med god stemning. Vi kledde på oss vårjakkene og tok fatt på ukas tur, denne gangen langs Akerselva.


Vi startet i Nydalen for å følge elva nedover. Der oppe var det ennå ganske kjølig.



Litt lengre nede varmet sola ordentlig


Endene fikk litt snacks på veien



Det er gangsti langs så og si hele elva


Erlend strålte om kapp med sola


Skikkelig vårvær altså


Da vi kom til Grünerløkka, avsluttet vi turen på favorittcafeen min, Cocoa.


Coffee, Tea? Or Me?

Cocoa er rett og slett en kakaobar! Dermed forstår dere kanskje hvorfor jeg trives så godt der. Dette var første gang tilbake på stamstedet mitt etter behandlingen i høst, og det var et godt gjensyn.

Turen langs Akerselva passet perfekt i forrige uke, da jeg var litt redusert etter alt for mye aktiviteter. Den var ikke så lang, forgikk i meget rolig tempo og tærte ikke på den slitne kroppen min. Noen ganger er det viktig å roe ned og spare på kreftene, slik at overskuddet kan komme tilbake.

Jeg håper vi snart får en ny forsmak på våren, for den gjorde veldig godt for kropp og sinn. Nå som sola blir sterkere og sterkere fremover, er det viktig for kreftpasienter og kreftoverlevere å smøre seg med solkrem. Helsepersonellet er, etter min erfaring, ikke alltid like flinke til å opplyse om dette, men veldig mange cellegifter kan i kontakt med sol danne pigmentflekker på huden. Disse er permanente og veldig kjedelige å gå rundt med resten av livet. Jeg har sett folk som har huden full av brune striper fordi de har sittet i sola og klødd seg mens de har gått på cellegift. Selv har jeg fått noen pigmentendringer på kroppen, til tross for at jeg ventet lenge etter den første behandlingrunden med å sole meg. Jeg anbefaler dermed å høre med legen om din cellegift kan føre til endringer i huden ved kontakt med sol. Og husk at bestrålt hud overhodet ikke skal være i kontakt med sol i minimum 1 år etter endt behandling.

Selv smører jeg meg inn med solfaktor 30 med en gang sola titter fram. Ulempen med høy faktor er at huden blir så fet og glinsende. Ikke spesielt delikat med andre ord (ihvertfall ikke i ansiktet). Er det noen som vet om en solkrem med høy faktor som ikke har denne ulekre effekten? Isåfall: Let me know.

fredag 24. februar 2012

Skal bare...

Skal bare, må bare, burde bare, vil så mye, men kan bare litt. Det er status akkurat nå. Jeg har så mye å gjøre, at det rett og slett blir for mye. Den klassiske "ta-igjen-alt-det-tapte-med-en-gang"-fella ligger klar til å sluke meg hel, og jeg driver meg selv mot gapet.

Skal bare gjøre en liten ting til før jeg slapper av.

Av og til tar Erlend meg bestemt i armen og setter meg på sofaen. "Nå legger du deg ned og hviler! Du er jo helt på randen. Ingenting er så viktig at det ikke kan vente en liten stund". Det er som regel sant.


Må bare fikse de greiene.

Det er det verste- det jeg må få gjort. De tingene har gjerne et stressede tidsaspekt ved seg, og ender dermed ofte i total utmattelse. Etter mye trening har jeg forstått at jeg enten må planlegge nødvendige oppgaver i god tid, eller be om hjelp til å få dem gjort. Jeg liker egentlig ingen av delene, men øvelse gjør mester.


Burde ha gjort det også.

Noen ganger blir jeg helt gæærn når vi skal ha gjester. Fingrene mine klør etter å vaske, rydde og bake. Men gjør jeg det, har jeg ikke krefter igjen til å faktisk være sammen med besøket. Hvis jeg tenker meg om, regner jeg ikke med at folk kommer hit bare for å dra fingeren over dørkarmen. Jeg velger å tro at de kommer for å være sammen med oss. Og hvis jeg tenker meg om en gang til, er det en grunn til at det heter "burde". Burde er ikke noe man må.

Vil så mye!

