onsdag 29. mai 2013

Dag 90 To i en

Den siste kimerismeprøven viser at jeg nå er blitt forvandlet til en Chimera. Den nye beinmargen har tatt helt over den gamle. Jeg er nå Anniken med en 100 % fremmed beinmarg i kroppen min. Dermed består jeg av to helt forskjellige sett med DNA. Jeg er meg, med mitt opprinnelige DNA, og så er jeg meg med donors beinmargs-DNA. Altså er jeg to forskjellige organismer i ett. Veldig rare greier.

Jeg skal prøve å forklare litt nærmere hva det faktisk innebærer å være to organismer i ett. Som dere kanskje vet nå, så produserer beinmargen tre grupper med celler:
1. Røde blodlegemer (blodet)
2. Hvite blodlegemer (immunforsvaret)
3. Blodplater (blodets koagulering, slik at vi ikke blør i hjel ved et lite skrubbsår).

Jeg har dermed donors blod, donors immunforsvar og donors blodplater i min kropp. Det gir noen merkelige utslag:

  • Donors immunforsvar kan utrydde kreftcellene mine for godt. Mens mitt gamle immunforsvar var blindt for kreften og lot den herje vilt, så ser det nye immunforsvaret mitt på kreften som en fiende og angriper den. Det nye immunforsvarets angrep på kreften kalles for graft-versus-lymphoma-effect. Denne effekten er i mitt tilfelle hele hensikten med transplantasjonen.
  • Det nye immunforsvaret mitt kan også angripe friske deler av kroppen min. Det er fordi det nye immunforsvaret ikke bare ser på kreften min som en fiende, men den ser på hele kroppen min som en fiende. Derfor må jeg gå på immundempende medisiner (Sandimmun), slik at jeg ikke blir angrepet. Dersom det nye immunforsvaret allikevel bestemmer seg for å angripe friske deler av meg, kalles dette for graft-versus-host-disease (GVHD). Det kan utvikle seg til å bli riktig stygt, men gir ofte en redusert risiko for tilbakefall. Så litt GVHD kan være greit, mens mye kan i verste fall bli livstruende.
  • Kroppen min kan finne på å avstøte den nye beinmargen. Det vil si at den ikke lar beinmargen få lov til å produsere røde og hvite blodceller og blodplater. Dersom dette skjer, er hele transplantasjonen bortkastet. Jeg har hatt normal produksjon av blodplater hele tiden etter at jeg fikk den nye beinmargen, men har slitt litt med de røde og hvite blodlegemene, og da spesielt de røde. Jeg har sluttet på en medisin som er kjent for å redusere beinmargsproduksjonen (Bactrim), så nå er de hvite nesten oppe på normalnivå. Men de røde sliter jeg fremdeles med, så jeg har konstant lav blodprosent. Mest sannsynlig skyldes det at jeg har skiftet blodtype, se neste punkt.
  • Mens jeg ble født med blodtype A+, så er donors blodtype 0+. Siden det nå er donors beinmarg som produserer mitt blod, har jeg skiftet blodtype. Jeg har altså plutselig fått blodtype 0+, og skal fortsette med det. Noen blodtyper går bedre overens med andre, og jeg har heldigvis hatt et "greit skifte". Noen blodtypeskifter er mer kompliserte. En kort forklaring på hvorfor det, kommer nå. På bildet under ser dere hva slags blodtyper som kan donere blod til hverandre. 
Bilde hentet fra Wikipedia

Dette er ABO-blodgruppesystemet. Som dere ser så kan blodtype A fint få en blodoverføring av type 0. Det er fordi blodtype A ikke har antistoffer mot blodtype 0. Blodtype 0, derimot, har antistoffer mot alle de andre blodtypene. Det betyr at dersom man er blodtype 0 og trenger en blodoverføring, så kan man kun motta blodtype 0. Skulle man mot formodning motta en annen blodtype, som man antistoffer mot, vil blodet begynne å klumpe seg (agglutinere) og det kan oppstå livstruende komplikasjoner. Så blodtype 0 kan ikke motta andre blodtyper, men de kan donere til alle blodtyper. Derfor kalles blodtype 0 (-) ofte for "kriseblod", og brukes ofte ved blodmangel under store ulykker o.l. Blodtype AB er rake motsetningen av blodtype 0. AB kan ikke donere til andre blodtyper, men de kan motta alle blodtyper. 

