mandag 30. april 2012

En spennende dag

Her kommer innlegget om da jeg var gjest på God Morgen Norge sammen med Tone Ikdahl og Marit Bjørgen for å snakke om kreft og fysisk aktivitet. Anledningen var åpning av nytt Pusterom (treningsrom for kreftpasienter) torsdag 26.04.12. Senere på dagen holdt jeg tale på selve åpningen. Takk for alle lykkeønskninger og heiarop i forkant. De kom godt med:

På torsdag våknet jeg kl 04.50 uten sjanse til å få sove mer. Jeg var så nervøs! Jeg skulle på live-TV sammen med Marit Bjørgen og ante ikke om kroppen, og ikke minst topplokket, ville takle det. Med heftig fatigue og en hjerne så preget av cellegift at den når som helst kunne finne på å skru seg av og nekte å fungere, var det definitivt et sjansespill å takke ja til å delta på hele Norges morgenunderholdning. Jeg kunne lett bli underholdning i lang tid fremover - ved å bli hun som satt på TV og bare sa "eeeeh.....eeeeeh.....hæ?".

Jeg hadde planlagt torsdagen ned til minste detalj. Klærne var lagt fram og frokosten foreberedt. Jeg ville ikke kaste bort noe energi på unødvendige ting. Erlend kjørte meg til TV2s studioer på Karl Johan, og da Guro og Kate fra treningsprosjektet også dukket opp, begynte jeg endelig å få nervene under kontroll. Dette skulle gå bra! Jeg visste ikke helt hvordan, men det måtte det bare.


Meg, Guro og Kate backstage

Jeg må innrømme at det ikke akkurat la en demper på nervøsiteten at jeg skulle intervjues sammen med Marit Bjørgen. Men da hun kom var hun så hyggelig og jordnær at jeg helt glemte hvor kjent hun er. Dermed føltes det bare som om jeg skulle intervjues sammen med ei veldig hyggelig, vanlig dame. Ingen diva-fakter der med andre ord.


Sjekk hvor muskløs overarmen min er i forhold til Marit sin!


I sminken før sending

Jeg var så trøtt at jeg holdt på å stupe før jeg skulle i studio, og en snikende hodepine begynte å gjøre seg gjeldende. Men jeg forsøkte å gire meg opp, samtidig som jeg sa til meg selv at "dette går bra, null stress, du kommer å gjøre det kjempebra". Men da Marit, Tone og jeg gikk ned trappene til studioet for å intervjues, var jeg ikke like sikker lenger. Kom hodet mitt til å klare å fokusere og respondere under intervjuet? Jeg ante jo ikke hva slags spørsmål de kom til å stille en gang! Da kameraene gikk på og programlederne begynte å snakke, dunket hjertet mitt så hardt og høyt at jeg var sikker på at mikrofonen skulle fange det opp. Men så var vi i gang, og jeg kom inn i modus, akkurat som jeg gjør på eksamen og andre ganger jeg må prestere. Og det gikk fint! Jeg svarte på spørsmålene som ble stilt, uten at hjernen koblet seg fra. Etterpå kunne jeg puste lettet ut, fornøyd med egen innsats og glad for at det hele var over.

Etter sending hang vi litt på bakrommet alle sammen, før vi dro hver til vårt. Marit, Tone, Guro, Kate og jeg skulle treffes senere på dagen, på åpninga av nytt Pusterom og Vardesenter på Ullevål. Jeg gikk hjem og la meg på sofaen, men fikk ikke sove, for da var jeg blitt nervøs for talen jeg skulle holde for blant andre flere av landets helsetopper. For en dag! Etter et par timer med hvile, var det på'n igjen og jeg dro til Ullevål. Jeg var egentlig helt gåen, men tvang kroppen min til å klare det også. Da åpningen startet var jeg nr 5 til å tale. Jeg sa igjen til meg selv at "dette skal gå helt strålende" (selv om jeg igjen ikke helt trodde på det), og da min tur kom, gikk jeg på nytt inn i modus.


Jeg fortalte om mine erfaringer som bruker av det gamle Pusterommet. For flere bilder fra åpningen, trykk her.

