onsdag 30. mai 2012

My boobs are okay!

Oh yeah! Dette gikk bra! Mammografien og ultralyden viste ingen spor av noe mystisk. Fastlegen må bare ha kjent en fettklump eller noe da han henviste meg. Det var iallefall en falsk alarm. Jeg kan med andre ord puste lettet ut og glede meg over sommeren som er her - i alle ordets forstander.




Ta vare på livet, folkens!

mandag 28. mai 2012

Bring it on!

På onsdag skal jeg til Radiumhospitalet for å undersøke den mistenkelige puppen min ved hjelp av mammografi og ultralyd. Det tror jeg egentlig kommer til å gå veldig greit, men skulle det mot formodning ikke gjøre det så sier jeg til dere som jeg sa til ei venninne her om dagen: da ler jeg! Hva annet kan man gjøre om man hopper rett fra en dobbeltrunde med lymfekreft og rett over til brystkreft? Det ville være så absurd at latter kjennes som den mest nærliggende reaksjonen. Man kan jo selvfølgelig rive seg i håret og fortvile, men jeg har ikke så mye hår på hodet enda at det vil føles naturlig.

Erlend og jeg har hatt en veldig fin oppkjøring til den store dagen. Vi har fått for vane å leve ekstra godt i dagene før eventuelt kjipe beskjeder, og denne gangen var intet unntak. I forrige uke skrev jeg at jeg var i en tankeprosess rundt tilbakefallet jeg hadde i høst, men den ble satt på vent i helgen for nå skulle hele sommerferien, som plutselig står i fare for å ødelegges nok en gang, komprimeres ned til en liten pinsehelg - bare i tilfelle onsdagen skulle bringe dårlige nyheter. Så: På fredag grillet og badet vi i Brevikbukta i Son, lørdag dro vi til Drøbak og sjekket ut den sjarmerende lille byen i vannkanten, på søndag gikk vi til toppen av Vardefjellet i Son og kikket på utsikten, og i dag har vi vært en tur innover i Sørkedalen i Nordmarka. Nå er jeg sliten, fornøyd og glad for flere fine dager i eksepsjonelt fint vær. Kort sagt: Vi føler vi har hatt en liten sommerferie!

Så nå kan onsdagen bare komme.



Sommer - ja takk!

lørdag 26. mai 2012

Kjenn etter, ta tak, gå videre!

Før jeg kom til Catosenteret både gruet og lengtet jeg etter å komme hit. Jeg gruet meg fordi jeg ikke hadde lyst til å reise bort fra Erlend, og lengtet fordi jeg trengte en ordentlig pause fra det hektiske hverdagslivet. For selv om jeg i hverdagen er tvunget til å hvile mye iløpet av dagen, bruker jeg allikevel opp all energien min hver eneste dag. I det siste har jeg kjent at kroppen min sårt har trengt å opparbeide seg et overskudd. Nå som jeg er på rehab, er det store muligheter for det. Men det skjer ikke automatisk. Første gangen jeg var på rehabilitering, på Landaasen, var jeg sosial så og si hele tiden, så jeg fikk ikke tid til å bearbeide det jeg hadde vært igjennom. Den andre gangen, på Hauglandssenteret, studerte jeg innimellom alle treningsøktene - med det resultat at jeg nesten slet meg ut. Denne gangen har jeg dermed vært veldig bevisst på å ta livet på rehab helt med ro og være en del for meg selv. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke sysselsette tankene med andre ting, hvis tankene og følelsene rundt tilbakefallet skulle bestemme seg for å komme til overflaten. Og det har de gjort. Siden jeg var syk da oppholdet startet, var jeg psykisk nedbrutt allerede da jeg kom hit (for meg er det nesten umulig å holde meg oppe psykisk når kroppen er nedbrutt - de henger nøye sammen de to). De to første ukene har med andre ord vært ganske harde. Jeg har kjent på alt det kjipe jeg har vært igjennom, og gjør det fremdeles, selv om det går bedre nå. Nå er iallefall kroppen i form igjen, så da går det automatisk bedre i topplokket også.

