fredag 30. november 2012

Reklameinnspilling for Krafttak mot kreft

Årlig arrangerer Kreftforeningen en stor innsamlingsaksjon som kalles "Krafttak mot kreft". For en stund siden ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å bli med i en reklamefilm for aksjonen. Jeg ville gjerne bidra til en god sak, og sa ja. Etter hvert ble også Erlend skrevet inn i handlinga, så i dag har vi vært på reklameopptak begge to. Det ble en spennende og litt annerledes erfaring.



En make-up artist sørget for styling og sminke. 



Erlend ble lettere sjokkert da han også måtte få et strøk med sminkekosten



Klar for opptak



Så var vi i gang. Jeg fikk skryt for mitt store talent som plakatholder.



Hint om hvilket tema neste års Krafttak mot kreft dreier seg om


Det var veldig interessant å være med på noe slik - og overraskende vanskelig! Erlend og jeg startet opptakene med hver våre handlinger, så skulle vi møtes og ha et "magic moment" (eeeh, kjempelett), før vi dro videre sammen. Alt dette skulle skje i en tagning. Heldigvis gikk det fint og produksjonsteamet ble fornøyd. Det var veldig moro å leke skuespiller for en dag.

Da vi takket ja til dette trodde vi det skulle bli en liten snutt som vil bli lagt ut på Kreftforeningens nettsider og kanskje bli sendt på TV på helligdager. Vi ble dermed lettere sjokkert da vi ankom location og ble fortalt at den skal kjøres som vanlig reklame på TV i begynnelsen av mars. I tillegg vil den vises frem under Vinterlyd-konsertene rundt om kring i Norge, i sosiale medier og ja...kort sagt over alt. Kreftforeningen har visst aldri brukt så mye penger på en reklame før. Da vi dro derfra sa Erlend: - Hva er det egentlig vi har blitt med på nå? Vel, det gjenstår å se i februar. Har på følelsen at det blir bra.

onsdag 28. november 2012

God start på dagen

Mandag morgen våknet jeg med en dundrende hodepine. Det hadde tatt halve natta før jeg endelig fikk sove, så da vekkerklokka startet sin nådeløse piping alt for tidlig hadde jeg bare lyst til å grine. Jeg snooza så lenge jeg kunne, helt til tiden tvang meg ut av den varme, store, vidunderlige dyna. Den iskalde lufta i rommet gjorde at jeg hoppet ufrivillig opp og ned mens jeg prøvde å finne noe jeg kunne ha på meg. Brrrr og grrrr. Med håret i en vill krøll og mørke ringer under øynene, fikk jeg kledd på meg et eller annet før jeg sjanglet ut ytterdøra. Utenfor var det stiv kuling med snø i lufta. Thightsen jeg hadde dratt på meg isolerte nada. Da bussen endelig dukket opp måtte jeg bruke den første delen av turen på å banke liv i de frosne beina mine. Jeg slo, strøk og ristet dem gjentatt ganger, mens jeg tenkte: "Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Hvorfor ble jeg ikke bare hjemme i senga?"

Trøtt og sur gikk jeg av bussen på Sagene. Jeg gikk inn på kulturhuset, tok i døra jeg skulle inn i...og ble stående utenfor. Låst. Andre kom også å kjente på døra. Merkelig hvordan alle måtte kjenne etter, selv om alle så den var låst. Så ble vi sittende utenfor og vente. De andre pratet om været, om bussen, og mer om været. Jeg orket ikke å si et ord, så jeg dro den enorme hetta på jakka mi over hodet, og krøllet meg sammen i et hjørne. Kom det ikke snart noen som kunne låse opp døra?

Hun kom til slutt - med en lysende aura av energi og livsglede. "Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har stresset som en gal for å komme hit, men det har jeg ikke. Jeg stresser aldri", sa hun mens hun gikk mot oss med rolige skritt. "Fint for deg", tenkte jeg, mens jeg fremdeles vurderte å bare dra hjem igjen. Da låsen endelig gikk rundt, døra gikk opp og varmen i rommet slo mot oss tenkte jeg at det var håp allikevel. Kanskje kunne denne skrekkelige morgenen bli ok.