Og tror du ikke jeg klarte å fremføre det jeg skulle si på en fin måte. Etterpå kom det overveldende mange mennesker bort til meg og sa at jeg hadde gjort en god jobb. Jeg ble så glad! Helt siden august har jeg følt meg som en byrde for andre, men på torsdag klarte jeg å bevise for meg selv at jeg igjen kan stå på egne ben og gjøre en god innsats for andre - til tross for alt jeg har vært igjennom. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt det var å oppdage det. Jeg har vært så redd for at jeg aldri mer skulle klare å prestere under press, men torsdagen viste at jeg fremdeles har det i meg. Det bare koster litt mer å hente det frem. Fredagen var jeg nemlig et totalvrak. Jeg har ikke vært så sliten og hatt så vondt i kroppen på lenge. Men det var en liten pris å betale for en så fantastisk dag som torsdagen var. Lørdagen var jeg (sånn ca) på beina igjen, og kom meg avgårde på Ungdomsgruppen i Kreftforeningen sitt landsmøte. Bedre sent enn aldri!

Så til alle dere der ute som sier nei til utfordringer fordi sykdommen har svekket dere: bare kast dere ut i det og prøv! Mest sannsynlig går det bra. Jeg ville iallefall aldri ha vært torsdagen foruten, til tross for at jeg var ganske bekymret for den i forkant. Nå var kanskje dette en ganske ekstrem dag for en sliten kropp, men det går jo an å begynne i det små. Hva med å si ja til den stående invitasjonen du egentlig bare hadde tenkt til å la ligge? Eller hva med å prøve å trene selv om du ikke vet om du orker? Plutselig kan du finne overskudd i ting og situasjoner du trodde skulle slite deg ut. Men det vet du ikke før du har prøvd. Så kast deg ut i det og våg å eventuelt gå på trynet en gang i blant. Den som intet våger, intet vinner!

PS Jeg er fremdeles i dialog med TV2 om å få lov til å bruke innslaget fra God Morgen Norge her på bloggen. Håper de gir meg tilgang til det.

fredag 27. april 2012

Oppdateringer rundt hjørnet

I går var en helt fantastisk dag, og det kommer snart et innlegg med backstage-bilder og muligens selve innslaget fra God Morgen Norge (er i dialog med TV2 angående nettopp det). Men det blir ikke nå, for jeg har gått på en kjempesmell. Gårsdagen krevde mye mer krefter enn jeg hadde på lager, så jeg har måttet betale for det i dag. Men det er det verdt, for det var kjempegøy!

Skulle egentlig ha dratt på UGs landsmøte i dag, men det har ikke vært fysisk mulig. Håper jeg kommer meg dit i morgen. De som er interessert kan følge landsmøtet på Twitter: #UGLM.

Oppdateringer kommer så snart jeg har mulighet.

Ha en herlig helg folkens!

onsdag 25. april 2012

Spennende tider

Nå er legen jeg kjenner best endelig ferdig i forskningspermisjonen sin, så i går fikk jeg komme på kontroll til ham. Det var jeg veldig glad for! Kontrollen gikk egentlig greit, hverken blodprøvene eller den fysiske undersøkelsen viste tegn til kreft. Men han stusset også på nattesvetten, som jeg fortalte om i forrige innlegg. I forrige uke våknet jeg dyvåt flere netter på rad, mest sannsynlig på grunn av at jeg var syk, men jeg har hatt flere episoder tidligere også. Nå skal det sies at jeg har fått så mye cellegift at jeg har havnet i overgangsalderen, og overgangsalderen fører som kjent ofte med seg både hetetokter og nattesvette. Både legen og jeg tror at det er den bakenforliggende årsaken, men for å være på den sikre siden sendte han meg på røntgen for å ta bilde av brystregionen, hvor kreften min tidligere har vært lokalisert. Han skal også snakke med en hormonspesialist og høre hans synspunkt på saken. Så skal han ringe meg i neste uke for å gi meg resultatet av røntgenbildene og for å informere meg om veien videre. Mest sannsynlig lar vi det hele ligge til neste kontroll, som er i juli, eller så tar vi CT-bilder allerede nå for å få sjekket ordentlig opp i det. Selv tar jeg det hele foreløpig med knusende ro. Jeg gidder rett og slett ikke å stresse meg opp over det før jeg vet noe mer.