Ååååh, så mye jeg vil! Det er nesten så jeg bobler over av drømmer og planer. Ja, jeg vil være med på det kurset, ja, jeg vil på den konserten, ja, jeg vil møtes på kafe, ja, jeg vil reise dit.

Kan så lite.

Så var det begrensningene da. De er enorme. Jeg fungerer jo ikke som et normalt menneske! Ikke akkurat nå ihvertfall.

Så jeg jobber med å si nei. Nei, jeg kan ikke være med allikevel. Jeg har en avtale med meg selv istedet, om å slappe av. Jeg blir med snart, når jeg har samlet krefter. Lader jeg opp først, kan jeg faktisk få til ganske mye. Jeg må bare sette av tid til å finne formen. Nok tid. Selv om det er kjedelig.

Det må jeg bare.

onsdag 22. februar 2012

Ut på tur #6: Hovden

Fredag pakket vi bilen og satte kursen mot høyfjellet.Vi skulle på familietur til ei bedriftshytte på Hovden. På vei ut av Oslo sto vi som sild i tønne blant andre fullpakkede biler. Det var nemlig første dag i vinterferien. Etter 6 strevsomme timer kom vi endelig frem, 2 timer senere enn beregnet. Det gjorde ikke mye godt for formen min, men jeg hadde (såvidt) litt krefter igjen til å feire Erlend sin bursdag. Han hilser forresten og takker for alle gratulasjoner.

På søndag var det strålende sol og klart for ukas tur:



Selv om sola skinte, blåste det iskaldt


Jeg har begynt å få kommentarer på vinterutstyret mitt. Venninnene mine erter meg blant annet for at jeg i hvert eneste "Ut-på-tur"-innlegg stiller opp i den gamle Helly Hansen jakka fra ungdomsskoletida. Jeg svarer med å avsløre at strategien er å bruke den helt til den kommer på mote igjen. Og så lurer de på hvor i all verden jeg har fått den svære strikkegenseren min i fra. Det er onkel-genseren som arvet jeg av en onkel for noen år siden. Den er genial fordi den er så svær at jeg kan ha den over jakka i pausene, slik at jeg ikke blir kald. Den er faktisk kul! Selv om den og er gammal. Til tross for at vinterklærne mine ikke er siste skrik, er i det minste skia mine fancy. Var iallefall. Da jeg gikk i 10. klasse.


Onkel-genseren er kommet på


Påfyll og kos

Ikkje tøysa og tutla

Nydelig pauseutsikt

Vi trodde løypa vi hadde valgt var rundt 3 km, men så viste den seg å være nærmere 5. Det gikk hardt utover en skral kropp, så siste delen av turen fikk jeg en hjelpende hånd:


Det var en herlig tur på en herlig dag, men jeg tok meg alt for hardt ut. Jeg må alltid hvile etter turene våre, men etter denne kom jeg meg ikke igjen på hele dagen. Morgenen etter var jeg like sliten, og da ventet en lang og krevende biltur tilbake til Oslo. Jeg må nok motvillig innrømme at jeg overvurderte formen min litt i helga, for jeg har fremdeles ikke fått tilbake energien min. Fine minner ble det tross alt, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro.

fredag 17. februar 2012

Veien videre og takk til Erlend

For en uke det har vært! Jeg aner ikke hvordan jeg skal beskrive den. Uvirkelig kanskje? Ekstasen jeg forventet da vi endelig fikk gladbeskjeden, kom aldri til overflaten. Istedet fikk jeg en kjempeutladning som enda sitter igjen i kroppen. Dagene har dermed for det meste bestått av lange gjesp, ispedd litt rosa skyer. Det kommer visst til å ta litt tid før jeg venner meg til min nye kreftfrie tilværelse. Samtidig føler jeg at jeg har et eller annet uforløst inni meg. Jeg vet ikke om det er den ekstatiske følelsen som snart vil ut, eller om det er store og tunge ettertanker som ønsker oppmerksomheten min. For det har jo vært en tøff høst. Fastlegen min sa at jeg måtte komme tilbake til ham når jeg hadde fått den psykiske smellen. Det skal man visst få etter å ha vært igjennom noe så voldsomt (ikke noe differensiering av individene her altså). "Eeeh ok", sa jeg. Men en psykisk smell er det siste jeg føler for akkurat nå. Samtidig har jeg dette som presser på og som jeg ikke helt vet hva er. Jaja, vi finner vel snart ut av det.