Men det er hardt å ta tak i gammalt grums. Selv om jeg egentlig hadde gitt Erlend fri, måtte jeg innkalle ham til krisemøte her en dag, for jeg følte meg så elendig. Da fant vi en plan på hvordan han kan leve livet i Oslo, samtidig som jeg ikke føler meg helt alene i tankekaoset. Han skal suse rundt i byen, og så komme hit på avtalte dager. Da vet både han og jeg hva vi har å forholde oss til. Vi har omtrent vært limt fast ved hofta det siste året, så det er utrolig uvant å plutselig ha begrenset tilgang til ham. Men det er nok bra for oss. Jeg må lære meg å bli selvstendig igjen, og han må få leve livet uten å måtte ta hensyn til meg hele tiden. Og nå har vi altså funnet en plan på hvordan begge deler kan oppfylles. Jeg liker hvordan vi begge er veldig løsningsorienterte. Da ordner det seg jo alltid!

Har dere turt å kjenne ordentlig etter på alt dere går/har vært igjennom?

Jeg er overbevist om at det er kjempeviktig å på et eller annet tidspunkt ta tak i det og komme seg igjennom sorgen/fortvilelsen/skuffelsen, slik at man etter hvert kan gå videre i livet. 

onsdag 23. mai 2012

Ut på tur #19: Son

Forrige ukes tur var på selveste 17. mai, og turen gikk til Son sentrum. For et hyggelig sted! Det var jo rene sørlandsidyllen her på østlandet. Erlend, mamman hans og jeg hadde et par herlige timer ute i vårsola.


Hvite trehus...


...og båthavn gjorde at jeg nesten følte jeg var hjemme i Mandal.



Den trafikkerte Storgata var ikke spesielt stor på sitt smaleste.



I knøttlille Son hadde de en delikatessebutikk  med mye stilig mat



Maten nytes i sola



Tilbake utenfor Catosenteret. Erlend hadde gått i barnetoget og vinket til kongen, så han var litt mer pynta enn meg som hadde glemt å ta med finklær på rehab



Erlend var litt for ivrig med 17. mai-isen og sølte på slipset, hihi


Det var en fin og lite stressende dag. Siden jeg var i rehab-modus, var det en perfekt 17. mai-feiring. Det var veldig hyggelig med Erlends mor på besøk. Jeg gleder meg til å dra til Trondheim i sommer og hilse på resten av familien også, som jeg ikke har sett siden før tilbakefallet.

Legen på Radiumhospitalet ringte forresten i går og lurte på hvorfor jeg ikke hadde kommet på timen. Jeg spurte om hvilken time han snakket om, og da viste det seg at jeg egentlig hadde time for å sjekke puppen i går. Men siden innkallelsen hadde forsvunnet et eller annet sted i systemet, hadde ikke jeg fått beskjed om det. Aaargh, det er ikke akkurat første gangen dette skjer! Men nå har jeg fått ny time på onsdag, så det er ikke så lenge til. Blir greit å få dette ut av verden.

Ja, og så en ting til. Nå har jeg fått tak i klippet fra God Morgen Norge, så det blir lagt ut en av de nærmeste dagene. Stay tuned!

søndag 20. mai 2012

Rehab for både Erlend og meg

Nå har jeg vært en uke på Catosenteret, og jeg har dessverre ikke fått så veldig mye ut av den. Jeg begynte ikke å komme i form igjen etter helgen før på torsdag, og da jeg forsøkte meg på en treningsøkt på fredag gikk jeg på en smell. Typisk! Jeg var visst litt for ivrig og trente for tidlig, så da ble jeg liggende strak resten av fredagen. Det gjorde meg ganske nedfor, for jeg var så lei av å være i dårlig form. Nå hadde jeg endelig begynt å føle meg bedre igjen, og så ble jeg nok en gang satt tilbake. Det minnet meg alt for mye om de dårlige tidene i høst/vinter, da jeg var ute av stand til å gjøre noe som helst. Jeg vil bare være ferdig med den perioden, og ikke oppleve noe tilsvarende. Derfor går det ganske hardt inn på psyken min når kroppen blir satt ut av spill.

