torsdag 28. juni 2012

Pit stop

Nå er Erlend og jeg tilbake etter en FANTASTISK ferie på Helgelandskysten. Vi har hatt det så bra! Vi har fått senket skuldrene ordentlig, samtidig som vi har gjort mye gøy. For et paradis nord-Norge er. Jeg har dessverre ikke tid til å lage et "Ut på tur"-innlegg nå, men jeg legger ved en liten smakebit på det som kommer til å bli det beste innlegget til nå i turkategorien.


Dette synet møtte oss da vi ankom Herøy kl 22.45

Grunnen til at jeg ikke har mulighet til å skrive et skikkelig innlegg om turen, er at Erlend og jeg kun er innom Oslo for en liten pit-stop. Vi kom tilbake til byen i ettermiddag, og i morgen drar vi på ny ferie. Denne gangen er det Montebello-senteret på Mesnali som står for tur. Ungdomsgruppen i Kreftforeningen arrangerer Idrettsuke for alle aktivitetsglade unge kreftoverlevere, så nå venter en uke med mye moro. Erlend skal være en av lederne på oppholdet, mens jeg skal være der som "pasient". Er det noen av dere som leser bloggen som også skal dit?

Før vi reiser til Montebello-senteret skal jeg ta CT-bilder på Radiumhospitalet. Egentlig skulle jeg ikke det før 10. juli, men så ringte de plutselig fra Radium og sa de hadde en ledig time. Den takket jeg lett ja til. Dermed er bilderesultatet klart når jeg skal på kontroll den 10. Vanligvis måtte jeg ha ventet en uke på å få det, men nå kan legen fortelle det så snart jeg kommer inn døra. Skummelt, men like greit å få det unnagjort.


fredag 22. juni 2012

Ut på tur #23: Grünerløkka

Det har som tidligere nevnt vært veldig hektisk i det siste. Jeg har brukt så og si all energien min på prosjektet jeg snart skal fortelle dere om, og det har nok til tider blitt litt for mye. Når jeg stadig går over grensene i forhold til hva jeg klarer, kjenner jeg at jeg stadig klarer mindre og mindre. Til slutt greier ikke hjernen å fokusere på noe som helst, og kroppen nekter å gjøre fysiske utskeielser. Alt arbeidet i forrige uke gjorde at jeg måtte droppe viktige ting som trening og til og med ukas tur. Jeg hadde overhodet ikke overskudd til å gjøre noe annet enn å prøve å hente meg inn igjen mellom all ordningen, planleggingen og møtevirksomheten i prosjektet. Dessuten var Erlend nesten ikke hjemme hele uka, så det er ikke sikkert vi hadde fått til en tur uansett. Han er med i en gjeng som utvikler en app som skal kunne lette kreftrammedes hverdag. De var samlet hele helga for å jobbe med denne. Jeg skal skrive mer om den så snart den er realisert.

Forrige ukes tur ble dermed gjennomført på tirsdag i denne uka. Og den ble gjennomført alene. Noen ganger må man jukse litt. Jeg var kommet til et punkt hvor hele meg skrek etter en fridag, og da ble jeg pent nødt til å innvilge meg en. Før kunne jeg overkjøre kroppens signaler fullstendig, men den evnen er nesten forsvunnet nå. Når jeg tenker meg om er vel det egentlig like greit. 


Etter alt for mange dager med skyer og regn, hadde sola endelig tittet frem. Jeg måtte ut!



Jeg gikk ned til Grünerløkka, kjøpte meg et rundstykke på Godt Brød og satte meg på en benk i sola. Som dere ser var det litt tomt uten Erlend. Men det var uansett godt å komme seg ut og få koblet litt av fra prosjektet.


På veien hjem igjen unnet jeg meg noe ekstra. Før når jeg gjorde det, shoppet jeg alltid klær. Nå går jeg heller for supermat som gir masse næring til kroppen.


Denne dagen gjorde så godt! Etter mange dager med mye strev klarte jeg endelig å bryte den nedadgående spiralen hvor jeg tærte på kroppen min. Nå fikk jeg koblet av og gitt påfyll til energilagrene mine. Selv om mye av dette innlegget handler om at jeg er sliten, merker jeg at formen min har nådd et nytt nivå. Før jeg var på Catosenteret hadde jeg aldri klart å gå ut og sette meg på en benk for å koble av. Da hadde jeg bare blitt liggende på sofaen. Men nå fikk jeg altså en liten opptur av å suse litt rundt på Løkka. Det er så utrolig deilig når det går opp for en at man har kommet et skritt videre!

