onsdag 30. januar 2013

Utredning i forkant av transplantasjonen

Torsdag og fredag i forrige uke var jeg på Riksen for utredning i forbindelse med den allogene stamcelletransplantasjon (fremmed donor). De ville teste helsa mi for å se om jeg kan tåle en så hard behandling. I tillegg ville de informere meg om hvordan en allogen stamcelletransplantasjon fungerer og hva det innebærer av mulige virkninger og bivirkninger.

Torsdag morgen troppet vi opp på Riksen. Der ble vi møtt av en veldig hyggelig transplantasjonskoordinator. Hun hadde som jobb å følge meg rundt til de forskjellige spesialistene og avdelingene på sykehuset hvor jeg skulle testes. Det var ikke få leger jeg måtte innom:

  • Øyelege
  • Tannlege 
  • Hematolog (spesialist på blodsykdommer) 
  • Gynekolog
  • Lungelege
  • Kardiolog (hjertespesialist)
Legene sjekket at jeg ikke har underliggende infeksjoner i kroppen. En tilsynelatende harmløs infeksjon kan bli livsfarlig når immunforsvaret mitt etter hvert skal svekkes kraftig. I tillegg sjekket de at jeg ikke allerede har store skader på indre organer som hjerte, lunger, lever osv. De må være friske nok til å tåle en støyt. Jeg har ikke fått svar på alle testene enda, men jeg tror jeg bestod slik at jeg kan transplanteres. Det mest spennende er egentlig CT-bildene jeg tok på Radium i forrige uke. Det er alltid like nervepirrende å se om immunterapien fremdeles fungerer, og at kreften ikke har begynt å vokse igjen. Legene har jo fortalt meg at på et eller annet tidspunkt vil den det. Poenget er å bli transplantert før det skjer. Jeg hadde håpet de på Riksen ville ha en transplantasjonsdato klar til meg, men det kan de ikke gi før alle testene er bestått, og CT'en viser at kreften fremdeles holdes i sjakk. I tillegg må de kontakte donor og høre om han/hun er er villig og har mulighet til å donere beinmarg i nærmeste fremtid. Dersom svaret er ja, må han/hun også inn til full helsesjekk. Når donor er frisk og tilgjengelig kan de begynne å planlegge tidspunkt for transplantasjonen. Det er altså bare å smøre seg med tålmodighet. Jeg spurte om hvor lang tid det pleier å ta, og da sa legen at han håper jeg kommer til å bli transplantert i løpet av en måned eller to, men at det egentlig er umulig å si.


Ingenting er som å starte dagen med å tappe 11 glass blod!

"Den skumle samtalen", som jeg har blitt advart mot fra flere hold, var i grunnen veldig lite skummel. Det var egentlig bare en ekstremt detaljert innføring i hva en allogen stamcelletransplantasjon er, og alle komplikasjoner og bivirkninger som kan oppstå i forbindelse med den. Det var ikke få, så samtalen varte dermed i nærmere to timer. Jeg hadde satt meg inn i det meste på forhånd, så jeg slapp heldigvis noen ubehagelige overraskelser. Jeg skal fortelle dere mer om dette, men det krever faktisk et helt innlegg for seg selv.

I tillegg til å snakke med legen, fikk vi også snakke med både sosionom og sykepleier. Sykepleieren er min primærsykepleier, og jeg digger henne! Vi er helt på nett når det gjelder forventningene til egeninnsats i tiden både før, under og etter transplantasjonen. Etter over tre år som pasient i helsevesenet er hun den første helsearbeideren som har tatt ordene "mat er medisin" i sin munn. Endelig! Hun understreket at det er viktig å fore kroppen med næring og ikke bare tomme kalorier. Hun sa også at jo bedre trent jeg er i forkant av transplantasjonen, jo raskere vil jeg komme meg etterpå. "Og ligger du i senga hele tiden her på sykehuset, kommer jeg og jager deg opp! Bevegelse av kroppen er viktig, selv om du er syk." Hun anbefalte meg også å møte opp til transplantasjonen med en positiv holdning til det hele. Hun mente det ville hjelpe kroppen min til å tåle de harde påkjenningene. Kjenner jeg meg selv rett skal nok super-Anniken være på plass innen da. Jeg, som andre kreftkjempere, evner å hente frem energi og motivasjon fra uante steder når det trengs. Sykepleieren klarte faktisk å motivere meg til noe jeg i utgangspunktet gruer meg veldig til, og nå frykter jeg det ikke i like stor grad. Hun understreket at de på sykehuset er der for å legge alt til rette for meg, men at det er jeg selv som må gjøre jobben for å komme igjennom behandlinga på best mulig måte. Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Nå har jeg trappet opp på treninga, spiser som en mann (Erlend blir stadig sjokkert over mengdene), og jobber enda mer med den mentale biten.

