torsdag 28. mars 2013

Dag 28 Påskekos

Jeg har vel så vidt nevnt at jeg skulle ta en kimerisme-blodprøve i går for å se om den nye beinmargen er på vei opp og frem. På grunn av påsken ble den utsatt til tirsdag. Like greit.

Nå er det ferie, og Erlend og jeg hygger oss. Som dere sikkert har fått med dere er jeg stor fan av lavterskelhygge. Med det mener jeg at det er fullt mulig å storkose seg uten å gjøre ting så avansert. I dag, for eksempel, pakket vi niste og kakao i sekken, satte oss i skogen et par hundre meter fra leiligheten vår, og nøt lunsjen i sol og frisk luft. Så godt, så enkelt.


Herlig!


Jeg har egentlig fått beskjed av sykehuset om å holde meg unna sola, men jeg får det ikke til. Finnes det noe bedre enn å kjenne solstrålene varme ansiktet ditt etter en lang og kald vinter? De immunnedsettende medisinene jeg går på lar seg dårlig kombinere med UV-stråler, men jeg smører meg med solfaktor 50 og lar det stå til. Innimellom må det være lov å prioritere livskvalitet over fornuft.

Apropos høy solfaktor, så anbefaler jeg den fra La Roche-Posay (LRP). Jeg syns andre solkremer med faktor 50+ legger seg som et tykt, klissete lag utenpå huden. Det er ikke spesielt behagelig, og ser heller ikke særlig lekkert ut. Men den på bildet under er veldig flytende, og trekker raskt inn i huden. I tillegg er den velegnet for sensitiv hud, noe som er veldig vanlig å utvikle etter store mengder cellegift. Huden min har blitt ekstremt sensitiv etter transplantasjonen, og jeg har måttet bytte ut alle hudkremene mine til LRP. De har nemlig en egen serie som er spesielt velegnet til hud som reagerer på hver minste ting.




Jeg håper at alle som har mulighet til det kommer seg ut, nyter sola (med beskyttelse) og har en flott påske!

søndag 24. mars 2013

Dag 24 Rolige dager

- Hvordan går det egentlig med deg?
- Det går greit.
- Ja, men sånn egentlig.
- Egentlig så går det etter forholdene veldig bra.
- Javel...er du sikker på det?
- Ja, helt sikker.

I det siste har jeg følt meg som den stereotype sørlending som alltid sier at det går bra. For på sørlandet går alt bra. Alltid. Men selv om det føles for godt til å være sant, så går det faktisk bra med meg for tida. Jeg har veldig lite å klage på. Bortsett fra at jeg fremdeles er slapp, så har jeg ingen plager. Eller, kanskje hvis jeg kjenner veldig godt etter så kan jeg finne en ting eller to, men det gidder jeg rett og slett ikke å fokusere på. Det er bare småplager som henger igjen fra tidligere behandlinger, og som ikke har noe med transplantasjonen å gjøre.

Jeg har vært unormalt asosial, til meg å være, etter jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg har hatt et stort behov for å bruke energien "innover" og ikke "utover", om man kan si det slik. Jeg gjør meg flid med måltidene, steller litt i leiligheten, hviler og går turer. Sånn går nu dagan, og det kjennes veldig fint. Med unntak av aller nærmeste familie har jeg ikke hatt besøk av noen enda. I tillegg unngår jeg telefonen i den grad det går. Det føles så fint å bare ta det med ro, og bygge opp styrke fra bunnen av, i stedet for å hause avgårde fra den ene aktiviteten til den andre.

Nå er det påske. Jeg gleder meg til mange rolige dager sammen med Erlend. Vi har planer om å hygge oss ved å gjøre små, koselige ting: tur med kakao og nistepakke i sekken, påskequiz ved frokostbordet og krim om kveldene. Kanskje vi til og med skal prøve oss på å bake, hihi? Man trenger jo ikke å gjøre noe voldsomt avansert for å ha det trivelig.

Hva er deres planer for høytiden? Uansett om de er store eller små, håper jeg dere får det fint.

God påske, alle sammen!