Nå er det litt over to uker til ny kontroll. Denne gangen er det med CT-bilder. Usj, så forferdelig det er. Jeg kan ikke fordra å måtte vente på svar på de bildene. Egentlig har jeg en del jeg burde ha gjort på prosjektet fremover, men det må bare vente. Erlend og jeg skal inn i vårt sedvanlige "leve livet før kontrollen"-modus. I dag reiser vi på ferie, og det blir skikkelig ferie – uten tanke på alt man skulle og burde ha gjort. Vi skal til ei øy ute i havgapet på Helgelandskysten. Det blir en rolig ferie med turer, kanskje litt øyhopping og masse fisking. Selv om jeg elsker prosjektet, og gjerne vil få det i gang så fort som mulig, er jeg nødt til å prioritere livet akkurat nå. Og akkurat nå kaller livet meg til ei uke med avslapping i spektakulære omgivelser. Å, så godt det skal bli!

God sommer, folkens.

søndag 17. juni 2012

Ut på tur #22: Eidskogen

I forrige uke var vi på Eidskogen og feiret bursdagen til et familimedlem. På grunn av sykdom og behandling er det nesten ett år siden jeg var der sist, så nå var det godt å komme tilbake igjen.


Erlend hadde pakket med seg hele 3 ting i skipssekken sin (hvorav en av dem var tannbørsten)



Etter selskapet satt vi utenfor hos tanta mi og nøt sommerkvelden



Søndagen gikk vi tur i nabolaget. Vi gikk faktisk 3 km i strekk. Formen kommer seg! 

Det er alltid trivelig å treffe familien igjen. Satser på at det ikke blir så lenge til neste gang.

fredag 15. juni 2012

Drømmeprosjekt på trappene

Nå er livet hektisk! Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et innlegg om oppholdet mitt på Catosenteret i dag, men det har jeg rett og slett hverken krefter eller tid til, så det får komme ved en senere anledning. Denne uka har jeg vært i møter hver eneste dag angående et prosjekt som snart skal realiseres. Jeg har ikke sagt det til dere tidligere, men siden begynnelsen av mars har jeg jobbet iherdig sammen med tre andre fra Ungdomsgruppen i Kreftforeningen med å starte opp et helt fantastisk prosjekt. Nå virker det kanskje forunderlig at jeg som er så preget av fatigue kan være med på noe sånt, men der det er vilje er det vei. Jeg har tatt meg av mye av det administrative arbeidet, og har for det meste ligget på sofaen med laptopen i fanget og skrevet mailer, referater og andre skriv til den store gullmedaljen. Det klarer jeg uten at jeg blir totalt utslitt. Men den siste uka har jeg altså i tillegg vært i møter, for nå holder vi på å slå i de siste spikrene på verket. Det har vært ekstremt slitsomt, men også ekstremt gøy, så da er det verdt det.

Så hva går prosjektet ut på? Jeg vil ikke avsløre det riktig enda, men jeg kan si at vi så for oss drømmeprosjektet vårt, valgte å gå for det og klarer nå å få det realisert. Det blir helt fantastisk og vil komme unge kreftoverlevere som er interesserte i fysisk aktivitet til gode.

Apropos fysisk aktivitet: Sjekk ut det siste nummeret av "Sammen mot kreft" (Kreftforeningens blad). Der kan dere blant annet lese om hvorfor fysisk aktivitet var og er så viktig for meg både før, under og etter kreftbehandlinga.

søndag 10. juni 2012

Ut på tur #21: Bø i Telemark

I forrige uke dro vi på langtur til Bø i Telemark. Vi besøkte et vennepar som har bosatt seg på en idyllisk gård inni skogen. Det er alltid kjekt å se igjen venner man alt for sjelden treffer, og denne gangen var intet unntak.


Innlandsidyll


Det fantastiske vertskapet: Lillian og Ola


Vi snakker ordentlig gård med dverghøns...


...bier og honning....


...og selvfølgelig en gårdskatt.


Erlend hadde tatt med seg spirer fra kjøkkenvinduet til en bedre framtid i Olas drivhus.  Her viser han ivrig frem hvor han har planta chilli, bønner, erter og gressløk. 


I kveldinga fiksa gutta en bedre grillmiddag (salaten framsto dog mest fotogen) mens vi jentene oppdaterte hverandre på  alt som hadde skjedd siden sist.


Spillkveld er aldri feil.


Her er klokka nærmere ett (veldig sent for meg for tida), og jeg er  stuptrøtt. Allikevel klarte jeg ikke å komme meg i seng for det var så fin stemning. I bakgrunnen spilte fin musikk mens de andre tre prata om løst og fast. Det var så herlig å ligge i sofaen og glippe med øynene og tenke at "nå er livet fint".