Sykepleieren gav meg en skikkelig opptur. Det var det faktisk flere også som gjorde. Mens vi spiste lunsj kom plutselig transplantasjonskoordinatoren bort med ei dame hun ville jeg skulle møte. Det var ei som hadde hatt lymfekreft (ikke Hodgkins) og som er allo-stamcelletransplantert. Hun var på Riksen for ettårskontroll. Hun så så fresh ut! Energien og livsgleden bare strålte av henne. Hun fortalte at transplantasjonen og tiden i etterkant hadde gått veldig fint for hennes del. Hun hadde opplevd noen bivirkninger, men de var ikke verre enn at de kunne tåles. Hun hadde beveget seg masse hele veien, og var nå i gang med hard trening igjen. For øyeblikket opplevde hun god livskvalitet, og var generelt fornøyd med livet. Hun hadde så langt ikke kommet tilbake til arbeidet sitt, men det var heller ikke det viktigste for henne akkurat nå. Nå var det helsa som hadde førsteprioritet, og det kunne jeg se gjorde henne godt. Det var veldig oppløftende å snakke med henne. Det gir meg ekstremt mye motivasjon å se at det har gått bra med andre. Da kan det jo det med meg også! 

I det hele tatt gikk de to dagene på Riksen veldig fint. Til tross for advarslene jeg hadde fått i forkant ble jeg heller oppløftet enn nedbrutt. Men så var jeg kanskje heldig som fikk tildelt en motiverende sykepleier og fikk treffe en superfresh stamcelletransplantert dame. Til andre som skal igjennom det samme vil jeg anbefale å lese nøye igjennom heftet du får tilsendt i forkant. Dersom du gjør det vil du være nokså godt foreberedt på hva legen og sykepleieren skal fortelle deg, og unngår dermed store ubehagelige overraskelser.

tirsdag 29. januar 2013

Døden fascinerer

Før jeg forteller om todagersoppholdet på Riksen, vil jeg reflektere litt rundt P3-dokumentaren "Den andre siden", som jeg nylig deltok i. Det viser seg at den ble den mest leste saken på nrk.no i forrige uke. Altså hadde Else Kåss Furuseth rett da hun sa at "Folk er gærne etter døden". Til tross for dette har jeg fått forholdsvis få tilbakemeldinger på dokumentaren. Det virker som om folk syns hele greia er ganske ubehagelig. Det forstår jeg egentlig godt. Dersom en av mine kreftsyke venner/bekjente hadde begynt å snakke om døden mens jeg selv var frisk, er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg ville ha forholdt meg til det. Jeg kan herved berolige dere om at jeg ikke går rundt med et ønske om å snakke om døden hele dagen. Dere kan si hva dere syns om dokumentaren uten å være redde for at jeg skal starte et langt foredrag om livets slutt. Grunnen til at jeg stilte opp var fordi jeg syns at vi som samfunn distanserer oss mer og mer fra døden, og den trenden ønsker jeg å bidra til å snu. Det at saken ble så massiv, samtidig som mengden av tilbakemeldinger uteble, har gjort meg helt sikker på at det var et riktig valg. Interessen for døden er helt klart til stede, vi er bare ikke klare for å snakke sammen om den enda. Det er ok. Jeg håper uansett at dokumentaren har gitt rom for viktige ettertanker, som igjen kan føre oss ett skritt nærmere å inkludere døden som en del av livet.