PS Sjekk ut den sjukt spreke gjengen som gikk StafettBirken forrige helg!

torsdag 21. mars 2013

Dag 21 Let them eat cake

Jeg er ikke spesielt glad i å bake. Jeg er heller ikke spesielt flink til å bake. I det hele tatt er bakeinteressen min på et veldig lavt nivå. Jeg er ikke en gang glad i å spise kake! Dermed overrasker det meg at jeg har fått et nytt favorittprogram som heter "Hele Norge baker". Programmet går ut på at amatørbakere baker så godt de kan i løpet av en gitt tid, og så bedømmes resultatet av profesjonelle folk. Jeg lar meg tydeligvis lett fascinere av flott bakst. Bakerne lager små cupcakes i alle regnbuens farger, og større kaker med vakker og detaljert pynt. Ja, for pynten er mest engasjerende, og jeg forundrer meg stadig over hvordan bakeentusiastene klarer å få den til. For om bakeevnene mine er beskjedne, så er dekoreringsevnene mine fullstendig fraværende. Jeg er rett og slett født uten dekoreringsgenet. Da Erlend nettopp fylte år, slo jeg til med en hjemmelaget sjokoladekake. Den ble ganske tørr og fikk alt for lite glasur, men hei, det er jo tanken som teller. Jeg dekorerte den med tallet "29", skrevet med non-stop, før jeg avsluttet med å slenge en pose kakestrøssel over det hele. Jeg var ganske så fornøyd med egen innsats, helt til jeg begynte å se på "Hele Norge baker". Da forstod jeg at jeg kanskje hadde bommet litt. Der lager de nemlig blomster og vesker og vimpler og jeg vet ikke hva, som de dekorerer kakene sine med. De ser ut som små kunstverk, og jeg kan ikke annet enn å ligge på sofaen og gape av beundring.


Denne herligheten slang Bjørn Ali sammen i løpet av et par timer

Før vi fortsetter med bakingen, skal vi over til en liten digresjon. I og med at det finnes mange forskjellige folk, finnes det også mange forskjellige sykepleiere. Vi har den snille og forsiktige sykepleieren, som snakker til deg som om du er fire år og spør om du har vondt noe sted. Vi har den "kule" sykepleieren som forteller at hun er "litt sliten" etter frihelga, og som hvisker deg alle røverhistoriene som går på sykehuset. Vi har den ekstremt engasjerte sykepleieren som vekker deg tidlig om morgenen med å coache deg, og sier du må visualisere at du er tøffere enn Northug for å komme deg igjennom behandlinga. Vi har den stille sykepleieren som ikke sier noe særlig i begynnelsen, men som du gradvis blir kjent med. Og ikke minst har vi sykepleieren du har skikkelig god kjemi med, og som du får lange fine samtaler med. Lista over forskjellige typer sykepleiere er like lang som det totale antall sykepleiere, og takk og lov for at samfunnet har disse englene i hvitt til å ta vare på oss når vi trenger det som mest. For å avslutte digresjonen må jeg bare ta med en sykepleier til, nemlig den samfunnsengasjerte varianten. Hun kan komme stormende inn på rommet og utbryte: "Har du hørt det?" Hvorpå jeg alltid svarer: "Nei". Da ser hun sjokkert på meg og sier opprørt: "Har du ikke hørt det?", og jeg gjentar det samme svaret en gang til. For jeg har ikke hørt det. Jeg har ikke hørt om kriger og drap og terrorbomber. Jeg har heller ikke hørt om rentehevelser eller statsbudsjetter eller valgår. Ikke en gang verdenscupresultater eller neste landskamp vet jeg noe om. Eller, jeg har vel kanskje plukket opp en sak eller to mens Erlend ser på nyhetene, men ingenting av det lagres så langt fremme i hjernebarken at jeg klarer å bruke informasjonen i en fornuftig samtale. Og det plager meg ikke på noen som helst måte akkurat nå. For nå har jeg rett og slett mer enn nok med meg selv.