Neste dag var ikke livet like fint. Magen min hadde av en eller annen grunn bestemt seg for å slå seg helt vrang, så jeg fikk ikke blitt med de andre på tur. Men de hadde iallefall en fin utflukt.


Selv om helsa skranta litt på slutten hadde både Erlend og jeg en utrolig hyggelig tur til Bø. Det var überkoselig å treffe igjen gamle venner, og vi gleder oss allerede til neste gang. 


onsdag 6. juni 2012

10 turtips for slitne kropper

Erlend og jeg har et turprosjekt gående, hvor vi drar på tur hver uke. I forrige innlegg kunne dere lese om hvordan det ble til, og viktigheten av å velge å oppleve fine ting. Kanskje ikke akkurat turgåing passer for deg, men jeg tror uansett det er viktig å holde på med noe som gir glede og oppturer. Hva med å male, skrive eller danse? Poenget er uansett å ikke vente til du er i bedre form eller til du bare blir ferdig med det og det før du begynner. Livet lar ikke vente på seg, så mitt tips er bare å sette i gang - jo før jo heller. Så får man begynne i det små og utvide når formen og omstendighetene tillater det.

Nå har turprosjektet vart i 20 uker, og jeg har etter hvert lært meg noen tips og triks for hvordan man kan få en fin tur selv om kroppen er ordentlig sliten. Jeg ønsker å dele disse tipsene og forhåpentligvis inspirere andre med begrensninger i livet til å starte i dag med hva enn dere måtte ønske. Er viljen på plass, er det utrolig hva man kan få til.

10 turtips for slitne kropper:


1. Begynn i det små. Det finnes mange unnskyldninger for å ikke dra på tur. Kanskje har du vondt i hodet, kanskje føler du merkelige puter under beina som er ubehagelige å gå på (nerveskader) eller kanskje har du problemer med magen. Da tenker jeg at en tur er akkurat hva du mener en tur er. Kanskje kan en stund ute på verandaen med solfaktor og iste være en liten utflukt? Eller kanskje godt lesestoff på en benk i parken kan være en fin tur? Du må ikke gå langt inn i skogen og tenne opp bål før du kan si at du har vært på tur. Det viktigste er at du opplever noe fint du føler du mestrer.

 2. Planlegg alt dagen i forveien. Hvis tøyet ligger linet opp, termosen og sitteunderlaget er funnet fram og matpakka ligger klar i kjøleskapet, har man plutselig dobbelt så mye energi å bruke på tur. Planlegg og pakk alt du trenger dagen i forveien, så trenger du ikke å bruke noen krefter på selve turdagen på å lete etter ting du trenger.

3. Hvil rett før du drar. Ikke bruk den siste halvtimen før du går ut på å rydde kjøkkenet eller støvsuge gulvet. Bruk den siste halvtimen på å hvile. Jeg merker iallefall stor forskjell på energien min under turen, avhengig av om jeg har stresset eller slappet av de siste minuttene før jeg går ut døra.

4. Ta med nok mat og drikke. Dette er viktig! For lite mat og drikke kan føre til full stopp og total krise på turen. Ha alltid med energirike matvarer som nøtter, banan, sjokolade og ei skikkelig nistepakke. Å gå på tur med en sliten kropp uten nok matenergi er å drive rovdrift på kroppen, og ikke bra i det hele tatt. Det samme gjelder væske. Drikk og spis selv om du ikke er tørst/sulten. Jeg lover kroppen din blir fornøyd og klarer å yte mer.

5. Ta med nok tøy. Det er veldig energikrevende å fryse, så ta med deg nok tøy. Er du usikker på om det blir regn eller sol, kler du deg for det ene og tar med skift til det andre.

6. Ta en lang pause. Underveis i turen anbefaler jeg sterkt å ta en ordentlig pause. Ta med deg et langt liggeunderlag, så kan du legge deg langstrak og hvile ordentlig. Kle på deg før du begynner å fryse, og spis og drikk godt. Ikke gå videre før du kjenner du er klar for det.

7. Ta i mot hjelp og bruk hjelpemidler. Hvis turkameraten din tilbyr seg å bære sekken din, dropp høflighetsfraser som "neida, dette går så fint" hvis beina dine egentlig når som helst kan svikte under deg. Vær heller ikke redd for å ta i bruk hjelpemidler. Da jeg var på mitt dårligste kjørte Erlend meg rundt i rullestol. Jeg kunne gå selv, men ikke mer enn noen få meter. Da rullestolen kom inn i bildet ble mobiliteten min/vår dramatisk utvidet, og vi kunne plutselig dra flere kilometer på tur.