Vi la oss ned på mattene. Rommet var fylt av etniske toner, levende lys og lun stemning. Den behagelige og rolige stemmen hennes sa vi skulle ta lange, dype åndedrett. Så gikk vi over til sufi sirkler. Så stod vi på alle fire og strakk ut motsatt ben og arm i merkelige posisjoner. I løpet av en og en halv time rullet, strakk, åpnet, lukket, vred og flekset vi kroppen vår i alle mulige retninger. Alt dette mens vi pustet - rolig, fort, lett, tungt, flytende, med pauser, ildpust og kanonpust. Aaaahhh, heeeerlig.

Yogatimen ble avsluttet med avspenning. Jeg befant meg totalt avslappet i en tilstand mellom søvn og våken. Da stemmen befalte oss å komme tilbake til rommet, følte jeg meg salig. Kroppen var blitt myk, lett og god - og full av energi! Jeg smilte til de rundt meg og ønsket dem en god dag før jeg gikk ut av lokalet. Utenfor var det fremdeles ordentlig ruskevær. Så herlig! Jeg bestemte meg for å gå de 20 minuttene hjem. Det er fantastisk å gå utendørs når elementene sliter i en.

Neste mandag kommer jeg til å våkne med en dundrende hodepine. Jeg kommer til å stå opp med gråten i halsen fordi jeg er alt for trøtt til å starte dagen så tidlig. Men etter jeg har slept kroppen min til Oslo Yoga kommer misnøyen til å snu til energi, glede og pågangsmot. Jeg kommer til å føle meg sterk og rustet til å møte dagen. Den godfølelsen trumfer alt slitet med å komme seg dit. For en fantastisk start på uka! Anbefales.


fredag 23. november 2012

Thanksgiving

I går var det Thanksgiving. Selv om jeg vanligvis ikke er en ihuga fan av amerikanske tradisjoner, tenkte jeg at Thanksgiving ville passe godt inn i år. Ja, det er kjipt å ha kreft for tredje gang, men jeg har også mye å være takknemlig for. Dermed kunne det være fint å sette av litt tid til å fokusere på det. Jeg spurte venninnegjengen og Erlend om de ble med. Det ble de lett!

På lørdag kom ideen. På søndag brukte jeg dagen til å tråle nettet for all american thanksgiving recipies på marthastewart.com (skal det være, så skal det være). Mandag brukte Erlend og jeg noen timer på å handle inn all maten. Det tok litt tid for det var ikke så enkelt å oppdrive for eksempel ferske tranebær, gresskar og maismel (sistnevnte er ikke det samme som maizena).Tirsdag forberedte vi det vi rakk, og på onsdag kokkelerte og feiret vi alle sammen - en dag på forskudd. 

Menyen var totalt crazy og over the top, og bestod av:
  • Velkomstdrink: Mulled white wine sangria
  • Hovedrett: Turkey, stuffing, gravy, cranberry sauce, cornbread, green cabbage and red apple slaw, sweet potato and sage butter casserole og en waldorfsalat (som Erlend gjerne ville ha med, selv om den ikke er typisk amerikansk).
  • Dessert: Pumkin swirl brownies with vanilla ice
Alt i alt lagde vi 10 forskjellige retter, hvor hver rett var et helt prosjekt i seg selv. Bare velkomstdrinken hadde 13 forskjellige ingredienser. Heldigvis kom Erlend og venninnene mine rett fra jobb for å hjelpe til. Jeg hadde kokkelert hele dagen mens de var på arbeid, så da de dukket opp lente jeg meg litt tilbake og lot de overta. Jeg er med tiden blitt flinkere til å innse egne begrensninger, og til å ta i mot hjelp. Godt er det, for da kunne jeg nyte kvelden i stedet for å slite meg ut.


En av fire gode hjelpere på kjøkkenet


Erlend hilste gjestene velkommen med denne 


Pause i matlaginga med varm og god drikke


Etter mer enn fire timers iherdig innsats på kjøkkenet var stemninga like forventningsfull som før julemiddagen. Her er nesten alle rettene kommet på bordet.