Det er så innmari mye drama i verden. Til tross for at hverdagene mine for det meste kun består av spising, hviling og turgåing, så inneholder livet mitt også ganske mye drama. Jeg har store eksistensielle spørsmål å forholde meg til. Dermed klarer jeg ikke å forholde meg til verdenskaoset i tillegg. Det får noen andre ta seg av. Men for at jeg ikke skal bli helt oppslukt av mine egne filosofiske tanker og hverdagslige utfordringer, er det greit å fokusere på andre ting innimellom. Som for eksempel bake-tv. Det kan gå ganske dramatisk for seg der også: deiger nekter å heve, kaker faller i gulvet og fingrer settes fast i miksmasteren. Og jeg sitter i sofaen og roper: "NEEI" eller "WOW". Bake-tv engasjerer! Og det på et veldig enkelt og overfladisk nivå, som for øyeblikket passer meg helt utmerket. Jeg aner ikke hva Italias nye statsminister heter, men spør meg om hvem ukas mesterbaker er, og du skal få svar.

tirsdag 19. mars 2013

Dag 19 Menneskelig "Chimera"



Skapningen på bildet over er "Chimera". I følge gresk mytologi er han ganske sint, han spyr ild og er en generelt lite hyggelig type. Jeg, derimot, anser meg selv som ei ganske trivelig jente. Jeg spytter i hvert fall ikke ild. Til tross for dette har jeg ganske mye til felles med Chimera. Som dere ser består han av flere levende organsimer. Han er både løve, geit og slange. Jeg er Anniken med en donors beinmarg. Jeg er faktisk to forskjellige levende organismer i ett. Rart. Men også fint. For det betyr at jeg kan leve videre. Forhåpentligvis.

Jeg har tidligere nevnt at jeg har mange utfordringer foran meg før jeg kan puste ut og si at "wow, det gikk virkelig bra". Her er de viktigste:

  • Akutt GVHD: Kan oppstå når som helst i løpet av de tre første månedene etter transplantasjonen. Rammer gjerne huden, tarmsystemet eller leveren.
  • Kronisk GVHD: Kan oppstå etter de tre første månedene. Rammer gjerne slimhinnene, leveren, lungene, huden eller hårsekkene (man kan miste håret på nytt). Ved rask behandling kan tilstanden være reversibel, selv om den kalles "kronisk GVHD".
  • Avstøting: Kroppen min kan nekte den nye beinmargen å slippe til. Da vil hele transplantasjonen ha vært til ingen nytte.
  • Virus og infeksjoner: Siden jeg går på immunnedsettende medisiner er jeg veldig utsatt for alle slags infeksjoner. I og med at donoren min har et virus som kalles "CMV", og jeg ikke har det, er det spesielt viktig å følge med på at dette viruset ikke blusser opp og kommer ut av kontroll.
  • Hodgkins: Den nye beinmargen har som hovedoppgave å bli kvitt den ekstremt iherdige stalkeren min, Mr. Hodgkins, en gang for alle. Om den klarer det vil vi få et hint om på tremåneders-kontrollen.
Alle disse "utfordringene" har en potensielt dødelig utgang. Så selv om det for øyeblikket går veldig fint, tar jeg det på ingen måte for gitt at det skal fortsette slik straka vegen fremover. Vi må nok regne med en bump eller to på veien, men jeg frykter ikke at det skal gå så gæli at jeg stryker med av den grunn. Jeg er jo ung og sprek, og vet jeg tåler en støyt. Det eneste jeg virkelig frykter er at den nye beinmargen ikke tar knekken på kreften. Men som en fantastisk sykepleier sa til meg: "Selv om kreften din har vist seg å være veldig motstandsdyktig, så har den bare vist seg motstandsdyktig mot cellegift. Dette er en helt annen behandling, og kan ikke sammenlignes med det du har vært igjennom tidligere". Det er et veldig godt poeng. Nå er det jo den nye beinmargen, og ikke cellegift, som skal ta knekken på skiten. Jeg velger dermed å fokusere på målet der fremme: Å bli kreftfri igjen. Tre stykker i Norge med min diagnose har blitt det før meg. Jeg skal bli nummer fire!

I neste uke får jeg et pekepinn på om én av utfordringene kan overvinnes. På onsdag skal det tas en spesiell blodprøve som viser hvor langt jeg har kommet på vei mot full kimerisme (ordet stammer fra "Chimera"). Full kimerisme er når den nye beinmargen har tatt helt over den gamle. Det bør oppnås i løpet av tre måneder. Prøven i nesten uke bør vise et forhold på minimum 50/50. Da vil jeg være på rett vei mot å bli en (hyggelig) menneskelig versjon av Chimera.