Erlend skulle egentlig komme hit på fredag, men da vi snakket på telefonen var han sliten og oppgitt over noe han ikke fikk til på jobben, og jeg var lei meg fordi jeg var slått ut. Ingen av oss var i særlig toppform med andre ord. Da gikk det plutselig opp for meg at det var jo ikke nødvendig for ham å komme og besøke meg. Selvfølgelig ville det ha vært behagelig å ha ham her til å holde rundt meg og si det skulle gå bra, men nå var jeg faktisk allerede i gode hender på rehabiliteringssenteret. Kunne ikke Erlend få slippe å gå fra en kjip dag på jobben og rett over til min kjipe dag? Kanskje han også kunne trenge litt rehabilitering, eller pause, fra mine kreftrelaterte hverdagsproblemer, som jo unektelig preger forholdet vårt i stor grad. Jeg foreslo at han skulle holde seg hjemme istedet for å komme til meg og heller treffe noen kompiser. Først sa han at han hørte jeg var lei meg og at han derfor selvfølgelig skulle komme. Men da jeg forklarte tankegangen bak forslaget mitt, trengte han bare å tenke seg om i 2 sekunder før han sa seg enig. Så nå har vi bestemt at han også skal bruke denne måneden til rehabilitering. Han skal leve livet i Oslo uten å måtte ta hensyn til meg. Og så kommer han ut hit og besøker meg de dagene det passer for ham og jeg er i god form. Vi trenger sårt flere gode dager sammen - dager hvor vi ler og fjaser og tuller og tøyser, og bare har det fint. Forrige helg var en brutal påminnelse om hvor lite som skal til før forholdet vårt snus fra kjærester til pleier/pasient-forhold igjen. Det skulle bare et par vaksiner til og så var det gjort. Nå er jeg i trygge omgivelser på Catosenteret så nå kan de ta seg av pleiebiten, mens Erlend kun skal få det beste av meg. Det fortjener han.

Får deres pårørende litt fri innimellom? Hvordan gjør dere det i praksis isåfall?

torsdag 17. mai 2012

Ut på tur #18: Sognsvann

I dag er det 17. mai, hurra for det! Jeg feirer dagen på Catosenteret med NRKs 17. mai-sending. Dette er første året i mitt liv jeg ikke feirer utendørs, men det er helt ok. Jeg kunne ha blitt med Catosenterets minibuss til Son sentrum for å feire der, men det blir liksom ikke helt det samme på et fremmed sted med fremmede mennesker. Jeg har heller valgt en rolig formiddag før Erlend og mora hans kommer på besøk utpå ettermiddagen. Tenker vi tar en tur til Son da. Det blir hyggelig.

En annen ting jeg kan rope hurra for er at jeg endelig har kommet meg på beina igjen etter en helt forferdelig helg. Forrige onsdag startet jeg på hormonpiller og på torsdag tok jeg to vaksiner, og alle disse tre tingene på en gang tok helt knekken på kroppen min. Jeg har hatt feber, kroppsverk, svette og frostrier om hverandre, magetrøbbel, magevondt, kvalme, null matlyst og null energi. Det har med andre ord vært en hard helg. Jeg skrev så kjekt på lørdag at jeg følte meg bedre og trodde jeg skulle være i form på søndag, men den gang ei. Jeg har ikke følt meg bra igjen før i dag! Det var forsåvidt god timing, for da jeg i dag tidlig endelig våknet med matlyst igjen, hadde kjøkkenet laget ekstra god 17. mai-frokost. Jeg satt dermed lenge ved frokostbordet, koste meg med maten og spiste så mye jeg klarte. Etter et heller labert kaloriinntak den siste uka tenkte jeg kroppen min kunne trenge en liten boost nå når den endelig er i gang igjen.