Til dere som faktisk har gitt meg tilbakemeldinger, enten dere har ment det ene eller det andre: Tusen hjertelig takk! Det er veldig spennende å høre synspunktene deres.

Nå skal jeg ut og gå dagens tur før det blir mørkt, så håper jeg det snart blir tid til å skrive om oppholdet på Riksen.


torsdag 24. januar 2013

Den andre siden

Her kommer tredje og siste del av det vi snart kan kalle "Dødsveko" her på bloggen. Først skrev jeg et innlegg om hvorfor jeg reflekterer rundt døden, så skrev jeg et innlegg med en kort oppsummering av møtet om døden som Kreftforeningen nylig arrangerte på Litteraturhuset, og nå kan du få vite hva jeg egentlig tenker rundt temaet. Journalist Christian Engebrethsen har laget en P3-dokumentar om døden som heter "Den andre siden", hvor blant andre jeg deler mine tanker rundt livets slutt. I tillegg forteller Lisa at hun gleder seg til å møte igjen mora si i himmelen, Per Fuggeli sier at han egentlig er redd for å dø, og Olaf Thommessen forteller om den gangen han faktisk var død.  Du kan lese dokumentaren som en nettsak, eller du kan høre oss snakke om temaet i radioversjonen som er lagt ut på nett. Dere som ikke driver noe særlig med internett kan høre dokumentaren på radio på P3 søndag morgen klokka ni.

Sjekk ut dokumentarer om døden, og si hva du syns!

PS Var på Riksen i dag på den første av de to store transplantasjonsutredningsdagene (wow, for et langt ord!). Det gikk veldig fint, men har foreløpig lite nytt å fortelle. Mer info kommer etter hvert.


søndag 20. januar 2013

Oppsummering om døden

Etter møtet om døden i regi av Kreftforeningen på tirsdag har jeg funnet ut at døden er overraskende spennende. Jeg gikk hjem derfra med ny verdifull input, og den ønsker jeg å dele med dere lesere.

Da vi kom til Litteraturhuset fikk vi nesten sjokk: Utenfor stod det pakket med mennesker, så tett at det var omtrent umulig å komme seg inn i bygningen. Vi tenkte at det sikkert var flere arrangementer som ble holdt samtidig, og at alle disse menneskene helst sikkert skulle delta på noe annet. Men neida, over 1000 mennesker hadde dukket opp for å høre om døden. Møtesalen var alt for liten for så mange folk, så de måtte åpne flere mindre saler og streame møtet til disse rommene på storskjerm. Vi satt i en av de mindre salene, og det funket fint det. Da møtet startet, åpnet komiker Else Kåss Furuseth med å si at "Folk er gærne etter døden!". Det voldsomme oppmøtet vitnet helt klart om det.

Møteleder var journalist Nina Stensrud Martin. Flere flotte mennesker var invitert til å reflektere rundt temaet: Per Fugelli (professor i sosialmedisin, uhelbredelig kreftsyk og forfatter av "Døden, skal vi danse?"), Else Kåss Furuseth (skuespiller og komiker, har opplevd at både moren og broren hennes tok selvmord), Wazim Zahid (lege og styremedlem i Minotenk, spesielt kjent gjennom sosiale medier), Henning Herrestad (filosof og kordinator i Fransiskushjelpens sorgtjeneste), Maria Øyasæter (utdanner seg til psykolog, har opplevd at moren hennes døde av kreft) og Anne Lise Ryel (generalsekretær i Kreftforeningen). Med andre ord var det mange spennende mennesker å høre på. Jeg kommer til å gjengi de synspunktene jeg opplevde som mest interessante. De er basert på mine og Kreftforeningens live-tweets fra møtet. Utsagnene nederfor er dermed ikke nødvendigvis ordrette, men reflekterer allikevel poengene i det som ble sagt. Alt jeg skal gjengi nå er enkeltutsagn, og er bare unntaksvis direkte svar på hverandres utsagn (du kan altså ikke lese det som står under som en helhetlig samtale).