Veien videre er lang. Jeg har en rehabiliteringsprosess foran meg som, ifølge de som har peiling på det, mest sannsynlig vil ta mange år. Ingen vet hvilket funksjonsnivå jeg til slutt vil ende på. Mitt mål er å en eller annen gang bli frisk nok til å kunne arbeide i en 100 % stilling, og i tillegg kunne fungere sosialt og mentalt når arbeidsdagen er over. Det er drømmen min. Om den lar seg oppfylle er en annen sak, men jeg tror det. Så får det bare ta den tiden det tar. I første omgang tar jeg meg ett år helt fri. Det har jeg blitt anbefalt fra mange hold, og det føler jeg også selv er riktig. Jeg kan se for meg at det kommer til å krible i skrivearmen når høstsemesteret på Blindern starter i august, men av erfaring vet jeg at det er ekstremt viktig å ikke starte for tidlig med jobb og studier. Hvis man begynner før man er klar for det, skaper man en enorm omvei for seg selv, med mer alvorlig fatigue og hele den pakka der. Jeg hadde jo fremdeles fatigue da jeg ble syk for andre gang. For meg er det dermed ekstra viktig å ikke bare kaste meg ut i ting som jeg ikke er klar for. Ett år bare på å komme meg blir nok nødvendig. Jeg vil bruke det på å trene meg opp igjen, være med venner og familie, og arbeide frivillig i UG. Det føles overkommelig og lystbetont på alle måter. Så kan jeg kanskje starte med å ta ett fag på Blindern neste vår.

Innen vi har kommet så langt, må jeg på noen kontroller. Den første er i mai, uten CT. Det vil i praksis si at jeg skal stille opp på Radium, ta en blodprøve, fortelle legen at alt står bra til, og så dra hjem igjen. Så kommer den første bøygen: CT i august. Da blir det nye nerver og ny gru. Men før det har jeg et helt halvår, og ikke minst en hel sommer å nyte. For en sommer det skal bli! Selv om jeg har snakket om studier til neste vår og 100 % arbeid langt frem i tid, er det her mitt egentlige framtidsperspektiv ligger- 6 måneder i frihet. Så vil den kanskje være over fordi en motstandsdyktig liten kreftcelle har overlevd stamcelletransplantasjonen og strålinga, og vokst seg stor og sterkt igjen. Isåfall vil de brutale CT-bildene avsløre det. Eller kanskje blir det jeg som vokser meg stor og sterk, og aldri må behandles for kreft igjen. Det høres betraktelig hyggeligere ut, la oss gå for det.

Over til noe annet: Erlend har bursdag i dag! Gratulerer med dagen, kjære. Denne gangen har jeg slått på stortromma, hihi. Jeg har slitt med voldsom dårlig samvittighet ovenfor Erlend det siste halve året. En ting er at jeg bruker 20-årene mine på sykdom og elendighet, men jeg syns det er så forferdelig at han også, på grunn av meg, må gjøre det samme. Jeg vet at logisk sett har jeg ingen grunn til å ha dårlig samvittighet, i og med at jeg ikke selv har valgt å bli syk. Men så er det ikke alltid like lett å omsette viten til praksis... Han har stilt opp for meg 100 % i denne vanskelige tiden. Jeg tør ikke tenke et sekund på hvordan det siste halvåret hadde vært uten ham. Eller de siste 2,5 årene for den saks skyld. Dere er klar over at han har vært igjennom to kreftbehandlinger med meg? Vi hadde kjent hverandre i 2 bittesmå måneder da jeg fikk diagnosen for første gang. 2 måneder! Hvem tør å satse på en kreftsyk person etter så kort tid? Jeg føler meg som den heldigste jenta i verden! Hvordan takker man for noe sånt? Takk for at du turte å satse på meg selv om det viste seg at jeg hadde kreft, takk for at du fridde til meg selv om du visste at jeg mest sannsynlig var blitt syk igjen, takk for at du holder ut alt dette kaoset, takk for at du tar oppvasken. Ser dere?! Vi bruker det samme ordet for å vise takknemlighet både for hverdagssysler og heltedåder. Noen ganger kommer ordet "takk" til kort. Dermed har jeg altså slått på stortromma og kjøpt et ordentlig speilreflekskamera til Erlend på bursdagen hans i år, noe han har ønsket seg lenge. Ikke at det på noen måte kan gjøre opp for alt han har ofret av tid og krefter på meg, men det understreker iallefall at jeg takker for en helteinnsats.