Siden dårlig form ødela for turen Erlend og jeg hadde planlagt i helga, poster jeg et par bilder fra Verdens aktivitetsdag som var torsdag i forrige uke. Ungdomsgruppen i Kreftforeningen skulle markere dagen ved å gå rundt Sognsvann. Det var jeg som stod for invitasjonene, og jeg hadde optimistisk skrevet at turen ikke hadde værforbehold. Så da himmelen bestemte seg for å åpne alle sluser akkurat den ettermiddagen, var det bare å stille opp på Sognsvann og håpe noen andre også gjorde det. Det kom faktisk en håndfull.
 

Sprekt!


Klissvåt gjeng fornøyd med egen innsats.

Faktisk syns jeg at det å gå i regnet kan være helt herlig. Og så er det enda bedre når man kommer inn i varmen igjen etterpå. Erlend og jeg avsluttet turen med kakao i ullundertøy på sofaen. Skikkelig kos! Så vi fikk litt hygge sammen før jeg dro til Catosenteret. Vi hadde planlagt den fine helga som ikke ble noe av på grunn av formen min. Men sånn er livet - det går ikke alltid som man planlegger. Tips til alle som har gjennomgått harde kreftbehandlinger kan være å ikke introdusere kroppen for mange ukjente medikamenter på en gang, slik jeg gjorde. Det kan, som dere har lest, få skikkelig kjedelige følger.

Håper dere har en strålende 17. mai-feiring alle sammen. Gratulerer med dagen!

lørdag 12. mai 2012

Ut på tur #17: Klekken

Tar en kjapp oppdatering før forrige ukes tur: Takk for alle meldinger og støtte etter det siste innlegget. Torsdagen var kjip, men av erfaring vet jeg at jeg kommer rimelig kjapt over sånne sjokkmeldinger, så jeg hadde forventet å føle meg mye bedre på fredagen. Jeg var dermed nærmest litt overrasket da jeg følte meg enda verre da jeg våknet fredag morgen. Jeg var ikke like lei meg som dagen før, men utrolig tung i kroppen og i dårlig form. Jeg vet også av erfaring at kroppen min kan finne på å stoppe å fungere en stund hvis jeg har brukt for mye energi, eller har opplevd harde påkjenninger. Og siden det å få beskjed om at jeg skal utredes for to typer kreft på en og samme dag kan plasseres i kategorien "harde påkjenninger", tenkte jeg at jeg sikkert hadde fått en fysisk reaksjon på det. Medisin: hvile. Jeg avlyste dermed timen hos fysioterapeuten og installerte meg på sofaen. Men merkelig nok hjalp ikke det, for jeg følte meg bare verre og verre utover dagen. Jeg hadde nettopp startet på hormonpiller (pga minimalt østrogennivå i kroppen etter cellegiften) og tenkte at jeg kanskje reagerte på de. De hadde allerede gitt meg kvalme og magevondt i flere dager. Men nå var jeg ikke bare kvalm og hadde vondt i magen - jeg hadde vondt i hele kroppen! Og utover kvelden fikk jeg feber og frostrier i tillegg. Jeg kunne ikke fatte og begripe hva som skjedde med meg, men plutselig kom jeg på noe: Da jeg var hos legen tok jeg vaksine mot influensa (standard prosedyre etter stamcelletransplantasjon). Vaksinen kan gi influensasymptomer, så det var det som plaget meg. Jeg må si at jeg ble litt letta, for jeg følte ikke at beskjeden på torsdag hadde gått hardt inn på meg. Men det er skikkelig typisk at jeg reagerte på den sprøyta. Tør vedde på at jeg ikke hadde gjort det før stamcelletransplantasjonen. Kroppen min er blitt helt merkelig i etterkant av den. I dag er formen heldigvis bedre. Jeg ligger fremdeles på sofaen, men har ihvertfall ikke feber. Satser på å være i full vigør igjen i morgen.