OM DØDEN: 

- Vi må dø for at nytt liv skal komme. Kall det for en økologisk solidaritetshandling om du vil. (Per Fugelli)

- Over 44 000 mennesker dør i Norge hvert år. Over 11 000 av disse dør av kreft. (Anne Lise Ryel)

- Døden er medisinens nederlag. (Per Fugelli)

- Vi opplever våre liv som noe ukrenkelig. Vi opplever døden som et avvik. (Per Fugelli)

- Døden kan ha lyspunkter:
  1. Døden kan gi livet potens. Kanskje lever man mer når man er døende?
  2. Døden kan sette ting i perspektiv.
  3. Døden kan gjøre oss snillere.
  4. Døden kan gi hvile.
  5. For noen kan døden være en forfremmelse til høyere makter.
I det hele tatt finnes det mange måter å gjøre døden til diamanter på. Utfordringen blir å smugle disse ut av krematoriet. (Per Fugelli)


OM SORG:

- Selv om det tilsynelatende er store forskjeller på den dramatiske døden (drap, ulykker og lignende) og den stille døden (ofte sykdom), så føles det ikke ikke alltid slik for de pårørende. Det kan være like vanskelig å takle en sorg man har ventet på, som en som kom brått på. (Maria Øyasæter)

- Pårørende må ikke bli sykeliggjort fordi de sørger. Man bør kunne få sykemelding i en sørgesituasjon uten diagnose. (Henning Herrestad)

- Vanlig stilt diagnose ved sorg er "psykisk ubalanse". Dette er feil fordi det er helt normalt å bli satt ut av spill for en periode når man sørger. Man kan si det slik at det er da man er i balanse. (Wazim Zahid)

- Det er forskjell på å snakke om døden og dyrke sorg. (En i publikum)

- Som 10-12-åring skjønner man alt det de voksne sier, men man har ikke fått skammen enda, så man tør spørre om alt. (Else Kåss Furuseth)

- Jeg innså at det holdt å sørge over min døde mor. Jeg trengte ikke å sørge over min fars døde kone i tillegg. (Maria Øyasæter)

- Jeg fant ut at jeg ikke ble ferdig med å sørge, så jeg kunne like gjerne begynne å leve igjen. (Maria Øyasæter)


OM LIVETS SISTE FASE:

- Vi bør la døden komme når tiden for den er inne.Vi bør slippe å kjempe helt til det siste, og heller bare være. (Anne Lise Ryel)

- Leger velger ofte bort sykehusbehandling når de er døende. De kjenner sykehusenes begrensninger og velger å dø i fred. (Wazim Zahid)

- Flere bør få mulighet til å dø hjemme. (Per Fugelli)

- Helsepersonell med palliativ (lindrende) spesialisering er ikke utbredt i Norge. (Henning Herrestad)

- Det kan være en belastning for pasienten å bære pårørendes frykt for døden. Kanskje vil ikke pasienten sendes til Kina for alternativ behandling. Kanskje vil pasienten heller dø. (Maria Øyasæter)

- Det er viktig å ikke ha noe uoppgjort, slik at når døden kommer så forstyrres den ikke av andre ting. (Wazim Zahid)

- Trikset for å ha det minst mulig fælt som døende er å finne noe som gir mening. (Per Fugelli)

- Døden portretteres ofte så dramatisk at vi har begynt å frykte det som skal skje i det vi dør. Som oftest dør man uten dramatikk. (Wazim Zahid)


Det var en ting som gikk igjen hele kvelden, og det var oppfordringen om å snakke om døden. Hvis ikke kan vi gjøre den mye større og skumlere enn den trenger å være. 

For mer om dette spennende temaet kan dere sjekke ut denne nettsiden hvor Kreftforeningen har lagt ut oppsummering og videoklipp fra møtet. Etter møtet dro flere i panelet til NRK og Aktuelt for å snakke om døden der. 