8. Velg dine turkamerater med omhu. Med noen mennesker kan man være helt seg selv, med andre føler man seg kanskje nødt til å prate hele tiden, eller underholde på andre måter. Det er ekstremt energikrevende å snakke med folk uten pause, så hvis ikke man kan være stille sammen uten at det blir pinlig - dropp å gå på tur med dem. Det er tungt nok å gå, om man ikke skal bruke hjernekapasitet samtidig. Kanskje er det best for deg å gå alene? Meld isåfall fra om hvor du går og ta med mobiltelefon, i fall du skulle bli så sliten underveis at du får problemer med å komme deg hjem på egenhånd.

9. Dokumenter turen. Nå som livet mitt er satt på vent, får jeg noen ganger følelsen av at årene bare forsvinner uten at jeg får med meg hva jeg bruker tiden min på. Hvor blir livet mitt egentlig av nå som jeg hverken studerer eller jobber? Den cellegiftpregede hukommelsen min bidrar ikke akkurat med oppklaring. Etter Erlend og jeg begynte å blogge om turene våre, har vi fått en mulighet til å gå tilbake og se på alt vi har gjort. Jeg kan se at til tross for at jeg ikke har noe fast å gå til hver dag, har jeg gjort litt av hvert allikevel. Vi har opplevd flotte dager ute både i natur og by, og bildene tar oss rett tilbake til den unike stemninga fra hver tur. Nå trenger man jo ikke å blogge for å dokumentere det man driver med, men man kan for eksempel ta bilder eller skrive noen linjer om det i en dagbok.

10. Si nei hvis du har en dårlig dag. Kjenner du at du er helt utkjørt før turen begynner, kan det være lurt å utsette den. Man skal ikke gå på tur for enhver pris. Jeg har iløpet av disse 20 ukene faktisk ikke angret på en eneste utflukt. Ofte går det bedre enn man tror, bare man kommer seg forbi dørstokken. Lytt uansett til kroppen din. Sier den nei, må du også si nei.


Har dere tips jeg ikke har tenkt på? Legg gjerne igjen en kommentar slik at flere kan få nytte av dem.

Forhåpentligvis kan disse tipsene oversettes til andre områder av interesse. Uansett hva du måtte ha å slite med handler ikke livet om å holde ut stormene - det handler om å lære seg å danse i regnet!

God tur videre i livet!

mandag 4. juni 2012

Om å velge å leve

Dette er en blogg som hovedsaklig dreier seg om kreft, men med kreft følger så mangt. En av de tingene som ofte følger er fatigue. Det er en form for slitenhet, utmattelse og/eller trøtthet som kan komme både av behandlinga, men også av selve kreftsykdommen. Visste dere at de som har/har hatt Hodgkins Lymfom har høyere risiko enn andre kreftpasienter for havne i denne tilstanden? Det viste seg at jeg var en av de uheldige.

Uansett om man har kreft, fatigue, ME, et amputert bein eller helsa i behold så handler livet om en ting: å leve kontra å bare eksistere. Å eksistere er lett. Jeg sier ikke det nødvendigvis er behagelig, men det krever minimalt av en. I verste fall kan man bare ligge der og la andre styre alt. Eller man kan bare ligge der alene og svinne hen. Å leve er vanskelig. Da må man ta aktive valg og følge opp disse. Man kan for eksempel ta et valg om å etterstrebe høyest mulig livskvalitet innenfor de rammene man har. Dette valget krever ordentlig hardt arbeid, men gir muligheter for å oppleve livets goder som glede, latter og lykke.

Da jeg var ferdig med min andre kreftbehandling, var jeg så ødelagt at jeg ikke orket noenting. Bare det å tusle over gulvet inn på kjøkkenet for å hente et glass vann var en prøvelse. Samtidig kjente jeg meg rastløs. Nå var jeg ferdigbehandlet. Jeg ville leve! I måneder hadde jeg ligget på sofaen i stua og kjent cellegiften herje i kroppen. Selv om jeg i praksis fremdeles var lenket fast til den, ønsket jeg ikke noe annet enn å komme meg bort. Erlend følte det på samme måte. Selv om han hadde helsa intakt, holdt min dårlige helse ham i ganske stramt bånd i en liten radius rundt sofaen. Siden jeg var pleietrengende kunne han ikke være borte fra meg særlig lenge om gangen. Skulle han noe spesielt som tok litt tid, måtte vi skaffe "sykevakt". Dette la naturligvis store begrensninger på livet hans.