Nå skal jeg ta dere med på forrige ukes tur som gikk til Klekken, rett ved Hønefoss. Anledningen var Lymfekreftforeningen landskonferanse. Jeg har vært medlem av Lymfekreftforeningen i et par år, men aldri vært med på noen arrangementer i deres regi, så vi var litt spente da vi kjørte av sted. Vi hadde på forhånd hørt at det var over 200 (!) påmeldte.


Vi bodde på Klækken Hotell


Fredagen raste vi igjennom et landsmøte før middag, og på lørdagen var det klart for medisinsk program. Overlege Alexander Fosså (en av initiativtakerne til Lymfekreftforeningen) hadde fått med seg lymfekrefteksperter fra Sverige og Danmark til å snakke om, kort fortalt, PET/CT-scanning, Hodgkins og nye lymfekreftmedisiner.



Fra venstre: Martin Hutchings, Rigshospitalet København; Alexander Fosså, Radiumhospitalet; Daniel Molin, Uppsala Universitetssykehus. Jeg havnet tilfeldigvis ved siden av Daniel Molin under middagen på fredagen. Jeg hadde ca 100 ting jeg lurte på angående Hodgkins, så jeg spurte i vei. Han virket heldigvis fornøyd med å kunne snakke om faget sitt, så jeg tror det var greit.



Nerd som jeg er noterte jeg ivrig under foredragene. Jeg savner å studere! Men det er dessverre ikke realistisk å begynne med det igjen på en god stund. Slidesene fra foredragsholderne finner dere her.



Her ser dere grunnen til at jeg kan glemme å studere med det første: Etter foredragene ble jeg liggende helt utslått i senga i flere timer. Når man har fatigue kan man bli helt ødelagt av å konsentrere seg over tid. Erlend dro til Hadeland glassverk og badet i hotellbassenget sammen med de andre mens jeg hvilte.



Da kvelden kom klarte jeg så vidt å stable meg på beina igjen til festmiddagen. Her er jeg sammen med Siri som skrev en blogg som inspirerte meg veldig da jeg var syk den første gangen.



Jeg kom meg gjennom forretten og hovedretten under festmiddagen, men så måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg hadde gledet meg til en fin kveld i lag med spennende mennesker og et storband på 22 mann som skulle spille til dans, men jeg ble tvunget til å trekke meg tilbake til hotellrommet allerede kl 21.30 fordi jeg var så sliten. Det er kjedelig når man ikke kan få med seg alt, men sånn er livet med fatigue.



Vi fikk med oss desserten til hotellrommet


Til tross for at jeg fremdeles har tydelig fatigue, satt jeg etter helgen igjen med inntrykk av at jeg er i relativt god form. Jeg traff mange mennesker som har vært igjennom stamcelletransplantasjoner, og de trodde nesten ikke på meg da jeg sa at jeg var ferdigbehandlet for drøye 4 måneder siden. De syns det var helt utrolig at jeg klarte å stille opp på en sånn helg så kort tid etterpå. Så det må jeg ta med meg videre og huske på når jeg føler framgangen går alt for sakte.

Søndagen skulle egentlig Yngvar Andersen fra Puls holde foredrag for oss, men han ble syk så han kunne ikke komme. Det var kjedelig, for jeg hadde gledet meg veldig til å høre på ham. Til tross for det var det en fin og lærerik helg. Det var spennende å få et innblikk i hva foreningen driver med og treffe nye folk. Vi hadde kanskje ønsket at det var litt flere unge der, men det var ingen krise. Vi hadde det fint uansett.

På mandag drar jeg på rehab til Catosenteret. Jeg skal være der i en måned. Jeg har ikke hatt tid til å tenke på det en gang, og føler dermed at det er helt fjernt. Men det er altså på mandag. Så neste gang dere hører fra meg, er jeg i Son.