PS Fant denne artikkelen om allogen stamcelletransplantasjon med redusert forbehandling. Den er litt gammel, men veldig interessant. Legger den ut til spesielt interesserte.

søndag 17. mars 2013

Dag 17 Kreftkamp

Nylig ble det lansert en ny nettside som heter "Kreftkamp". Det er en nettside for kreftrammede og pårørende med hovedfokus på kunnskap og deling av erfaring. På siden kan man blant annet lese andres historier, sortert under diagnoser, og finne linker til eventuelle blogger. Man kan også lese om positive kreftrelaterte nyheter, oppdatere seg på aktuell forskning og finne produkter som er ment å støtte opp under/etter kreftbehandlingen. Etter hvert vil det mest sannsynlig også komme et forum på siden, hvor man kan komme i kontakt med andre i lignende situasjoner. I like!

Det er Eyrun Thune som står bak siden. Hun har jobbet i Kreftforeningen med rehabilitering i mange år, og arbeider nå som koordinater på et kreftforskningsprosjekt ved Radiumhospitalet. Hun driver "Kreftkamp" på fritiden. 

For en stund siden ble jeg spurt om å bidra med min historie på siden. Samtidig ble jeg også spurt om å gi leserne et tips. Det ser ut til at jeg må følge mitt eget tips i dag, for i dag har jeg skikkelig "backfire". Det vil si at jeg har brent av litt for mye energi de siste par dagene, og nå må betale for det. Jeg ligger dermed til lading på sofaen. Det er så kjedelig når man må begynne fra scratch og bli kjent på kroppen sin på nytt - gang etter gang. Men snart vil jeg ha lært hvor de nye grensene mine etter transplantasjonen går, og da blir det litt enklere å manøvrere hverdagen fornuftig.

"Kreftkamp" trenger flere erfaringer fra pasienter og pårørende. Har du en historie å fortelle? Da kan du følge linken og sende inn det du vil dele. Ta en titt på kreftkamp.no og lik gjerne siden på facebook.


onsdag 13. mars 2013

Dag 14 Kjerringa med staven

Ok, dette blir et noe spesielt innlegg, men jeg skriver det for å vise dere én av veldig mange merkelige, på grensen til absurde ting, man må forholde seg til etter en allogen stamcelletransplantasjon.

I går var jeg på poliklinikken for å ta blodprøver. Under sykepleiersamtalen spurte sykepleieren meg om jeg hadde fått stavene mine enda. Lettere forvirret tenkte jeg først på gåstavene mine, men de hadde jeg tatt med hjem fra sykehuset for flere dager siden, så jeg forstod ikke hva hun hadde med de å gjøre. Jeg koblet overhodet ikke hva hun mente, og svarte bare: "Eeeeh...nei?" Da reiste hun seg opp, forlot rommet og kom tilbake med denne:

Vesken med det rare i

Den ser søt og fin ut den, men innholdet var nokså overraskende: Den inneholdt intet mindre enn fem "vaginalstaver", som det så pent kalles, i varierende størrelser. Det viser seg nemlig at en mulig bivirkning for kvinner etter en allogen stamcelletransplantasjon er at underlivet gror igjen. JA, du leste riktig! Er det ikke vilt? Hva man må forholde seg til! Celleforandringer og GVHD kan føre til sammenvoksninger på steder det av flere praktiske årsaker kan være kjekt å ha tilgang til. Jeg ble dermed rådet til å forebygge dette ved daglig bruk av stavene. Kan ikke si at den slitne kroppen min gyver løs på oppgaven med iver, men dersom det er det som skal til for å bevare en normal kvinnelig anatomi, bør jeg vel gjøre som de anbefaler. Erlend har informert om at han også står (knis) til disposisjon.


tirsdag 12. mars 2013

Dag 12 Sykehusfri

I dag er en dag jeg har lengtet etter: Jeg har sykehusfri! De siste dagene har jeg hatt en mye permisjon, men jeg har måttet innom sykehuset for å ta blodprøver, og så vente i timesvis på svarene. Når man er sliten og nedbrutt koster disse "korte" turene innom sykehuset enormt med krefter, spesielt om de er tidlig på morgenen. I dag har jeg dermed sovet leeenge og tatt livet fullstendig med ro. Det kjennes så godt at jeg nesten ikke klarer å stoppe å glise.