Dessuten har jeg ikke tid til å være nervøs for kreft når jeg har en dag som i morgen foran meg. I morgen skal jeg nemlig på God Morgen Norge og snakke om en sak jeg brenner for: kreft og fysisk aktivitet. Anledningen er at det senere på dagen skal åpnes et nytt Pusterom (treningsrom for kreftrammede) på Ullevål. Dere som har fulgt bloggen en stund vet at jeg har vært deltaker på et treningsprosjekt på det gamle Pusterommet, og det er her jeg kommer inn i bildet. Det er Aktiv Mot Kreft som står bak det nye Pusterommet. Marit Bjørgen har donert penger til dette rommet. Bjørgen, en lege og jeg skal dermed intervjues om kreft og fysisk aktivitet. I tillegg skal fysioterapeut Guro, som jeg kjenner fra treningsprosjektet, holde en liten treningssesjon for kreftrammede, deriblant min venninne Kate. Vi er veldig spente på i morgen alle tre. Selv er jeg mest spent på om cellegift-hjernen min skal gjøre seg gjeldende og føre til at jeg streiker helt under intervjuet. Jeg har ikke mye lyst til å bli sittende og si "eeeeh.....eeeeeh.....hva sa du egentlig?" på live tv. Men hvis det skjer, så skjer det. Det er jo ikke verdens undergang.

Jeg lurer på om jeg kommer til å få sove noe i det hele tatt i natt! Dette er langt utenfor min komfortsone, men jeg har veldig lyst til å benytte sjansen til å belyse et tema jeg brenner så inderlig for. Så tune inn på TV2 i morgen tidlig, og hør oss snakke om en veldig viktig sak! Jeg vet forresten ikke helt når i programmet vi kommer, men vi skal møte i studio klokka syv, og så skal det visst gå slag i slag derfra.

Senere på dagen skal jeg holde en liten tale under selve åpninga av Pusterommet. Hvordan jeg skal få til både å være på TV og holde en tale foran masse mennesker når jeg har så lite energi, aner jeg faktisk ikke. Men jeg lever under mottoet: Har jeg kommet meg igjennom kreftkjøret to ganger, klarer jeg alt! Livet er for kort til å ikke ta sjanser. Det skal nok uansett gå på et vis. 

Ønsk meg lykke til! 

mandag 23. april 2012

Ut på tur #15: Horten

For en stund siden fikk vi et gavekort på en hotellovernatting av en snill tante. Gavekortet kunne brukes rundt omkring i landet, og her på Østlandet var det mulig å velge mellom Karl Johan og Horten. Vi bestemte oss for å ta et opphold i byen alle kjører igjennom. Lørdag morgen satte vi kursen mot Vestfold.


Vi valgte småveier langs fjorden fremfor straka vegen på E18



Vel framme endte vi (les: jeg) rett på shopping



Erlend gav seg selv lønn for strevet



I Horten har de rosa parkeringsautomater



Og mange trær med rosa blomster på



Etter vi hadde vært ute og spist middag hadde jeg ikke flere krefter igjen, så vi kjøpte med oss en pose snacks og dro hjem til hotellrommet



Erlends start på dag 2 i Horten



Da vi hadde sjekket ut fra hotellet dro vi på Preus Fotomuseum. Utenfor stod det en ubåt.



Inni den var det mildt sagt klaustrofobisk



På ferga til Moss



På hjemveien stoppet vi hos tante og onkel på Langhus for å hilse på deler av storfamilien og spise middag 

Turen til Horten var ren impuls. Natt til lørdag våknet jeg neddynket i svette for fjerde gang på en uke. Selv om det mest sannsynlig skyldtes halsbetennelsen jeg hadde i forrige uke, ble jeg litt bekymret. Nattesvette kan nemlig være et symptom på lymfekreft, og med tanke på kontrollen i morgen fikk jeg det for meg at vi måtte finne på noe fint sammen - i tilfelle den ikke skulle gå bra. Så vi dro til Horten og hadde den fineste helga på lenge. Jeg elsker det ved oss: at når det røyner på så gidder vi ikke å drukne oss i bekymringer og velger heller å gjøre noe hyggelig sammen. Vi er opptatt av å skape gode minner, og er etter hvert blitt ganske gode på det.