onsdag 15. februar 2012

Ut på tur #5: Østmarka

På søndag var det perfekt skivær. Denne gangen gikk turen til Østmarka, nærmere bestemt Skullerudstua. Vi var ikke akkurat de eneste som hadde valgt det stedet som utgangspunkt:




Målet for turen var Rustadsaga Sportsstue, ikke så langt unna.


20 i stil

Da vi kom til Rustadsaga, var det minst like folksomt som ved Skullerudstua, så vi dro litt lengre innover i marka og rasta i skogkanten. Til sammen gikk vi vel i underkant av 3 km. En liten avstand som vanlig, men denne gangen var terrenget veldig kupert. Jeg fikk dermed brukt noen muskler som ikke har vært i aktivitet på flere måneder, så jeg har vært bra stiv og støl de siste dagene. Det er en deilig påminnelse om at kroppen har vært i bevegelse, slik den er skapt for å være.


O glede





Det var en sånn dag som var laget for å nytes, og nyte gjorde vi. Det at jeg nettopp hadde fått det gode kontrollresultatet, løftet dagen enda noen hakk. Selv om det på dette tidspunktet fremdeles ikke helt hadde sunket inn at jeg faktisk er kreftfri, så kjente vi at dagen var uten forbehold. Tidligere har vi nytt turene våre, og tenkt at de eventuelt kunne brukes som gode minner hvis alt annet skulle gå galt. Horisonten har vært uklar. Denne dagen var det skyfri himmel, i alle slags betydninger.

søndag 12. februar 2012

Endelig!

Dommedag:

Vi møter en sykepleier i kafeteriaen på Radium som spør hvordan det går med meg. Jeg svarer at jeg vet ikke, og at jeg er på vei til kontroll nå. Så møter vi en fysioterapeut som lurer på det samme. Og så en prest. Og for hver person som spør, kjenner jeg at jeg forsvinner mer og mer inn i meg selv. Verden rundt meg blir tåkete, det eneste fokuset er: Dette må gå bra! På venterommet på poliklinikken er jeg helt tørr i munnen da nok en sykepleier får øye på meg og spør om status. Det er vanskelig å svare med så tørr munn. Jeg tar Erlend i hånda. Den er like klam som min.

Så kommer han. Legen. Ikke hovedlegen min, han er fremdeles i forskningspermisjon, men en annen jeg har møtt en gang før. Vi setter oss ned inne på kontoret hans. Nå skjer det. Hverken Erlend eller jeg klarer å huske ordrett hva som blir sagt, men det er noe lignende dette:

- Hvordan går det?
- Egentlig bra, men akkurat nå er jeg kjempenervøs.
- Ja, du tenker vel på bildene. De ser lovende ut.
- ? (Hva betyr det? Hvorfor sier han "lovende" og ikke "bra"?)
- Ja, svulstene er redusert, så nå må vi bare se an fremover om du får noen symptomer.
- ?? Ok, så jeg skal ikke fortsette med noen behandling nå?
- Nei.
- Så jeg kan puste lettet ut?
- Ja (han har fremdeles den samme intetsigende minen som da vi startet samtalen)
- Ok, så fint (jeg klemmer Erlend hardt i hånda)

Vi begynner å snakke om andre ting, men jeg føler meg veldig forvirret. Sa han at jeg var kreftfri nå? Hvordan kan man si noe så fantastisk med så lite innlevelse? Er det noe jeg har misforstått? Jeg tar opp tråden.

- Men tilbake til bildene igjen. Hvor mye er svulstene redusert? (20 %? 80 %? Venter vi bare på at de begynner å vokse, slik at vi kan starte behandling igjen, eller?)
- Svulstene er helt borte.
- Hæ? Men du sa jo...
- Ja, svulstene er borte, men det er igjen arrvev, eller vi antar at det er arrvev. Så det kan gå bra det her.
- Ok, så jeg er kreftfri!?
- Ja, nå er du det, og så må vi se på bildene som tas om 6 måneder om det er dukket opp noen endringer.  
(Jeg er kreftfri, og dette er måten du forteller det på???)