Men folkens, dette har da gått veldig bra til nå! Jeg er lettere faktisk sjokkert. Sammenlignet med forrige transplantasjon har denne gått som en lek: Jeg fikk ingen infeksjoner, trengte ingen blod- eller blodplateoverføringer, fikk ikke tørre slimhinner eller sår i munnen, fikk ikke magetrøbbel, og hadde bare litt kvalme kun i forbindelse med høydosen. Slapphet var den eneste bivirkningen som plaget meg nevneverdig. Men heller ikke den var verre enn at jeg kunne gå en liten tur på treningsrommet eller en tur i skogen hver dag under hele sykehusoppholdet. Jeg føler meg ekstremt heldig.

MEN, mest sannsynlig går det ikke straka vegen oppover herfra. Jeg har fremdeles mange utfordringer foran meg før jeg blir friskmeldt. Den første er akutt GVHD ("graft versus host disease", hvor den nye beinmargen går til angrep på friske kroppsdeler). Den kan oppstå når som helst i løpet av de tre første månedene etter transplantasjonen, og rammer som regel hud, tarmsystemet eller leveren. Så hvis jeg får utslett eller diaré må jeg ringe sykehuset med en gang. Dersom leveren blir angrepet vil jeg som regel ikke merke noe til det selv, men legene kan se det på blodprøvene. Skulle GVHD'en ta tak må jeg trappe opp på de immunnedsettende medisinene, slik at den nye beinmargen roes ned. Er ikke det nok må jeg i tillegg proppes full av kortison. Det er viktig å få behandlet GVHD'en raskt, hvis ikke kan det bli veldig alvorlig. Men jeg er på vakt, og så langt går det helt fint.

Jeg vil benytte anledningen til å si tusen millioner hjertelig takk for all støtten jeg har fått gjennom transplantasjonen. Det har jevnlig tikket inn meldinger, og setter enormt pris på hver og en av dem. Og takk for alle de fine kommentarene her på bloggen. Erlend har lest dem høyt for meg hver kveld, og vi har begge følt oss varme om hjertet etterpå.

- Anniken

mandag 11. mars 2013

Dag 11 Utskrevet

Nå er Anniken endelig utskrevet fra Rikshospitalet! Hele prosessen med høydose og transplantasjon har gått veldig raskt og smertefritt. Det synes jeg vi fortjener nå.

Anniken får fremdeles tett oppfølging, og må belage seg på hyppige kontroller og prøver på poliklinikken for blodsykdommer. På dag 28 skal hun ta en beinmargsprøve som kan gi en indikasjon på om transplantasjonen har vært vellykket eller ikke. Fram til da er det bare å håpe på stigende form og minimalt med GVHD.

- Erlend

lørdag 9. mars 2013

Dag 9 God kveld i stua

Så ble det også lørdagskveld hjemme! Den tilbringes i vår romslige 5-seters sofa. Det er godt å slappe av etter en lang dag på sykehuset, for det tok noen timer før blodprøvesvarene var ferdige idag. Dessuten var det en strengere overlege på jobb, og han ville ikke skrive ut Anniken før de er sikre på at den gode formen er varig. Til tross for at Anniken er i fin form, er det veldig tidlig å i det hele tatt vurdere utskrivning. Det er fortsatt mye som kan skje, og det ganske brått. Men han mente at vi fikk se nærmere på saken mandag eller tirsdag.

Formen til Anniken er, som sagt, etter forholdene kjempefin, og blodprøvene viser stigende verdier. De viste også at beinmargen er i full gang med å gjøre jobben sin. Idag var de neutrofile på over 7! Det er så mye action at Anniken kjenner at det dunker i korsryggen. Men det er heller ikke mer enn hva litt lørdagshygge kan kurere.