Så nå kan kontrollen i morgen bare komme.

torsdag 19. april 2012

Om kreft og latterkrampe


Å ha kreft er helt forferdelig. Faktisk er det så forferdelig at man noen ganger bare må le av det hele. Det gjorde/gjør iallefall Erlend og jeg...
  • ...når en av oss helt alvorlig drar en kreftspøk så svart og langt over kanten at personene som hører den ikke vet hvordan de skal reagere. Uttrykkene deres før vi bryter ut i latter, og det avsløres at vi bare tuller, er ubetalelig.
  • ...når vi som den selvfølgeliste ting i verden diskuterer ulekre bivirkninger, som utstrakte mage- og tarmproblemer, i detalj - og plutselig innser hva vi egentlig sier. Kvalifiserer definitivt til latterkrampe.
  • ...da jeg var svak og ikke orket noe særlig, og det eneste stedet vi gjorde noe sammen utenfor leiligheten var på Radiumhospitalet, og Erlend pleide å si "nå skal vi på date" i det vi parkerte foran den slitne bygningen. Og så vi dro opp i kantina i 9. etasje, satte oss ned ved et av de runde bordene, spiste varm mat eller salat, kikket på utsikten og snakket om alt eller ingenting. Så takket vi for en hyggelig date og fniste litt av den, før vi dro ned noen etasjer og inn i en eller annen guffen avdeling for å kjempe for livet.
  • ...da jeg var så klein at jeg ikke orket å gå på beina ut av leiligheten, og Erlend tok meg med ut i rullestolen og råkjørte så voldsomt med meg at jeg flere ganger holdt på å falle ut. Og jeg lo så jeg nesten ikke fikk puste og hylte "stopp" mens Erlend bare kjørte villere og villere, og jeg kjente hvor fantastisk det var å kunne grine av latter istedet for bare å grine. 
  • ...da jeg satt tynn, bleik og skalla på en krakk i dusjen med to rør (venekateteret) stikkende ut av brystet mitt og med hodet lent mot dusjveggen, fordi jeg ikke orket å holde det oppreist selv. Og Erlend dusjet og vasket meg med en klut, akkurat som både han og jeg tidligere har gjort med de gamle på diverse sykehjem, og han ut av ingenting plutselig utbrøt "Seeexy". Da måtte vi begge le for hele situasjonen var bare, bokstavelig talt, syk. Hvordan havnet vi her liksom?
  • ...når jeg får en hetetokt fordi all cellegiften har gjort at jeg har kommet i overgangsalderen (skikkelig kult i en alder av 25!), og Erlend slår til med teite ordspill som "Du er så hot!". Da må jeg både himle og øynene og le samtidig.
  • ...når Lalehs "Some die young" kommer på radioen, og Erlend ser at jeg blir bekymret for om sangen handler om meg, og dermed tar tak i meg og svinger meg rundt på stuegulvet med noen voldsomme bevegelser, mens vi begge gauler med på refrenget og til slutt ender med å krympe oss sammen i latterkrampe.




Det er disse gangene jeg virkelig kjenner at jeg fremdeles lever!


tirsdag 17. april 2012

Oslo Health Challenge

I helgen inviterte Ungdomsgruppen i Kreftforeningen (UG) og IKT Norge til en 48 timers workshop, kalt Oslo Health Challenge, for å finne løsninger som kan lette unge kreftpasienters hverdag. Dyktige designere, programmerere, forretningsutviklere, og UG'ere gikk sammen om å lage digitale produkter og tjenester som dekker reelle behov. Behovene var det vi fra UG som stod for å formidle. Jeg hadde dessverre ikke mulighet (eller nok energi) til å være med på helga, så dermed ble det på forhånd laget en film hvor jeg fortalte om min og Erlend sin historie og om våre utfordringer under sykdomsperiodene, sett fra mitt pasientperspektiv.





På selve workshopen presenterte Erlend historien vår, og utfordringene som har fulgt med den, fra sitt pårørendeperspektiv:





Dette var med på å sparke helgen i gang, og gav inspirasjon til helt fantastiske resultater. Workshopen var formet som en konkurranse, hvor førstepremien er å legge frem konseptet sitt for først Kreftforeningen, og så senere for europeiske helsetopper på EU-konferansen eHealth i mai. Det er altså rimelig gode sjanser for at den beste ideen kan bli realisert. Første- og andreplassen gikk til to grupper som hadde utviklet hver sin mobilapp. Siden det var utrolig jevnt mellom de to beste løsningene, får begge lagene bak dem lov til å presentere produktet sitt for de store helsetoppene. Jeg vet ikke om jeg kan gå så veldig inn på hva slags apper det er snakk om, men jeg kan si at begge to hadde gjort min hverdag både bedre og enklere, hadde jeg hatt tilgang til dem da jeg var syk.