Jeg avslutter med et sitat fra Else Kåss Furuseth: "Jeg vil ikke gå hjem herfra nå og skrive testamente. Jeg vil heller gå ut og finne meg en mann!". Grip dagen, folkens!

tirsdag 15. januar 2013

Døden rusker i oss alle

I dag arrangeres et åpent møte om døden på Litteraturhuset. Per Fugelli, Else Kåss Furuseth og Wazim Zahid er blant de som skal snakke om emnet. Jeg ser frem til møtet, og tror det blir veldig spennende og interessant.

Navnet på møtet er "Døden rusker i oss alle". Jeg liker det. Ofte er døden det første man tenker på når man hører ordet "kreft", men sannheten er jo at vi alle skal dø - før eller siden, på den ene eller den andre måten. Forskjellen på å leve med en sykdom eller annen fare hengende over seg, i motsetning til å leve et relativt bekymringsfritt liv, er at førstnevnte kategori blir tvunget til å reflektere rundt sin egen dødelighet. Plutselig er det at man skal dø ikke lengre noe fjernt som man ikke trenger å forholde seg til før man er over 80 - plutselig blir det høyst aktuelt akkurat her og nå. Det kan være ganske heftig å reflektere rundt døden når døden er så nær. Selv gjør jeg det ganske ofte. Jeg lurer på om jeg kommer til å oppleve og bli 30 år. Kommer jeg i det hele tatt til å bli 27? Mens vennene mine klager over at kroppen begynner å vise de første aldringstegnene, ser jeg på kroppen min som en superhelt. Den sloss og kjemper og holder ut de utroligste ting, mens jeg ved hjelp av harde behandlingsregimer prøver å bli frisk. Jeg prøver å ikke dø. Men når man tenker etter prøver de fleste mennesker mer eller mindre bevisst å ikke dø. Det egentlig ikke noe spesielt ved det.

Jeg elsker tall og statistikk. Jeg får stadig advarsler om at jeg bør holde meg unna kreftverdens tall og statistikker, men nysgjerrigheten tar stadig overhånd. Sist gang jeg var hos legen spurte jeg hvor mange i Norge med Hodgkins lymfom som har gjennomgått en allogen stamcelletransplantasjon (tranplantasjon med fremmed donor). Det er 10 stykker. En av grunnene til at det ikke er flere er at de færreste opplever å ha Hodgkins tre ganger. De fleste blir friske i første behandlingsrunde. En annen grunn er at det er en relativt ny behandling for folk med denne formen for lymfekreft. En tredje grunn er at det er en sjelden sykdom, og at det kun er unge mennesker som transplanteres. Det er altså ikke så mange av oss, og jeg får æren av å bli nummer 11 i rekken. Av de 10 med Hodgkins som er transplantert er det 3 stykker som har blitt friske. De andre har dødd eller venter på å dø av selve behandlinga, bivirkninger eller ytterligere tilbakefall.

Jeg reflekterer masse rundt døden. Jeg føler døden på mange måter er veldig nær. Med det mener jeg ikke at jeg føler jeg skal dø snart, men at jeg føler meg nødt til å forholde meg til den. Da jeg var yngre så jeg det som veldig sannsynlig at jeg skulle bli en gammel dame, og lite sannsynlig at jeg skulle bli alvorlig syk. Nå ser jeg det helt omvendt. Den internasjonale statistikken forteller at en person i min situasjon har 50 % sjanse for å dø i nær fremtid. Samtidig er det 50 % sjanse for at denne personen overlever! Jeg tror jeg overlever. Men selv om jeg skulle overleve Hodgkins for tredje gang, så har all den harde behandlinga gitt meg mangedoblet risiko for flere alvorlige helseproblemer senere i livet. Ny kreft eller hjerte-/lungeproblemer er noen av dem. Og så har vi jo den evigvarende risikoen for nytt tilbakefall. Plutselig ser det veldig vanskelig og usannsynlig ut å skulle bli hvit i håret. Men det kan jo allikevel skje. Når jeg har hatt så uflaks med helsa til nå, kan det jo like gjerne hende at jeg har flaks fremover. Det spiller ingen rolle om jeg opererer med små marginer, så lenge marginene er på min side.