Så begynner han å snakke i telefonen med en annen overlege om en fryser i 9. etg. I 8 minutter. Det er da jeg bestemmer meg for å sørge for at jeg får tilbake hovedlegen min ved neste kontroll.

Det er en sykepleier tilstede under hele samtalen. Når møtet er ferdig, blir hun med oss ut på ganga.

- For en merkelig måte å fortelle så fantastiske nyheter på!
- Ja, ikke sant? For det er jo gode nyheter dette her? Jeg er jo kreftfri?
- Javisst er du det! Det er jo helt fantastisk! (sier hun mens hun stråler av glede)

Og så dukker det opp andre sykepleiere som får med seg nyheten, og de smiler og ler og klemmer meg, og jeg ler med dem og sier "jaaaaa, det er utrolig", mens jeg inni meg fortsatt strever med å forstå hva som nettopp har skjedd.

Ute i bilen tar jeg et dypt pust, og da overmanner den meg. Trøttheten. Folk ringer og sender sms. Jeg jubler med dem, men aner egentlig ikke hva jeg sier. Jeg er bare så trøtt.

Inne i leiligheten ligger jeg på sofaen, mens Erlend står rett opp og ned på gulvet. Jeg må legge meg, sier han. Jeg blir med, sier jeg.

Når vi våkner, får jeg et merkelig innfall. Jeg har fått det før, da jeg fikk tilbakefallet. Den gang gjorde vi det for å unne oss noe godt i en sørgelig stund. Nå gjør vi det for å feire. Vi går på Meny! Og vi (jeg) kjøper alt som faller oss inn. Jeg kjøper blant annet en bitteliten pose paranøtter overtrukket med mørk sjokolade til 70 kr. Jeg tar to, bare fordi. Totalt kommer kassalappen på 1600 kr. Vel unt, sier vi til hverandre (Erlend med det ene øyebrynet littegranne hevet).

Så drar vi hjem og spiser. Og sover igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt.

torsdag 9. februar 2012

Bye bye cancer, hello life!

Det gikk bra! Ææææææ! Jeg er herved kreftoverlever x 2. Jeg blir bare ikke lei av å si den setningen. Tenk at det vi klarte det...

Etter legetimen var jeg i en slags sjokkfase, tror jeg. Sykepleierne klemte meg, folk ringte og sendte sms. Jeg bare satt der, helt nummen. Så kom trøttheten snikende på, og innen vi var kommet hjem var jeg totalt utmattet. Måneders spenning kulminerte i en kjempeutladning. Erlend og jeg har dermed feiret ved å sove, begge to.

Tusen hjertelig takk for kommentarer, telefoner, sms osv., jeg setter SÅ stor pris på dem. Jeg har ikke kapasitet for øyeblikket til å svare hver enkelt, så dermed sier jeg en felles TAKK! Dere er gode.

Jeg skal skrive mer hva legen faktisk sa i neste innlegg. Men ikke nå. Nå vil jeg bruke litt tid på å la det hele synke ordentlig inn.

Bye bye cancer, hello life!

onsdag 8. februar 2012

Get ready for the judgement day

I morgen er det Dommedag! Og da refererer jeg ikke til noe religiøse greier, eller til mayanes spådommer om jordens undergang i 2012, men til min egen personlige dommedag. Dagen hvor dommen i tvisten mellom meg og kreften faller. Vi kjemper begge vår livs kamp, og begge bruker alle virkemidler for å vinne. Jeg forventer en knusende dom. Det blir meg eller kreften. En av oss vil stå igjen ruinert. Vær så snill og ikke la det bli meg.