Det var et innslag om workshopen på kveldsnytt på fredag. Trykk her, og spol ca 2.30 minutter ut i sendinga for å se det.

Erlend var hovedsakelig med på utviklinga av appen som kom på andreplass, og han har vært helt i hundre hele helga. Han kom hjem litt over tolv natt til lørdag, og snakket som en foss om alt han hadde opplevd helt til klokka var over ett. Så engasjert var han! Og engasjementet ble ikke akkurat mindre etter som appen utviklet seg i løpet av helga.

Jeg er så imponert over resultatene av denne workshopen! Hvis en av appene som skal presenteres blir realisert, skal jeg helt sikkert være tidlig om å informere dere om det her på bloggen.



søndag 15. april 2012

Ut på tur # 14: Tvedestrand

I dag skulle vi ha vært på tur, men det blir dessverre ikke noe av. Jeg ligger nemlig på sofaen med vond hals, snørrete nese og tette bihuler. I går kveld/natt hadde jeg feber også, så jeg tror det er best å holde seg i ro i dag. Dermed poster jeg et par bilder fra påskeuka, fra da vi dro til Tvedestrand for å sjekke ut den nye hytta til tanta og onkelen min.

Vi overnattet på hytta og da vi våknet dagen etterpå, satte vi oss nede ved båthuset og drakk morgenkaffe/-te, og nøt sola og utsikten.






Vi stoppet i Tvedestrand på vei hjem til Oslo fra Sørlandet. Det var deilig å få delt opp turen litt, for lange bilturer tærer fryktelig på formen min (det er så anstrengende å sitte oppreist så lenge av gangen). Og så var det utrolig hyggelig å hilse på tante og onkel og få oppleve deres nye paradis.

Håper formen min kommer seg snart slik at vi kommer oss på tur i neste uke.

fredag 13. april 2012

Litt fit!

Jeg har tidligere skrevet om trening under cellegift, og nå ønsker jeg å ta opp tråden igjen. I høst trente jeg to ganger i uka sammen med andre unge kreftpasienter, de ukene jeg ikke fikk cellegift. Jeg startet på treninga rett etter første kur, og da testet de meg på blant annet balanse, styrke i armer og bein, kondisjon, hurtighet og spenst. Selv om jeg allerede hadde begynt med cellegift, gjorde jeg det ganske ok. Snaue 3 måneder etter, rett før jeg skulle legges inn for stamcelletransplantasjonen, gjennomførte jeg de samme testene på nytt. Noe var forverret (styrke i armene og kondisjon), noe var helt likt (hurtighet og spenst), og noe var faktisk forbedret (balanse og styrke i bein). Så selv om jeg gikk på sterke cellegiftkurer før jeg gjennomførte høydosen og stamcelletransplantasjonen, var den fysiske formen min ikke særlig svekket på det tidspunktet.

Da isolatperioden var på sitt verste hadde jeg i perioder problemer med å stå oppreist. Jeg var så utkjørt av cellegift og feber, at det å gå de to skrittene inn på badet nesten ble uoverkommelig. Da de transplanterte stamcellene mine begynte å modnes og immunforsvaret mitt ble satt i gang igjen, kom formen seg også. Men uker som sengeliggende hadde satt sine spor. De første dagene etter at isolatet var blitt opphevet ble noen få skritt ut i ganga på avdelinga dagens trim. For hver dag klarte jeg å gå litt lengre. Da jeg i slutten av november ble utskrevet fra sykehuset, var jeg fremdeles så dårlig at jeg bare såvidt klarte å komme meg opp trappene til leiligheten vår. Veien tilbake til god fysisk form virket uendelig.