God kveld i stua!


fredag 8. mars 2013

Dag 8 Nesten klar

Det er fredags kveld. Jeg snakker pizza, jeg snakker gullrekka og jeg snakker snop. Og ikke minst: Jeg snakker om dette fra sofaen hjemme i dalen vår. Jeg er ikke helt klar for et ordentlig blogg-comeback enda, men vil bare oppdatere dere kjapt om at det står veldig bra til med meg. Faktisk så bra at jeg mest sannsynlig blir utskrevet fra sykehuset i morgen. Ja, du leste riktig; jeg er kun en blodprøve fra klarsignalet. Fortsettelse følger...

Anniken


På bildet: Tid for fredagskos

onsdag 6. mars 2013

Dag 6 Takknemlig kjedsomhet

Igår var Anniken skikkelig slapp. Temperaturen var også på vei opp og pleierne sa at de ventet infeksjon når som helst. Hun sov mer eller mindre til klokka tre, noe som er helt ulikt Anniken. Hun kom seg ikke ut på tur denne dagen, men klarte likevel en liten økt med fysioterapeuten på treningsrommet. Matinntaket gikk det nogenlunde greit med. Trikset er å spise imens man ser TV, for da kommer smaken og konsistensen på maten i andre rekke. Denne dagen hadde jeg "kreftfri" og istedet hadde Anniken besøk av familie. Heldigvis, for gårsdagen var nokså kjip, har jeg forstått. Formen er langt bedre idag, så det later til at infeksjonen har uteblitt i denne omgang. Hun har både vært ute på luftetur i skogen og vært med fysioterapeuten på treningsrommet.

Selv om Anniken er i relativt god form, så kan dagene bli litt monotone og rutinepregede. Hun har ikke nok energi til å se hele programmer på TV, lese eller kommunisere i særlig stor grad. Da begrenser det seg selv hva hun kan fylle tida i sykesenga med. Annikens dager er ganske like og starter med at hun vekkes halv ni for å ta blodprøver. Det er jo i seg en selv en hel prosedyre med sterilisering av alle flater, kobling av og på kateteret og fylling av flere glass. Etterpå spiser Anniken frokost som hun henter selv på kjøkkenet. Så er det på tide med dagens første blund i en liten time frem til 11-tida. Da kommer fysioterapeuten innom og det blir anledning til å trene på treningsrommet, helst sykling og styrke. Etterpå er det dags for en hvil før lunsjen. Deretter pleier Anniken å få gå en tur utendørs. Etter strabasene er det på sin plass med en dusj med påfølgende blund frem til ca 16, da det serveres middag. Rundt denne tiden kobles hun stativet, og hun får et immundempende middel som heter Sandimmun. Da er Anniken egentlig ferdig med dagens gjøremål. Det som er litt dumt er at dagen ikke tar slutt før 00:30 når hun kobles fra for natten. Selv om hun kan være sliten til kvelden, tør hun ikke å legge seg til å sove tidlig. Hun vet hun kommer til å bli vekket når de kobler henne ifra, og vil ikke risikere å ikke få sove etterpå.

Men kjedsomhet er tross alt et sunnhetstegn. Å ha overskudd til å kjede seg er slett ingen selvfølge. Dagene kunne vært så uendelig mye verre.

mandag 4. mars 2013

Dag 4 Null immunforsvar

Igår var Anniken igjen på perm. Vi spaserte i vårsola, stekte resten av vaffelrøra og så 5-mila i ski-VM. Anniken fikk også denne gang fylt energibehovet med sunn og næringsrik mat. Heldigvis har hun klart å beholde appetitten. Nok en gang gikk timene fra 10 til 17 veldig fort, men det får vi vel bare ta som et godt tegn.

Den målingen som viste at de nøytrofile hadde økt til 0,5, var antakelig bare den siste krampetrekning fra Annikens gamle beinmarg. Målingene ligger nå stabilt på 0 og kommer til å gjøre det helt til den nye beinmargen begynner å tre i kraft. De regner med det kan skje om cirka en ukes tid. Det at immunforsvaret er lik 0 betyr at Anniken når som helst kan vente seg en infeksjon. I mellomtiden gjelder det å tenke på hygiene, hygiene og atter hygiene.