Selv om jeg føler meg ganske avslappet nå, har jeg brukt de siste månedene på å lure på utfallet av morgendagen. Jeg kan med god margin si at jeg aldri har vært så nervøs for noe i hele mitt liv. Opp til i forrige uke har det vært deilig at Dommedag har vært så langt unna. Måneder og uker har fungert som en komfortabel buffer mot eventuell skrekk og gru. Den siste uka derimot, har jeg bare villet ha det overstått. Jeg har hver dag vært inne på tanken om å ringe Radium og lirke resultatet ut av noen som kan finne det ut, før timen i morgen. Men så har jeg alltid ombestemt meg og heller tenkt at hvis jeg ikke finner ut av det på forhånd, har jeg faktisk ekstra tid. Tid som er upåvirket at resultatet. Tid som kan brukes til noe hyggelig.

For dagen før dagen har faktisk blitt brukt på optimal måte; på kurs i mindfulness på Ullevål sykehus. Jeg skal skrive mer om det i et annet innlegg, men kort fortalt handler det om oppmerksomt nærvær. At man er tilstede her og nå, og ikke forsvinner inn i for eksempel bekymringer om fremtiden. Dagen i dag trenger ikke å være pyton fordi man er redd for at morgendagen blir det. Så i kveld skal Erlend og jeg kose oss med film og god mat. Det blir bra. Lev mens en kan!

Hvordan tror jeg det går? Jeg tror det går bra. Jeg føler meg så bra! Ulempen er bare at det ikke er noen som helst garanti for at jeg faktisk er det. Hvis kreften vinner denne runden, blir jeg så knust at jeg faktisk ikke tør å tenke på det. Men hvis det er jeg som stikker av med seieren... Noen ganger kjenner jeg bittelitt etter på hvordan det vil være, og da bobler det opp en følelse så vill og glad at jeg bare må stenge den inne igjen. Min største drøm i livet er å kunne slippe den følelsen ut.

Timen er klokka ett i morgen. Bloggen kommer til å bli oppdatert en gang iløpet av dagen. Fram til da får dere hygge dere med denne dommedagskabareten (skikkelig merkelig, I know, men den passet så bra inn):

søndag 5. februar 2012

Ut på tur #4: Holum

Erlend har i flere år vært en del av presseteamene ved diverse hundekjøringsløp. Denne helgen stod Femundløpet for tur, så han dro nordover på torsdag. I og med at min skrekkelige torsdag (9. februar) nærmer seg, hadde jeg ikke spesielt lyst til å sitte hjemme alene og tenke på den. Dermed tok jeg meg en impulstur hjem til Sørlandet. Det er jeg skikkelig glad for at jeg gjorde. Jeg har hatt en herlig helg sammen med venner og familie- med dommedag på armlengs avstand.

I dag dro mamma og jeg på sparktur. Det var ca 4 minusgrader, snøvær og vind, men allikevel ganske gode sparkforhold.

Jeg holdt meg så vidt under fartsgrensen
 Som dere ser er ikke dagens bilder av voldsom kvalitet. Da vi skulle til å knipse oppdaget vi at kameraet var tomt for batteri. Snakk om amatørfeil! Dermed ble øyeblikkene foreviget med en utdatert nokiatelefon. Neste gang lover jeg i det minste en iPhone.

Vi tok en runde rundt i bygda, og på hjemveien kjørte vi forbi dette skiltet:

Hvem kan motstå noe sånt etter fysiske utskeielser?


Vi parkerte sparkene utenfor, og gikk inn for å sjekke cafeutvalget. For et hyggelig tilbud! Jeg ble litt overrasket over hvor mange som var der. Ofte opplever man dårlig oppslutning når noen forsøker å skape liv i bygda, men her var det masse folk. Flere kjente var der, så vi satte oss i en sofa og kjadret litt. Etter å ha delt en vaffel og drukket en kopp te, merket jeg i hodet at det var på tide å begeve seg hjemover. Jeg holder ikke ut så lenge lenge i slike situasjoner (masse folk og lyd, uten gode muligheter for å legge meg ned og hvile hodet), men for to uker siden hadde jeg ikke orket å dra dit i det hele tatt. Så det går framover med meg.

Godt fornøyd med turen kunne vi oppsummere å ha sparket 2-3 km. Det er ikke akkurat en voldsom distanse, men til forskjell fra tidligere turer, har jeg ikke blitt liggende på sofaen resten av dagen. Formen bedres merkbart fra uke til uke, og det er så herlig!

Nå får ikke torsdagen lov til å ødelegge alt.