I midten av januar følte jeg meg såpass god at jeg ville forsøke å dra på trening igjen. Jeg dukket opp på Ullevål, tynn, bleik og skral, og sa at nå var jeg klar. Med en liten bekymret rynke i panna lot prosjektlederen meg ta noen minutter på en spinningsykkel. Derfra har formen bare gått oppover, og i går testet jeg fysikken min på nytt. Jeg hadde veldig lave forventninger, men gjorde det kjempebra! Kondisjonen og balansen var cirka lik som ved forrige testing, mens styrke i armer og bein og spenst/hurtighet var til og med bedre enn første gangen jeg testet meg (da jeg bare hadde fått en dose cellegift). Jeg ble så overrasket og glad! Nå er jeg enda mer motivert til å få kroppen min i ordentlig form igjen.

Så den fysiske formen er altså relativt god om dagen. Det kan jeg uten tvil takke treninga for. Jeg trener som sagt to ganger i uka på Ullevål og i tillegg to ganger i uka hos fysioterapeut. Og de dagene jeg ikke trener, går jeg tur. Så jeg beveger meg vel egentlig maksimalt i forhold til hva kroppen klarer. Og det er en hårfin balanse der! Jeg har så lang erfaring med fatigue nå, at jeg kjenner grensene mine for hva jeg tåler og ikke. Jeg kan dermed si til fysioterapeuten at "nå må vi gi oss for i dag", hvis hun holder på for lenge. Og jeg kan stå over øvelser på treninga på Ullevål som jeg vet blir for tøffe for meg. Jeg har laget meg en regel som går ut på at jeg ikke skal være redusert dagen etter på grunn av treninga (annet enn å være stiv og støl). Dermed trener jeg som regel med lav intensitet, men det blir tydeligvis resultater av det også.

Jeg vet mange er redde for å trene både under og etter cellegift, men jeg anbefaler det på det varmeste til dere alle. Det har så utrolig mange fordeler! Kreftforeningen har skrevet en god artikkel om kreft og fysisk aktivitet som dere kan lese her. Selv har jeg mange treningstips å dele med dere, men det kommer i et annet innlegg. En ting må jeg påpeke allerede nå: Forhør deg alltid med legen din før du begynner å trene under cellegift!

Jeg tror at vi snart har treningsgrupper for hver av de vanligste kreftdiagnosene. Jeg vet at det finnes for de med bryst-, prostata- eller testikkelkreft, og jeg tror det bare er begynnelsen. Så får vi bare håpe at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves.

Var det noen av dere som trente under behandling? Hvordan da isåfall?

onsdag 11. april 2012

Ut på tur #13: Upsaker (Holum)

I påskeferien var vi på Sørlandet. Vi benyttet anledningen til å dra på påsketur i skogen på heia hvor jeg er oppvokst. Med oss på turen var pappa med familie og naboene.


Hele gjengen på tur



Vi prøvde fiskelykken i Mjåvannet



Lillebror fikk en pinnefisk. Det ble dagens eneste fangst.



Lillesøster kan telle til ti



Grunnet tørre tider og fare for skogbrann ble det grill istedet for bål



Pølsefest



Pust i bakken



Meg og lillebror


Det var fint å være på tur med familien, og spesielt med de små. Det er så fascinerende å følge med på hvordan de opplever verden. De to ukene på Sørlandet gjorde skikkelig godt for kropp og sjel. Nå er jeg tilbake i Oslo igjen med ny giv.

onsdag 4. april 2012

God påske

Det er påske, det er ferie, det er sol. Iallefall her på Sørlandet. Det er herlig, og jeg nyter det. Skikkelig!

Dessverre er ikke alle like heldige. Noen må bruke påska på å få kroppen pumpet full av cellegift, isolert fra omverdenen. De skal igjennom stamcelletransplantasjoner. En 13 år gammel jente fra Haugesund er en av dem. Hun behandles for Hodgkins. En annen er 23 år gamle Suleika Jaouad. Hun behandles for leukemi. The New York Times skal følge sistnevnte gjennom transplantasjonen, og har i den anledning laget en filmsnutt om henne før det hele settes i gang. Jeg anbefaler dere på det sterkeste å trykke her, og se den 7 minutter lange videoen. Jeg relaterer meg veldig til denne jenta, og tenkte akkurat de samme tankene som hun uttrykker, før min egen stamcelletransplantasjon.