Anniken snakket med overlegen idag, og han kom med gledelige opplysninger. Hittil har Anniken og jeg trodd at det er ønskelig med noen grad av GVHD etter en allogen beinmargstransplantasjon. For hvis den nye beinmargen angriper kroppen, betyr det at også kreften er under angrep. Nå kunne imidlertid overlegen utdype dette nærmere, og han sa at beinmargen utmerket godt kunne utrydde bare kreften uten at den angrep kroppen samtidig. Så det er faktisk mulig å komme igjennom dette uten alvorlige bivirkninger. Nå har vi fått enda mer å krysse fingrene for. For som overlegen sa: "GVHD unner jeg ingen å få."

Anniken har fått ekstra hjelp av ferske sykepleieraspiranter. Selv om de ikke er utlærte hjelper de på både humør og helbred. 


lørdag 2. mars 2013

Dag 2 Perm, kjære hjem

Anniken tar blodprøver hver dag, og idag viste de en økning i immunforsvaret (de nøytrofile granulocyttene er på 0,5). Det er litt underlig i og med at Annikens beinmarg skal være svimeslått, og den nye beinmargen fortsatt er for umoden til å gi utslag. Tiden vil vise hva det er som foregår i krigssonen. I verste fall så er det Annikens egen beinmarg som er våknet og som reagerer på den beinmargsstimulerende sprøyten hun setter hver dag. I beste fall er det den nye beinmargen som er ekstremt ivrig med å komme igang. Men det er for tidlig å si noe om. Istedet konsentrerer vi oss om dagens høydepunkt:

Idag fikk Anniken nemlig permisjon til å dra hjem noen timer. Det er ikke uvanlig at pasienter som gjennomgår en minitransplantasjon (det er de som får litt mindre cellegift i forkant) får komme hjem noen timer for å være i vante omgivelser. Det forutsetter naturligvis at blodprøvene og temperaturen er innenfor det akseptable. Som Anniken sier: "Man føler seg straks friskere bare av å komme ut av sykesenga." Jeg hentet Anniken i formiddag, og timene gikk så altfor fort frem til klokken ble nærmere fem, og hun måtte tilbake. Men vi fikk sett de norske jentene på tremila i ski-VM, vi stekte gode, sunne vafler, gikk en gåtur, og vi lagde en av Annikens favorittmiddager. Det betyr mye å komme seg hjem. Det gir påfyll både mentalt og fysisk. Og ikke minst i magen i form av den maten man har lyst på, og ikke den som blir servert.

Anniken insisterte på å steke vaflene, og da var det uråd å snakke henne fra det. Så jeg var simpelthen nødt til å lene meg tilbake og nyte oppvartningen. :)
-Erlend

fredag 1. mars 2013

Dag 1 Ny vår

"Skal jeg si deg noe fint?" Jeg har akkurat satt meg i Stresslessen etter å ha skiftet til rene klær og spritet hender og mobil. Hygiene er viktig nå som Annikens immunforsvar ligger på 0,1. Hun våknet da jeg kom inn døra, har sovet og hvilt mye idag også. "Idag er første dagen med ny beinmarg. Også er det årets første vårdag!" Hun sier det med inderlighet og innlevelse. Og det er sant. Vi står foran en ny vår, Anniken og jeg. Gid det måtte spire og gro!

Anniken har også idag vært ute og gått en tur. Hun gikk, etter eget utsagn, som en skilpadde med stavene sine bortover stien. Det var langt ifra noen Bjørgen-form denne gang. Skjønner ikke helt hvordan hun klarte å overtale noen til å slippe henne ut på egen hånd idag, men jeg må bare slutte å la meg forundre. Resten av fredagskvelden blir TV-kveld light. Energien og konsentrasjonen må forvaltes med omhu. Men reklamen får stå på i tilfelle det dukker opp kjentfolk. Det er like underlig hver gang. Her er reklamen for Krafttak mot kreft.




Og for én gangs skyld er det bra å gjøre som reklamen sier: Send GAVE til 2277 og støtt kreftforskningen med 80 kroner, eller gi på kreftforeningen.no Da overlever flere.