lørdag 25. august 2012

Små biter - stor helhet

Noe av det første jeg gjorde da jeg fikk kreft var å tråle nettet for blogger om andre med samme diagnose. Jeg fant noen stykker, og noen av dem igjen var interessante nok til at jeg valgte å følge dem videre. En av dem handlet om ei kreftsyk jente på min alder, og jeg kunne relatere meg veldig til det hun skrev. Halvannet år etter begynte jeg å engasjere meg i UG. Jeg ble kjent med mange flotte folk, deriblant ei veldig trivelig jente - også på min alder. Ett år etter det igjen gikk det plutselig opp for meg at jenta på bloggen og jenta i UG var samme person. Jeg fikk helt sjokk! Mest av alt fordi det ikke hadde gått opp for meg tidligere, hehe. De to jentene (som viste seg å være den samme) hadde jo tross alt samme navn - hun så bare så annerledes ut "live" enn på bloggen hvor hun er avbildet uten hår. Denne oppdagelsen endret inntrykket mitt av jenta på bloggen, og jenta jeg hadde blitt kjent med i UG, totalt. Jeg klarte bare ikke å koble de to til å være en og samme person.

I mai var Erlend og jeg på lymfekreftforeningens landsmøte (nå har jeg endelig fått lenket til foredragene som ble holdt på konferansen). Der traff jeg også ei bloggvenninne. I to år hadde vi kommentert på hverandres kreftblogger, før vi endelig møtte hverandre i virkeligheten. Da hun så meg sa hun: "Hæææ, så høy du er?! Jeg trodde du var ei sånn lita, petit bærte". Det er jeg altså ikke. Jeg er 1,78 høy. Men på bildene på bloggen ser jeg allikevel relativt lav ut når jeg står ved siden av Erlend. Han er nemlig hele 2 meter. Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord, men det kan også unnlate å fremheve de ordene som er nødvendige for en riktig forståelse av virkeligheten. Et bilde er nemlig kun et bilde av virkeligheten - og ikke virkeligheten selv.

Det jeg prøver å si er at sosiale medier kun viser små, utvalgte deler av en person. Dersom man tar disse delene og putter sammen til en helhet - uten å ta med i betraktningen at man kun innehar informasjon om en liten prosentdel av virkeligheten - kan den konstruerte helheten bli veldig fjern fra virkeligheten. Alle kjenner jo til facebookfenomenet hvor folk skryter på seg det ene livet mer perfekt enn det andre. Jeg prøver å være bevisst å ikke gjøre det samme her på bloggen. Det hadde vært null problem å kun vise dere at jeg drar på den ene turen etter den andre, arbeider frivillig og starter opp treningsprosjekt, og har den perfekte rehabiliteringa med den perfekte kjæresten min. Men jeg prøver også å vise dere at alt ikke alltid går på skinner. Innimellom hører dere dermed om at jeg er trøtt, eller sliten, eller lei meg. Selv om jeg egentlig tenker at det ikke er deres business, tenker jeg også at når jeg har valgt å skrive en kreftblogg er jeg nødt til å ta med nedturene også. Det ville ha vært ufint og respektløst mot andre kreftrammede å skrive en kreftblogg og late som om livet etter kreft er som å leve hver dag i paradis. 

Nå starter straks Sjukt sprek opp. Jeg kunne bare ha skrevet at vi er spente og gleder oss til oppstarten på tirsdag. Det gjør vi jo, men det finnes en bakside også. Den er at jeg er alvorlig sliten fordi jeg har jobbet så hardt med prosjektet. Derfor tilbringer jeg lørdagskvelden alene foran TV'en, mens Erlend er ute på livet. Jeg orker ikke å være med. 



Substitutter for en lørdag ute på livet sammen med venner.

Jeg skriver ikke dette for at det skal være synd på meg fordi jeg er hjemme alene (nok) en lørdags kveld. Jeg skriver det helt enkelt for å fortelle at sånn er det. Sånn er det å leve med fatigue. Og samtidig er det så mye mer. Denne lørdagskvelden på sofaen forklarer faktisk bare en liten brøkdel av hvordan det egentlig er.

Jeg håper de små hverdagsglimtene jeg gir dere på denne bloggen er representative nok til at dere kan danne dere et inntrykk av livet med/etter en kreftdiagnose som ikke er for langt unna hvordan det virkelig er. Men hele virkeligheten er bare min. Den kan ikke fullt ut deles, uansett hvor mye jeg hadde ønsket det. Ingen kan overta mine følelser og tanker knyttet til denne erfaringen. De er mine alene - på godt og vondt.

lørdag 18. august 2012

Ut på tur #24: Herøy (Helgelandskysten)

Det er dårlig med blogging for tiden. Hovedgrunnen er at Sjukt Sprek starter snart opp. Jeg har nettopp blitt leder av prosjektet, så det er travle tider. I tillegg har jeg mista kabelen som brukes til å overføre bilder fra kameraet til pc'en, så dermed får jeg ikke lagt ut "Ut på tur"-innlegg. Heldigvis hadde jeg allerede overført bildene fra den fantastiske Nordlandsturen tidligere i sommer, så her kommer "Ut på tur" nr 24. Enjoy!