En kveld da jeg nok en gang lå under det lilla teppet mitt og han nok en gang satt i andre enden og leste avisen, sa Erlend: "Dette går ikke lengre!" Lettere bekymret over hva han mente, spurte jeg hva som var galt. "Det må skje noe i forholdet vårt igjen. Nå er du ferdigbehandlet, jeg klarer ikke bare å sitte her." Det raste cirka 100 irriterte tanker gjennom hodet mitt: Hva forventer du rett etter jeg har gjennomgått en høydose cellegift og en stamcelletransplantasjon? Ser du ikke hvor svak jeg er, eller? Du får bare gå ut da, jeg klarer meg selv jeg (selv om jeg egentlig visste at jeg ikke gjorde det). Men innen jeg rakk å si noe av dette høyt, plumpet plutselig noen uventede ord ut av munnen min: "Jeg er helt enig, Erlend". For det var jeg jo! Jeg var så lei av sofaen at jeg fikk lyst til å kaste opp bare ved synet av den. Det hadde bare ikke falt meg inn at det kanskje gikk an å komme seg vekk fra den. Jeg så på meg selv som så skral at jeg var tvunget til å ligge på den konstant. Nå var det på tide å revurdere den tanken.

Den kvelden snakket vi lenge om hva vi savnet i forholdet vårt, hva kreften hadde tatt fra oss og hvordan vi kunne få de tingene tilbake igjen. Noe var alt for tidlig å ta tak i, mens andre ting kunne, med litt list, på nytt bli en del av hverdagen. Det vi begge ønsket å få i gang snarest, var å dra på tur sammen igjen. Vi hadde begge to gode minner fra tidligere utflukter. Blant annet brukte vi ventetiden før jeg startet behandlingen for tilbakefallet på å sykle, vandre og padle land og strand. Utover høsten, spesielt da jeg var innlagt på sykehuset, kunne en av oss si: "Husker du hvor avslappende og stille det var da vi fløt nedover elva?" eller "Det var så fint da vi stoppet på den sykkelturen og spiste markjordbær". Vi ville ut igjen. Vi ville skape nye små eventyr. Hvite vegger skulle farges med solnedganger.

Og slik ble turprosjektet vårt til. Den dagen tok jeg et valg om å ikke vente til formen var bedre før jeg begynte å leve igjen. Jeg bare begynte. På vaklende bein gikk jeg på min første ordentlige tur etter behandlinga, godt støttet av Erlend. Sammen skapte vi det første av mange fine minner denne våren: en overskyet dag ute i naturen med bål og god mat. Da vi la oss til å sove den kvelden, sovnet vi med hver vår lille sommerfugl i magen. Vi visste at nå begynte livene våre igjen. Ikke i morgen, eller til høsten, eller på et senere tidspunkt når situasjonen vi befant oss i kanskje ville ligge mer til rette for det.

Nå.


fredag 1. juni 2012

Ut på tur #20: Brevikbukta, Drøbak, Vardåsen, Sørkedalen

Siden turrekka feirer rundt tall, og vi dro på fire turer iløpet av fire dager i pinsen, slår jeg til med en utvidet versjon av ukas tur denne gangen:

I pinsen tjuvstartet Erlend og jeg sommerferien. Det var utrolig varmt og fint vær, så vi var masse utendørs og fartet både hit og dit. 


Fredag ettermiddag i Brevikbukta i Son. Vi solte oss, grillet og bada. Jeg måtte sole meg med skjerf og t-skjorte siden jeg ikke kan ha sol på området jeg ble bestrålt (strålte bryst og øvre del av ryggen).



Lørdag dro vi til Drøbak. Der må man se opp for nissen!



Havna



Vi kjøpte nystekte fiskekaker på en båt



Senere spiste vi dessert på torvet



Fotoutstilling utenfor biblioteket



Søndag gikk vi opp Vardåsen i Son



På toppen



Sjekk jeg begynner å få krøller!



Tidenes enkleste turmat: banan i polarbrød.



Mandag ville vi egentlig dra på padletur i Nordmarka, men da vi fant ut at det ikke gikk an å kjøre fram til padlestedet ble det en liten vandretur i Sørkedalen istedet.



Jeg tok med meg litt av sommeren hjem til leiligheten vår i Oslo

For en deilig helg! Jeg lever på den enda. Selv om jeg ble råsliten etter hvert, var turene virkelig verdt det. Jeg tror jeg sovnet med et smil om munnen hver kveld hele helga. Det er så utrolig herlig å kunne oppleve noe igjen! Etter å ha stått på sidelinjen og sett verden fare forbi i lang tid, er det nesten ubeskrivelig å endelig kunne være med og gjøre helt normale ting - som å dra på tur.

Var dere på tur i pinsen?