Nå har jeg egentlig bare fortalt dere at jeg skal på et møte om døden i kveld, og at jeg selv reflekterer rundt emnet. Men jeg har ikke fortalt dere noe særlig om akkurat hva jeg tenker rundt døden. Det får dere vite i neste uke. Da er jeg nemlig med i en P3-dokumentar om døden. Dokumentaren tar for seg tre personer som alle har et forhold til temaet: Jeg er alvorlig syk, ei annen ung jente har mistet mora si, og en mann har selv opplevd å være død. Jeg legger ut link når den er publisert. Jeg kan avsløre allerede nå at en av mine hovedtanker rundt døden er at vi bør snakke om den. Vi lever i et samfunn hvor døden kanskje er et av våre siste tabuer. Jeg har store problemer med å forstå hvorfor det er slik. Døden er jo det eneste sikre her i verden, og angår oss alle. I bunn og grunn er det like naturlig som en fødsel. Hvorfor er det da slik at vi hyller det ene og skyr det andre?

Blant temaene som skal tas opp i kveld er:
- Mot til å snakke om døden
- Hvilken plass har døden i vår tid
- Ulike kulturer, ulike reaksjoner

Har dere lesere noen tanker rundt dette?


fredag 11. januar 2013

Transplantasjon på gang





Samme dag som vi flyttet inn i ny leilighet, dukket dette heftet opp i postkassa: "For deg som skal stamcelletransplanteres". Det er meg. Nok en gang fikk jeg smake på livets store kontraster. Tidligere har jeg gått fra bryllup til sykeseng på en uke og fra leilighetsvisning til kreftbehandling på dager. Ja, jeg har til og med vært med i en budrunde mens jeg har vært på Radiumhospitalet. Innimellom ørten avtaler på forskjellige avdelinger fant jeg en sykepleier som hjalp meg å fakse det innledende budet til megler. Så løp jeg videre til neste sykehusavtale med telefonen i hånda, klar til å legge inn neste bud. Man kan nesten si at jeg er blitt vant med livets motsetninger; livets lyse og mørke side danser stadig om hverandre på en voldsom og til tider utmattende måte. Men å bli innkalt til den første delen av transplantasjonsprosessen på selveste innflyttingsdagen, var en skikkelig nedtur. Jeg svevde på den beste "ny leilighet"-euforien, da jeg åpnet brevet og landet brått.

Jeg har blitt innkalt til et todagers opphold på hematologisk avdeling på Riksen. Det er der jeg etter hvert skal transplanteres. Nå vil de teste og sjekke hele meg for å forsikre seg om at jeg er fit for fight. I tillegg skal jeg ha "den store samtalen". Da skal de fortelle meg hva jeg skal igjennom, og alle komplikasjoner som kan oppstå. Jeg har blitt advart mot denne samtalen fra flere kanter. En bekjent, som har gått igjennom det samme, sa at kona hans hadde forlatt samtalen hylgråtende, mens han selv hadde blitt overbevist om at han skulle dø. En av legene på Radium sa at "det kan se ut til at de har en litt annen formidlingsstil borte på Riksen", for pasientene er visst rimelig oppskaket når de kommer tilbake til Radium. Men på den andre siden så er det alvorlige greier jeg skal igjennom, og det er de forpliktet til å opplyse om. Nå er jeg i alle fall advart mot at jeg skal motta tøff informasjon, og da tror jeg det skal litt mer til før jeg vippes helt av pinnen. Og så kan man jo tenke litt på alle bivirkningene som kan oppstå dersom man tar en liten paracet - hvor uendelig mange ting er det ikke da som kan skje når man skifter ut hele beinmargen? Jeg tror det kan være lurt å ha paracet-pakken litt i bakhodet under samtalen, og så fokusere på at det de sier er ting som kan skje - og ikke ting som helt sikkert kommer til å skje.