Sjekk Erlend er gira

Hver eneste rett ble en suksess, og kalkunen ble slett ikke tørr. Aldri i mitt liv har jeg vært med på et lignende matlagingsprosjekt. Puh! Det var litt av en jobb, men når det ble så bra var det verdt det. Midt oppi stuffingen og søtpotetmosen husket vi hva Thanksgiving egentlig handler om: å reflektere over alt det gode man har og er takknemlig for. Vi tok en runde hvor vi alle sa noen ord. Jeg vil gjerne dele en del av de tingene jeg er takknemlig for med dere lesere. 

Jeg er takknemlig for:
  • at jeg har verdens herligste mann og gode venner
  • at jeg har en familie jeg er glad i
  • at jeg har matlyst
  • at jeg kan fortsette med immunterapien
  • at jeg er i relativt god form selv om jeg egentlig er alvorlig syk
  • at jeg blir behandlet på Radiumhospitalet av de beste ekspertene på min sykdom
  • at jeg klarer å nyte livet akkurat nå
  • at jeg tilfeldigvis er så heldig å bo i Norge, med alt det medfølger av goder og velferd
  • at jeg kan feire jul hjemme i stedet for på sykehuset
  • at det har skjedd noe bra som kan gjøre min og Erlends hverdag enda bedre (mer om det kommer i et senere innlegg)
For en herlig kveld! Uheldigvis ble dagen derpå mindre trivelig. Jeg hadde nok strukket meg litt for langt med henhold til energinivået mitt. I tillegg er ikke magen min vant med enorme mengder tung og feit mat, så torsdagen tilbringte jeg sammenkrølla på sofaen mens magen hylte av misnøye. Heldigvis hadde jeg omtrent ikke rørt alkoholen. Legene sier jeg kan ta et glass vin dersom jeg ønsker det, men kroppen min har ikke lyst på. Like greit. Selv om kvelden kostet litt i etterkant, hadde jeg lett gjort alt om igjen. Noen ganger gir det en ekstra boost å tøye grensene, og årets thanksgiving-feiring gav meg nettopp det.

tirsdag 20. november 2012

Mental bistand

Det er (relativt) travle tider! Dagene bare flyr av gårde. Jeg tar det som et sunt og godt tegn. Det betyr nemlig at det skjer ting, og når det skjer ting har jeg ikke tid til å fokusere så mye på å være syk. Like greit.

Men litt tid må sykdommen få. Jeg har nemlig begynt å snakke med psykologen på Radium. Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg følte for noen å snakke med, med det resultat at tipsene strømmet inn. Valget falt til slutt på psykologen. Jeg har ved tidligere behandlinger snakket med både kreftsykepleier og prest, og det har vært veldig ålrait, men denne gangen føler jeg for å snakke med noen med ekstra kompetanse på området. Jeg føler jeg er forbi stadiet hvor jeg bare trenger noen som kan lytte til tankene mine - nå trenger jeg noen som kan vise meg hvordan jeg kan få tankene mine på rett kjøl igjen. Jeg må nemlig innrømme at etter tilbakefall nummer to har det vært vanskelig å finne trua på at jeg noensinne skal bli frisk. Det har jo ikke gått bra de forrige gangene, så hvorfor skal det plutselig ordne seg nå? Nå som det er mer alvorlig enn noen gang... Dessuten vet jeg hvor ekstremt slitsomt det er å stamcelletransplanteres, og jeg ønsker å gå inn i den prosessen med en positiv holdning. Det skal jeg nok få til, jeg trenger bare litt hjelp først.

Da jeg ringte psykologen for å få time spurte han meg hvordan det gikk med meg. - Fint, svarte jeg før jeg la ut om immunterapi og lite bivirkninger. Da vi hadde lagt på slo jeg håndflata i panna for at jeg hadde klart å gi et sånt svar på hvordan jeg hadde det. Han hadde jo ikke lurt på hvordan det stod til med kroppen min - han hadde lurt på hvordan det stod til med meg. Men jeg hadde på autopilot antatt at han, som de fleste på sykehuset, var interessert i svar fra kjeven og ned. Nå har jeg vært hos psykologen to ganger, og det er så godt å være der. Endelig får alt som rører seg i topplokket utløp og bearbeiding. Jeg er overbevist om at kropp og sinn henger sammen i et mye større omfang enn forskerne foreløpig har klart å bevise. Jeg tror at dersom sinnet har det bra, får også kroppen det bedre, og omvendt. Håper tiden snart er inne for å se på pasienten som et helt vesen, og ikke kun som et puslespill man behandler deler av - uten å ta høyde for om de resterende brikkene er på plass eller ei.