God helg!

torsdag 10. mai 2012

Kreft meg her og kreft meg der

Ok, jeg har vært veldig i tvil om jeg skal skrive dette innlegget, for jeg vil ikke at folk skal bli unødig bekymret, men nå gjør jeg det for å vise hva slags berg- og dalbane man befinner seg i når man er blitt plassert i kreftkarusellen. I går skrev jeg om hvor fint livet endelig er - i dag er det ikke like fint. Jeg var hos fastlegen for å sjekke en pupp som er litt merkelig for tiden, med det resultat at han ikke bare bekrefta den merkelige puppen - han fant også en forstørret lymfeknute! Så sa han: "Jeg sender deg til brystdiagnostisk senter for å finne ut hva dette er for noe". Så jeg skal altså sjekke om jeg har brystkreft. Brystkreft ja! Her rekker jeg så vidt å komme over en diagnose før det dukker opp en ny å forholde seg til. Men det jeg var mest opptatt av etter undersøkelsen var ordene "forstørret lymfeknute". For med to runder lymfekreft bak meg ringer alle varsellamper når disse ordene dukker opp. Altså har jeg for øyeblikket symptomer på to forskjellige typer kreft. Jeg syns det er litt vel mye å bekymre seg over, så jeg ringte legen min på Radium. Han sa han skulle sette opp alle mulige tester på en og samme dag, slik at de kan undersøke problemet grundig både i bryst- og lymfekreftperspektiv. Og det skal skje snart. Så jeg er i gode hender, og føler meg trygg på det. Og jeg føler meg medium trygg på at det egentlig ikke er noe galt, men bare en betennelse eller et eller annet som driver og skaper seg og lager kaos. Men man vet jo aldri! Og jeg er bare så lei av kreft! Gi meg en pause liksom. La meg få leve litt. Jeg har bare lyst til å dra dyna over hodet og gjemme meg vekk fra det hele. Jeg vil drømme meg avgårde til gårsdagen da livet smilte til meg, og ikke møte dagen i dag som gjør alt den kan for å gruse det smilet. Dagen i dag er en brutal påminnelse om at uansett hva utfallet av de kommende testene blir, så har jeg mange bekymringsfulle dager foran meg. For hver gang kroppen min gjør et sprell i framtiden, må det tolkes i verste mening - på grunn av min krefthistorie. I teorien kan jeg aldri puste ut. Jeg har forhøyet risiko for alt mulig av sykdommer fremover på grunn av kreftbehandlinga. Hjertetrøbbel, lungeproblemer, ny kreft - you name it, og jeg har sikkert høy risiko for å få det. Baaaah. Jeg spyr av kreft og alt det følger med seg.

Men livet går videre - som det alltid gjør. I dag skal Erlend og jeg gå tur rundt Sognsvann sammen med andre fra Ungdomsgruppa i Kreftforeninga. Det tror jeg blir fint, for de vet akkurat hvordan det er å måtte forholde seg til alvorlig sykdom i tide og utide. Det er en trøst å vite at vi ikke er alene.

onsdag 9. mai 2012

Nå er det vår!

Jeg har det bra. Livet går fremdeles opp og ned, men i det store og det hele har jeg det bra. Jeg har fått tilbake såpass med energi at jeg orker å være med på ting. Og selv om jeg må være veldig selektiv og takke nei til masse fordi energien min ikke rekker til alt jeg vil være med på, så er ikke det så farlig. Jeg er bare takknemlig for at jeg kan være med på noe i det hele tatt.

Etter en hard høst og vinter er det endelig vår - også i forholdet mellom Erlend og meg. Alt dreier seg ikke lenger kun om kreft og bivirkninger. Jeg begynner å få tilbake livet mitt, han har fått tilbake livet sitt, og sammen blomstrer vi. Vi snakker om helga, sommerferien og bryllup. Fremtiden ligger foran oss. Og vi tror på den.