Det at jeg har blitt innkalt til oppholdet på Riksen tar jeg som et tegn på at transplantasjonen nærmer seg. Det er jo egentlig bra. Jeg føler jeg burde ha vært mer glad for at de har funnet en donor og at ting begynner å skje. Men jeg gruer meg. Da jeg var nytransplantert for litt over ett år siden, husker jeg at jeg tenkte at "dette går det ikke an å gjøre to ganger. Det nekter jeg. Da sier jeg heller takk for meg!". Så utmattet var jeg. Nå er det snart på'n igjen. Heldigvis har kroppen en fantastisk evne til å glemme vonde ting. Jeg vet jo at en ny transplantasjon er gjennomførbar, selv om det blir en hard tørn. Man kan si det slik at jeg gleder meg til jeg har nådd målet mitt, som er å bli frisk, men jeg gleder meg ikke til å gå den lange veien for å komme dit.

Nå får jeg snart besøk av bror. Han skal være hos oss hele helga. Det gleder jeg meg i alle fall til. Jeg tror jeg må bruke den siste tiden frem til transplantasjonen på å leve mest mulig i nuet. Transplantasjonen kommer til å kreve enorme mengder energi mens den står på, så da kan det være lurt å bruke minst mulig energi på den i forkant. Jeg skal prøve på det i alle fall.


tirsdag 8. januar 2013

På plass i nytt palass

Ok, overskriften er litt overdrevet, men det nye krypinnet vårt føles faktisk like stas som et helt palass. Nå er vi på plass i den nye leiligheten! Det er så godt at jeg nesten ikke klarer å beskrive det. Vi hadde en helt crazy flyttesjau på lørdag. Venner og familie stilte opp i stort antall - på det meste var vi 18 stykker. En gruppe pakket ned og vasket den gamle leiligheten, en gruppe fraktet alle tingene fra den ene leiligheten til den andre, og en gruppe pakket opp i den nye leiligheten. I tillegg tror jeg det ble satt ny rekord i trappegåing. Fikk flere meldinger dagen derpå om skikkelig stive og ømme muskler. Til og med jeg, som nesten ikke gjorde noenting, har fremdeles vondt i kroppen. Det kan vi kalle en drøy treningsøkt.

Vi har altså flyttet, og det er takket være den gode hjelpen vi fikk. Jeg må si at vi føler oss så ydmyke og heldige for at vi har et så fantastisk nettverk rundt oss. Uendelig mange takk for at dere stiller opp!

Søndag morgen våknet jeg med en nærmest magisk følelse. Jeg stod opp litt før Erlend, og brukte tida alene på å gå rundt i rommene og bare prøve å forstå at dette faktisk er vårt. Denne fine leiligheten eier vi, og her skal vi bo! Det føles nesten for godt til å være sant. Da Erlend våknet lagde vi supergod frokost og så på Tour De Ski. Innimellom kakao og monsterbakke måtte vi bare se på hverandre og smile - mange ganger. Her snakker vi "den følelsen"!

Jeg er i fysisk aktivitet hver dag. I dag skulle jeg, som så mange dager før, gå tur. Tidligere bodde vi på øvre Grünerløkka/Dælenenga. Der var det veldig ålrait, men det var ikke spesielt trivelig å gå tur i området. Det var bråkete, masse folk, mye eksos, og man måtte stadig stoppe og vente på grønn mann. I dag tok jeg på meg yttertøyet, gikk ut døra, og etter vel 100 meter var jeg inne i marka. Der var det stille. Og hvitt. Og jeg kunne puste uten å føle at jeg besudla kroppen min med dårlig luft. Jeg ville bare gå og gå og gå. Vi gleder oss skikkelig til å utforske alle turløypene vi plutselig har umiddelbar tilgang til. Jeg tror marka kommer til å bli gull verdt for oss begge to fremover.

Det gjenstår litt fiksing og ordning inne i leiligheten før vi er helt på plass. Det er flere som har spurt etter bilder, men det legger jeg ikke ut enda. Dere kan heller få en smakebit av området:


Dette er deler av utsikten fra balkongen. Litt mer trivelig enn betongblokka vi stirret på fra stuevinduet i den gamle leiligheten.

Men flyttehelga har ikke bare vært kos - den har kostet mye ekstremt mye krefter. Jeg sliter fremdeles med ettervirkningene av å ha pushet meg maksimalt på lørdag. Men når premien/leiligheten er så fin, er det en pris jeg lett betaler.