Til slutt vil jeg presisere at jeg får veldig god omsorg på Radiumhospitalet. Sykepleiere stopper meg i gangene og spør hvordan det går, de setter seg ned og prater lenge med meg mens jeg får kur, og legen min viser at han bryr seg om hvordan jeg har det. Det jeg har savnet er å bli videresendt til noen jeg kan snakke med når jeg har gitt uttrykk for at det er i overkant tøft å ha kreft for tredje gang i så ung alder. Men kan hende det er litt min feil også at jeg ikke har blitt spurt om jeg trenger det. Jeg har ikke akkurat for vane å overdrive hvordan det står til med meg. Husker da jeg var isolert under forrige stamcelletransplantasjon og en sykepleier spurte hvordan jeg syns det gikk. Jeg svarte "medium". Da så både Erlend og mamma på meg med store øyne og lurte på hvordan i alle dager jeg kunne svare "medium" når jeg var så dårlig som jeg var. Grunnen til at jeg svarte medium var at jeg tenkte det var relativt stor sannsynlighet for at tilstanden min ville forverre seg. Og så lenge den kunne det var "medium" på sin plass. Jeg ser nå, med tanke på hvor klein jeg egentlig var, at "dårlig" ville ha vært et mer korrekt svar.

Så kanskje burde jeg satt meg ned hos legen eller en sykepleier og hylgrått og sagt at å få kreft for tredje gang føles helt skrekkelig, at jeg ikke aner hvordan jeg skal komme over det (bokstavelig talt), og at jeg trenger noen å snakke med. Kanskje jeg da ville ha blitt sendt videre i systemet. Men det er ikke min stil å gjøre det på den måten. Dermed måtte jeg ordne meg selv.

Hadde det ikke vært en idé at alle som befinner seg i en veldig vanskelig livssituasjon får tilbud om noen å prate med? Hva er deres erfaringer på dette området?

onsdag 14. november 2012

Om prioriteringer i helsevesenet

Aftenposten hadde i går en artikkel som handlet om prioritering i helsevesenet, hvor professoren jeg hadde i helseøkonomi på Blindern tok til orde for å sette en øvre økonomisk grense for behandling og medisiner. Mediene har stadig oppslag om folk som ikke får behandling de kunne hatt nytte av fordi den er for dyr. Vi rister på hodene og roper at beslutningstakerne burde gå i seg selv. Hvordan kan de være så kyniske at de nekter folk behandling?

Fra en økonoms perspektiv er svaret på det bevilgninger, budsjett og økonomi. Folk raser over ekspertenes vurderinger som om beslutningene deres var tatt uten økonomiske rammer å forholde seg til. I en ideell, økonomisk grenseløs verden får alle den behandlinga de trenger. Vi lever ikke i en ideell verden, så dermed må vi slutte å ta utgangspunkt i det. Det vi heller må fokusere på er hvem som skal prioriteres innenfor de rammene som er satt. De ytre rammene i helsevesenet består av helseforetakenes bevilgninger fra statskassa. Altså skal helseforetakene i utgangspunktet ikke bruke mer penger enn de er tildelt. Spørsmålet blir dermed hva man skal prioritere å bruke de tildelte pengene på. For med en gitt pengesekk å forholde seg til blir det klart at dersom noe prioriteres, må noe annet nedprioriteres. Dersom man bare får 20 kr til lørdagsgodt kan man ikke kjøpe både is, sjokolade, smågodt, chips og saltstenger. Man må velge.