Nå er det gått 4 måneder siden jeg kom hjem fra sykehuset, og 3 måneder siden jeg var ferdig med strålinga. Jeg husker at mens behandlingen stod på, var det var to ting jeg gledet meg mest til: Det ene var å kunne spise uten ubehag, det andre var å bli kvitt den altoppslukende utmattelsen. Etter en måneds tid kunne jeg spise uten problemer, men det er først den siste måneden at jeg føler jeg har fått ristet fatiguen nok av meg til å kunne oppleve en viss livskvalitet. Det er så ufattelig deilig! I går for eksempel, dro vi til Kristiansand. Det er ca 4 mil herfra (reisen var dermed også energikrevende). Vi var der i overkant av to timer, og gjorde litt forskjellige ærender. Da jeg kom hjem var jeg et totalvrak resten av dagen, men det gjorde ikke så mye, for jeg vet at for bare 3 uker siden ville den turen ha vært umulig. Jeg kjenner kroppen sakte, sakte våkner til liv igjen. Noen ganger er jeg utålmodig og føler jeg at jeg står på stedet hvil, mens andre ganger får jeg sånne øyeblikk hvor det plutselig slår meg hvor ufattelig heldig jeg er: Jeg er ferdig, jeg er fri og på vei til å bli frisk! Livet er aldri mer vakkert enn i de øyeblikkene jeg tar dette inn over meg.

Jeg ønsker så inderlig å formidle til jenta fra Haugesund, Suleika og andre som befinner seg midt i en kreftbehandling nå, at selv om man i kreftverdenen aldri får noen garantier, så kan det gå bra. Og før man vet ordet av det kan man befinne seg på café med venner eller ute på sykkeltur - med de mørke kreftskyene bare så vidt synlige i horisonten. En klok mann på sykehuset sa til meg: "Når alt ser som mørkest ut, bytt ut de vonde scenarioene i hodet med livet slik du vil det skal være, og sett deg disse gode bildene som mål". Så hver gang jeg kjente hjertet pumpet i frykt for hvordan det hele egentlig skulle ende, så jeg for meg gode dager med gode mennesker. Etter å ha gjort det igjen og igjen, klarte jeg til slutt å overbevise meg selv om at disse gode dagene var i vente. Jeg måtte bare komme meg igjennom alt det kjipe først.

If you are going through hell, keep going! (Winston Churchill)

Nå er jeg igjennom det verste. Livet kan fremdeles være utfordrende, men er allikevel godt. Og selv om mine skyer for øyeblikket nesten ikke er synlige, vet jeg inderlig vel at de plutselig kan befinne seg rett over hodet mitt igjen. Jeg setter dermed pris på hver eneste dag på en måte jeg aldri har vært i nærheten av tidligere (klisjé, ja jeg vet, men det er jo sant!).

Så når jeg sier "god påske", går den hilsenen spesielt til de som må bruke høytiden på kreft. Bit tenna sammen, kom dere igjennom og fokuser på fine scenarioer som venter dere når behandlingen er ferdig. Og hvem vet, kanskje, hvis dere ser litt ekstra etter, har livet mye vakkert å by på selv om kroppen for øyeblikket er tynget av all behandlinga. Den som leter, finner - er det ikke sånn?

God påske!


PS Husk å sjekke ut filmsnutten om Suleika

mandag 2. april 2012

Ut på tur #12: Uranienborg (Mandal)

Forrige ukes tur foregikk på Sørlandet. Vi brukte lørdagen til å feire et familiemedlems runde år, så da søndagen kom var det ikke så mye energi igjen til å gå tur. Men det ble en liten en: til Mandals utkikkspost Uranienborg.



For å komme seg opp til Uranienborg må man gå i trapper





Mange trapper



Når man har kommet seg til toppen (62,35 m.o.h.) er det god utsikt




Mandal



Veldig god utsikt



På veien møtte vi våren



Jeg elsker de hvite sørlandshusene




Vi avsluttet turen som vi ofte gjør: på café med noe godt i koppen


Jeg var på forhånd litt spent på om den bratte stigningen opp til toppen av Uranienborg ville slite meg ut, men det var ikke særlig mer slitsomt å gå opp dit enn opp trappene til leiligheten vår i Oslo. Det tyder vel på at formen kommer seg. Juhu!