Av og til får jeg sånne øyeblikk hvor det går opp for meg hvor heldig jeg er. "Tenk at jeg kan gå her på gata i dette fine været". "Så fantastisk at jeg har matlyst og kan spise uten smerter". "Tenk at jeg er så i form at jeg kan drive med frivillig arbeid og dermed være til nytte for noen". Da blir jeg så glad at det kribler i hele meg.

Hvis jeg vil kan jeg snu på det. Jeg kan gi deg sikkert 100 grunner for å deppe. Jeg trenger ikke å grave dypt for å finne sorg og fortvilelse over alt jeg har mistet gjennom kreftdiagnosen: energien min, fruktbarheten min, evnen til å konsentrere meg over tid, tid jeg skulle brukt på å utdanne meg og så videre. Noe av det får jeg kanskje tilbake etter hvert som tiden går, noe er borte for alltid.

Men selv om kreften har tatt mye fra meg, har den også gitt meg mye - blant annet livsvisdom. Jeg har forstått at man utmerket godt kan ha et fint liv, selv om det ikke ble helt slik du trodde det skulle bli. Det handler om hvordan du velger å se på det. Sola kan skinne selv om mesteparten av himmelen er dekket av skyer. Og jeg velger nesten alltid å fokusere på sola, selv om den av og til er helt tildekket. Det er rett og slett fordi jeg ikke gidder å kaste bort livet mitt på å ha det kjipt. Jeg har vært igjennom utrolig harde prøvelser. Nå er det nok. Nå er det vår!

fredag 4. mai 2012

Ut på tur #16: Hallénparken

Forrige ukes tur fant ikke sted i forrige uke, men på tirsdag. Da var det 1. mai, Erlend hadde fri og med sol fra skyfri himmel lå alt til rette for en herlig turdag. Grunnen til at vi ikke dro på tur i forrige uke, var at det var så mye annet som skjedde at jeg ikke hadde hverken tid eller krefter til det. Etter den spesielle torsdagen med TV og tale, som dere kan lese om i forrige innlegg, og Landsmøtet til Ungdomsgruppen i Kreftforeningen i helgen, var jeg fremdeles sliten på tirsdag. Turen gikk dermed til nærmeste park for en dag med sol, aviser, radio og grilling. Aaaah, så godt det er å få senket skuldrene ordentlig en gang i blant.



Veldig klar for sol! Det var ikke helt sommervarmt enda, og pga polynevropatien som jeg sliter med i fingre og føtter etter cellegiften, var det ikke varmt nok for meg til å ta av så mye klær (inkludert sokkene, hehe).



Fine vårfarger













Grillmester Erlend



Årets første grillings! Herlig.

Det var en sånn dag hvor man legger bort alt man burde og kunne gjort og bare er til, uten å se på klokka eller stresse med noe som helst. Jeg er helt avhengig av sånne dager innimellom for å kunne klare å fungere ellers. De gjør så godt for kropp og sinn!

Ellers kan jeg informere om at legen har ringt og røntgenbildet ser helt fint ut. Han kunne ikke se noen forstørrede lymfeknuter, som er et veldig bra tegn. Men nattesvetten har ikke gitt seg, så han skal sette meg på hormonpiller for å få litt østrogen i kroppen min (østrogennivået er nesten på null på grunn av all cellegiften). Da skal plagene forhåpentligvis gi seg. Dessuten er det også greit å ha litt østrogen i kroppen med tanke på benskjørhet (det kvinnelige skjelettet begynner å brytes ned ved lave østrogennivåer, og det er litt tidlig i en alder av 25). Så da får vi bare krysse fingrer for at nattesvetten er hormonelt betinget, og snart er borte. Hvis ikke skal jeg kontakte ham igjen, slik at vi kanskje kan framskynde ct-bildene som skal tas i juni. Selv er jeg veldig lite bekymret for dette. Jeg føler endelig at jeg begynner å få et liv igjen, og jeg orker ikke å la kreftbekymringer oppta mer av hverdagen min nå. Nå vil jeg heller fokusere på livet og det som er friskt. Jeg er kreftfri inntil det motsatte er bevist!