Vi hører stadig om pasienter som ikke får behandling de kan ha nytte av. Hva er det som gjør at disse pasientene nedprioriteres? I helseøkonomi snakker man ofte om kvalitetsjusterte leveår. Altså måler man effekten av en behandling i antall leveår - justert for kvaliteten på disse leveårene. Ett ekstra leveår med ypperlig livskvalitet kan i praksis veie like tungt som mange ekstra leveår med dårlig livskvalitet. Om dette er en god målestokk eller ikke, skal jeg ikke gå inn på her. Jeg bare sier at dette er en vanlig målestokk. Dersom en behandling gir mange gode leveår blir den som regel anbefalt av beslutningstakerne. Dersom behandlingen ikke har særlig effekt blir den som regel ikke anbefalt. Men hva hvis behandlinga kan gi mange leveår med dårlig livskvalitet? Eller kanskje bare få måneder med relativt god livskvalitet? Skal vi da være villige til å betale for det?

Noen mener andre faktorer også bør spille inn. Jeg syns for eksempel unge bør prioriteres over eldre (nå må det nevnes at jeg er inhabil i denne saken). Det er ikke bare det at unge bør få muligheten til å leve et helt liv, men rent samfunnsøkonomisk kan de bidra til fellesskapet ved å komme seg ut i arbeid etter at behandlinga har gjort dem friske nok. Men hva med alenemoren, bør hun prioriteres over en barnløs? Bør samfunnshelten prioriteres over den kriminelle? Og hva med de som selv har valgt å utsette seg for høy sykdomsrisiko?

Hvor langt skal vi egentlig trekke prioriteringsstrikken?

Ofte snakkes det om prioritering innad i sykdomsgrupper. La oss si at ett ekstra kvalitetsjustert leveår for den gjennomsnittlige kreftpasient koster 550 000 kr, slik professoren i artikkelen foreslår. Dersom det da dukker opp en behandling med en prislapp på 800 000 kr, kan den ved første øyekast se veldig dyr ut. Nylig ble føflekkreftmedisinen Ipilimumab nektet tilgang til de nasjonale retningslingjene for behandling av føflekkreft. Dermed ble blant andre 20 år gamle Mathias nektet behandling som kunne ha gitt ham litt lengre levetid. Ekspertgruppen mente kostnaden var for høy og effekten for liten. Noen ganger må slike upopulære beslutninger tas. Det som blir så feil i mine øyne er når disse beslutningene ikke tas i sammenheng med andre sykdommer. På helseøkonomistudiet fikk vi vite at hjertepasienter ofte er mye dyrere enn kreftpasienter. Sett i sammenheng med en hjertepasient, kan vi strekke oss til å betale litt ekstra for Mathias og andre i hans situasjon? Og hva med redningsaksjoner? De er enormt ressurskrevende. Skal vi bruke enorme summer på å prøve å redde noen som er savnet på en farefull ekspedisjon, mens vi dropper å behandle syke til en langt lavere pris?

Jeg har ikke svarene på alle disse spørsmålene. Jeg skriver dette innlegget for å få folk til å tenke seg om før de sier at beslutningstakerne er noen kyniske, grusomme mennesker som kun tenker på penger og sparing foran å redde liv. Som dere ser er det ikke spørsmål om man skal prioritere, men spørsmål om hva og hvordan man skal prioritere. Det er mye som må tas hensyn til, og det finnes få retningslinjer. Professoren i artikkelen ønsker et tak på hvert ekstra leveår for å forenkle prioriteringsjobben. Jeg kan for så vidt gå med på det, men da må det være et veiledende og ikke et absolutt tak. Det må finnes rom for skjønn.

Selv er jeg svindyr i drift. Jeg er på min tredje kreftrunde, og hver runde har kostet Radiumhospitalet, staten og skattebetalerne store summer. Medisinen jeg får nå koster over 100 000 kr pr dose. Det koster flere hundre tusen kr å lete etter donor i Beinmargsgiverregisteret. Hver stamcelletransplantasjon koster rundt 150 000 kr. Jeg vil ikke du skal svare meg på spørsmålet jeg stiller nå, jeg vil bare at du skal tenke deg om: Er jeg verdt det?