I slutten av juni dro Erlend og jeg på ferie sammen med familien hans til Helgelandskysten – til paradis på jord! For et sted og for en natur. Vi ble hodestups forelsket i området.



På vei til hytta på Herøy. Klokka er ca 23.00 på kvelden. Se hvor lyst det er!



Vi holdt til i dette området ved havgapet.



Vi hadde en aktiv ferie med mange (nokså korte) turer:




På tur til Dønnesfjellet for å nyte utsikten. Erlend leker japansk turist og piller Dønnamannen på nesa.



Kveldstur



Sykkeltur med utsikt mot de syv søstre



Pause







På ridetur. Jeg er hestevant, men Erlend red alene for første gang. Han var en skikkelig tøffas og ble med gjennom steinur, over bratte åser og i galopp over sletter. Uheldigvis endte turen med et ublidt møte med asfalten da hesten hans ble skremt av en sykkel som velta. Heldigvis steg han rett opp på hesten igjen. "Fordi det ville karene i Bonanza ha gjort!"




Topptur



Vi sjekket ut servicetilbudet på øya:




På gårdscafeen 3 kalver 



Her står vi på en enorm kabeltrommel i en av de mest fantastiske butikkene jeg noensinne har vært i: Et Cetera på Herøy. Blomsterbutikken var så flott, hyggelig og kreativt utformet at jeg gikk bare rundt og gapte. Dessuten var servicen topp og enda litt til. Anbefales! 



Vi spiste mengder med god mat:




Lever av sei. Det var faktisk veldig godt!



Min egenfiskede søringfesk (makrell).



Klart for et bedre grillmåltid.




Og vi hadde mange fine øyeblikk:















St. Hans




Erlend i solnedgang. Mellom ca 23.00 og 01.00 gjemte sola seg bak en knatt som stod foran hytta. Erlend pleide å gå opp på knatten og nyte sola og tilværelsen.




Dette åpenbarte seg bak knatten.



Det var så godt vi fikk dratt til Herøy. Vi skulle egentlig ha reist dit i fjor, men måtte avlyse på grunn av kreften. Nå fikk vi oppreisninga vår – med renter. Det hadde visst ikke vært så fint vær på den tiden vi egentlig skulle ha dratt dit i fjor. Nå har jeg forresten vært i alle fylkene i Norge. Det er kult.

Oppholdet på Herøy var en sånn ferie hvor man ikke ser på klokka, ikke har noen planer og bare gjør det som faller en inn. Det var med andre ord skikkelig ferie, og gav skikkelig påfyll til energikontoen.


onsdag 8. august 2012

Første gang

Når man har vært syk og nedbrutt til et nullpunkt i alle kroppens aspekter, må man begynne på bånn når man skal trene seg opp igjen. Da er veien lang. Man skal gå fra å akkurat så vidt klare helt elementære ting som å spise selv, drikke selv, kle på seg selv og gå på toalettet selv til å skulle fungere som et normalt menneske igjen - med alt det innebærer av studier, jobb, frivillig arbeid, sosial omgang, trening og så videre. Å gå den lange veien krever intet annet enn beinhardt slit. Men innimellom alt det harde arbeidet finnes magiske øyeblikk: De første gangene man gjør ting etter behandling. Da bruser blodet, smilet brer seg, en ufattelig følelse av frihet fyller kroppen og livet er bare nydelig. Vi snakker altså ekstrem hverdagslykke. Her er mine fineste førstegangs-øyeblikk etter behandlinga:

  • Da jeg etter lang tids innleggelse på sykehuset gikk ut hovedinngangen på Radium og trakk mitt første drag med frisk luft ned i lungene (vet ikke akkurat om lufta ved ring 3 kvalifiserer til "frisk", men godt var det iallefall). Jeg visste jeg var over det verste, og at nå skulle oppturen begynne.
  • Jeg bodde i Oslo under behandlinga for tilbakefallet mens den nærmeste familien min bor på Sørlandet. De besøkte meg i sykdomsperioden, men første gangen jeg kom hjem som ferdigbehandlet var veldig spesiell. Det var jul og det var godt å være sammen med familien i vante trakter.
  • Det første venninnetreffet var også spesielt. Vi lagde pepperkaker og spiste pinnekjøtt en mørk desemberkveld. Det var så utrolig trivelig. Jeg lå for det meste på sofaen mens de andre styrte rundt, men det gjorde ikke noe. Ofte har jeg følt det slik at mens kreften gjør alt den kan for å ødelegge meg, svarer jeg med å behandle kroppen min best mulig og gjøre ting som gleder meg. Denne kvelden var så hyggelig og fin at jeg følte jeg gav kreften et skikkelig spark nedover. Jeg fikk litt backfire dagen derpå da, hehe; å spise pinnekjøtt med ødelagt tarmsystem var kanskje ikke det lureste jeg kunne ha gjort (ved høydoser cellegift, a la de man får ved en stamcelletransplantasjon, ødelegges tarmsystemet fullstendig før en ny tarmflora bygges opp igjen fra bunnen av).
  • Mens jeg var syk måtte Erlend fungere som sykepleier, hushjelp, fysisk og mental støtte, pendler mellom jobb og sykehus, oppdateringssentral og kjæreste. Det ble naturligvis veldig slitsomt for ham i lengden. Gleden var dermed enorm fra begges side da jeg lagde min første middag etter behandlinga. Han var på jobb og jeg brukte hele dagen på å forberede maten. Pasta stod på menyen. Om morgenen kuttet jeg løk. Så hvilte jeg. Et par timer senere kuttet jeg paprika og sopp. Så hvilte jeg. Så kuttet jeg squash. Så hvilte jeg. Så fant jeg fram knuste tomater og pasta fra skapet. Så hvilte jeg. Og da Erlend sendte melding om at han var på vei hjem, kokte jeg pastaen og stekte grønnsakene. Haka hans falt nærmest i gulvet da han kom hjem og fikk se meg i aksjon. Jeg klarte ikke å stoppe å smile, og holdt på å sprekke av stolthet og takknemlighet for at jeg endelig kunne gjøre litt for ham også.
  • Når man er så dårlig som jeg har vært, er man avhengig av folk til å gjøre nesten alt for en. Spesielt gjelder det dersom noe må ordnes utenfor hjemmets fire vegger. Første gangen jeg gikk på butikken selv var nesten magisk. Jeg følte en enorm frihet ved å bare kunne gå inn i butikken og plukke det jeg ville. Da jeg kom til kassa skalv beina, hodet svimlet og jeg hadde problemer med å puste. Jeg sjanglet/slepte meg hjem, men da jeg hadde kommet meg opp alle trappene til leiligheten og låst døra bak meg hadde jeg mestringsfølelse til tusen. Herlig!
  • Etter hvert som formen steg kom den første joggeturen. Den var på ca 300 meter med flere gåpauser underveis. Til tross for det ble jeg både sliten og svett. Det kjentes godt å komme i gang med litt ordentlig trening, og ikke bare trimming. I går gikk/løp jeg 3 km. Det er lite i verden som slår følelsen av formstigning.
  • I sommer hadde jeg min første kjøretur. Jeg har ikke turt å kjøre bil tidligere for hjernen min har, på grunn av all cellegiften jeg har fått, hatt en tendens til å plutselig koble seg helt ut fra tid og sted. Ikke særlig trafikksikkert med andre ord. Dessuten har jeg ikke følt jeg har hatt nok energi til å kjøre. I sommer har kognitiv kapasitet og energinivå steget et par hakk. En dag kjente jeg tiden for å sette seg bak rattet igjen var kommet. Da var det ca ett år siden sist. Erlend satt ved siden av og lot som om han ikke var nervøs. Det var det heller ingen grunn til å være, for det gikk veldig fint. Nok et skritt mot en mer uavhengig tilværelse var tatt.
  • Til slutt vil jeg nevne at det har vært mange første ganger med meg og Erlend: første gang vi gikk på kino, første gang vi dro på tur, første gang vi inviterte folk på middag osv. Livene våre har vært veldig begrenset i en periode, men nå er vi på vei dit vi vil være. Fremdeles har vi mange første ganger å glede oss til. Det er altså ingen fare for at forholdet stagnerer med det første.

Hvilket "første gang"-øyeblikk etter behandling husker dere best eller gleder dere til?

søndag 5. august 2012

Ut på tur #29: Mandals skjærgård

Sørland, sol og sjø var omgivelsene da sommeren endelig valgte å by på seg selv. Vi dro med pappa og familien på båttur.


Lillesøster var også glad for at sommeren endelig kom.



Meg og de to brødrene mine



Meg og den lunefulle kjæreste min



All fem lag på lag



Fartøyet. Vi ankret opp ved en av småøyene i nærheten av Ryvingen.



Det store plasket er jeg som bader i sjøen for tredje gang denne sommeren! Er ganske stolt over det, ja. Vannet var iskaldt, men gøy var det. En etter en kvinte vi til i det kulda traff oss, og plutselig hadde vi vært uti alle sammen.



Tur til toppen av øya



Mat til sultne mager. Bror fiska en makrell som vi grilla. Mmm!



Erlend fikk (til brors misunnelse) en torsk



Lillesøster hjalp til med å rense fisken... for øyer



Sangstund på veien hjem


Det var en fantastisk dag. Årets sommer har ikke akkurat vært mye å skryte av, så da den glimtet til gjorde det godt langt inn i sjela. Dessuten var det ordentlig gøy å være med de små igjen. De vokser så fort! De er jo blitt store små mennesker allerede.

Sørland, sol og sjø - ikke en sommer uten!