tirsdag 13. november 2012

1 av 2 var god

Da er den store dagen på Radium overstått, og det ble 1 av 2: Immunterapien virker, men bror er ikke en beinmargsmatch. Det er utrolig synd at broren min ikke kan donere beinmargen sin til meg - både for han og meg. Han ville så gjerne hjelpe, og jeg ville så gjerne ha en tipp topp match. Nå er sannsynligheten for å få det mye mindre. Vi skal nok finne en match, men hvor god den blir gjenstår å se. Det vil ta en stund å finne en donor, og det vil ta en stund før de har tid til å transplantere meg. Optimalt sett bør jeg transplanteres i løpet av 2-3 måneder, men av erfaring tror legen det fort kan ta 4-5 måneder. I løpet av den tida er målet at kreften ikke blusser opp igjen. CT-bildene viste at svulstene er redusert med 50 % og mer. Det er tilfredsstillende etter to omganger med immunterapi. Legen regner ikke med at de vil krympe noe særlig mer ved de neste kurene, men han håper at de holdes i sjakk frem til transplantasjonen. For å holde et godt øye med utviklinga skal jeg ta ny CT i uke 51.

Jeg trodde jeg kom til å bli knust dersom bror ikke kunne være donor. Det er jeg ikke. Ikke enda iallefall. Jeg merker at jeg ikke klarer å forholde meg til alt som skal skje måneder frem i tid. Jeg klarer bare å forholde meg til her og nå. Og her og nå er jeg sjeleglad for at jeg kan fortsette med immunterapien, og ikke må over på vanlig cellegift.

fredag 9. november 2012

God helg!

I dag har jeg tatt CT-bilder. Resultatet av de får jeg på tirsdag. Jeg håper så intenst at immunterapien har slått hardt ned på kreftcellene, slik at jeg kan fortsette med denne behandlingen frem til stamcelletransplantasjonen. Hvis ikke den har virket må jeg over på tradisjonell cellegift. Det vil si harde kurer i heftige mengder. Da vil livskvaliteten min nok en gang synke drastisk, og det er jeg lite interessert i.

Svulsthosten er fremdeles borte. Det lover godt. Den siste uka har jeg nesten ikke hatt nattesvette heller. Bortsett fra i natt. Da gav kroppen meg en heftig omgang. Litt av en oppladning til CT-bildene! Dermed aner jeg faktisk ikke hva utfallet på tirsdag kommer til å bli. Jeg bare håper, håper, håper kreften er på vei tilbake.

På tirsdag får jeg også vite om broren min kan være beinmargsdonoren min. Det håper jeg enda mer enn at jeg kan fortsette med immunterapien. Immunterapien gir meg et liv akkurat her og nå. Min brors beinmarg kan gi meg et helt liv. Dersom han ikke er en match må vi lete i det internasjonale beinmargsgiverregisteret. Jeg har skrevet om dette før, i innlegget "Gi beinmarg!". Takket være dere engasjerte lesere har det tikket inn meldinger fra kjente og ukjente om at de ønsker å ta blodprøven og stille beinmargen sin til disposisjon i registeret. Jeg ble så inspirert av engasjementet deres at jeg lot ei venninne overtale meg til å gå ut i media, i håp om at enda flere melder beinmargen sin til tjeneste. I morgen kommer det dermed en reportasje om min historie og min jakt på beinmargsgivere i Fædrelandsvennens helgebilag "God Helg". Nettversjonen finner dere her (koster 25 kr for tilgang dersom dere ikke er abonnenter).

God helg!

PS I tillegg til vårt intervju har de også intervjuet sjefen for blodbanken ved Sørlandet Sykehus. Hun sa man måtte i full narkose og inn i hoftekammen for å donere beinmarg. Slik er det jo som regel ikke! Iallefall ikke i Oslo. Der renser man blodet for umodne stamceller, og det koster ikke mer smerte enn et nålestikk. Men kanskje de ikke har rensemaskin på sørlandet? Ikke vet jeg. Håper bare ikke at folk blir skremt fra å donere beinmargen sin nå... Jeg oppfordrer alle nye lesere på bloggen til å lese innlegget "Gi beinmarg!", og se hvor enkelt det egentlig er.

søndag 4. november 2012

Meningsfull hverdag

- Hva gjør du om dagen, da?
- Neeei, litt av hvert...
- Litt av hvert?
- Ja... Litt av hvert.

Jeg har ikke noe klart svar på hva jeg driver med om dagen. Det mest nærliggende svaret er vel at jeg prøver å ta vare på meg selv. Selv om jeg er syk kjennes det ubehagelig å ikke kunne fortelle at jeg driver med noe samfunnsnyttig. Jeg vil så gjerne bidra til fellesskapet! Men jeg jobber ikke, studerer ikke, og kan ikke en gang drive med frivillig arbeid lengre. Jeg har blant annet måttet si fra meg ledervervet i Sjukt Sprek fordi det ble for energikrevende etter tilbakefallet. Til tross for dette er kalenderen min etter forholdene full. Så hva driver jeg egentlig med?

Den siste uka har jeg blant annet vært på ridetur, på yoga to ganger, på trening to ganger, på flere venninnetreff, på innspilling av "Brille", og på helsekonferanse. I og med at jeg orker kun 1-2 aktiviteter om dagen, er dette en fullbooket uke for meg. Men for all del, 1-2 aktiviteter om dagen er relativt mye med tanke på sykdomssituasjonen min. Energinivået er fremdeles nokså bra takket være immunterapien jeg går på. Jeg har ingen bivirkninger utenom litt slapphet og litt nerveproblemer i hender og føtter (polynevropati). Sammenlignet med tidligere runder med cellegift kan vi bare si at jeg ikke har noen bivirkninger i det hele tatt. Jeg har det for øyeblikket bra, og det er jeg så enormt takknemlig for.

Her er noen fine eksempler fra uka som gikk:

Forrige lørdag ble Erlend og jeg med Sjukt Sprek på ridetur på Lørenskog sammen med instruktør Malene Vatnedal. Det var en perfekt høstdag, og da vi løp med hestene over ei slette i solnedgangen, tenkte jeg at "nå er livet på sitt beste".


Erlend hadde litt bedre kontroll på hesten denne gangen (se bilde fra forrige ridetur her)

Mandag morgen startet jeg dagen med halvannen time yoga på Oslo Yoga. Kroppen blir så stiv og anspent av å ligge så mye som jeg gjør, så da jeg fikk løst opp kroppen følte jeg nesten at jeg svevde ut av yogalokalet. Igjen var livet ekstra fint.

Tirsdag var jeg på min første trening med Sjukt Sprek siden tilbakefallet. Spinning stod på agendaen, og jeg tråkket (moderat) på. Musikken dundret, instruktøren motiverte og sammen med de andre gjennomførte jeg en hel økt. Jeg var så stolt og glad etterpå at jeg bare gliste.

På torsdag var jeg en tur innom helsekonferansen Health World. Jeg hørte flere spennende foredrag om digitaliseringen av helsevesenet og fikk hilse på flere spennende folk. Jeg er vel over gjennomsnittet interessert i helse-Norge, så jeg storkoste meg på denne tilstelningen.

Dette er noen eksempler fra en hverdag hvor jeg egentlig bare prøver å ha det så bra jeg kan. Jeg gjør ting jeg vet gjør meg godt, og som virker oppbyggende i den nedbrytende spiralen jeg befinner meg i. Det gjør hverdagen meningsfull - selv om jeg ikke kan skryte på meg verken arbeid eller studier.

Det er sikkert flere av dere som leser bloggen som også er under kreftbehandling. Hva driver dere med? Er dere i form til å arbeide eller studere? Hvis ikke, hva gjør dere da? Føles det dere holder på med meningsfullt?

PS Malene Vatnedal tilbyr rehabilitering på hesteryggen for kreftrammede. Anbefales! Selv glemmer jeg alle vondter og problemer med en gang jeg kommer inn i stallen. Gå inn på hjemmesiden hennes og ta kontakt, så får du vite mer. Malene er tidligere norgesmester, nordisk mester og junior europamester i diverse ridegrener.

Applaus til dere

Tuuusen hjertelig takk for responsen på innlegget hvor jeg oppfordret dere til å melde dere som blod- og beinmargsgivere. Innlegget er det desidert mest leste innlegget mitt noensinne takket være dere og deres uvurderlige hjelp med å spre budskapet. Det har tikket inn meldinger, både på bloggen og gjennom andre kanaler, fra folk som har stilt blod og beinmarg til disposisjon for andre. Dere er bokstavelig talt livreddere, og for det får dere en rungende applaus fra meg.

Vervekampanjen er ikke over enda. Mer informasjon om det kommer snart.