Et annet viktig blodgruppesystem er Rhesus-systemet. Det bygger på forekomst eller fravær av Rh-faktoren (Rh+ eller Rh-). Det er viktig at det ikke gis blod med Rh+ til en som er Rh-, for da kan det igjen oppstå en alvorlig transfusjonsreaksjon.

Nå har jeg forklart litt om blodoverføring innenfor de ulike blodgruppesystemene. De samme prinsippene gjelder egentlig også ved beinmargsdonasjon. Jeg har skiftet blodgruppe fra A+ til 0+. Altså har jeg i begge blodtypesystemene få eller ingen antistoffer mot den nye blodtyper min, og overgangen skal dermed i teorien gå ganske fint. For noen er det mer komplisert. Det kan være dersom man for eksempel fra skifter blodtype fra 0+ til AB-. 0+ er proppet med antistoffer mot AB-, så denne overgangen kan føre til lav blodprosent i flere år etter beinmargstransplantasjonen. I verste fall så avstøter kroppen den nye beinmargen på grunn av den alvorlige forskjellen mellom blodtypene. I mitt enklere tilfelle bør det snart gå seg til, så jeg venter bare på å få tilbake fargen i kinnene. Les mer om skifte av blodtype etter allogene stamcelletransplantasjoner her.
  • I og med at det er donors beinmarg som produserer blodet mitt, så inneholder blodet mitt donors DNA. Det betyr i teorien at jeg kan gjøre noe kriminelt, legge igjen et blodspor på åstedet og i etterkant si: "Det va ikkje mæ! Det va han donor", og så komme unna med det. Men det er bare cellene som kommer fra den nye beinmargen (røde og hvite blodlegemer og blodplasma) som har donors DNA. Resten av meg består av mitt eget DNA. Dersom jeg noen gang opererer inn igjen den nedfryste eggstokken min og får et barn sammen med Erlend, så vil barnet vårt kun bestå av vårt DNA, og ikke donors. Det er fordi at jeg ble født med det egget som befruktes, og det at blant annet blodet mitt nå består av donors DNA, har ingen innvirkning på DNAet til det egget. Så vi slipper måtte å forklare det fremtidige barnet vårt at det har tre biologiske foreldre.
Var dette forståelig? Det er så innmari kompliserte greier dette her, at jeg ikke fatter det helt selv en gang. Men det er nå dette legene har fortalt meg, så da får vi stole på at det stemmer. Det er en del helsepersonell som leser denne bloggen, og jeg setter pris på om dere sier i fra dersom jeg har misforstått noe.

torsdag 23. mai 2013

Dag 84 En sjukt sprek oppfordring

Innimellom snufs og host og hark har jeg en oppfordring til dere. Hjertebarnet mitt, Sjukt Sprek, som jeg var med å starte opp mellom kreftbehandling nummer to og tre, trenger deres hjelp. Sjukt Sprek er et treningsprosjekt for unge kreftoverlevere, hvor deltakerne gjennomfører den ene tøffe utfordringen etter den andre. Bare i år har de gått StafettBirken og løpt Holmenkollstafetten. Snart står Styrkeprøven fra Eidsvoll til Oslo for tur, før de skal avslutte treningsåret med å bestige Galdhøpiggen. Under mottoet "Det gjelder ikke å vinne, men å delta" er det ingen grenser for hva denne gjengen får til. Sjukt Sprek er for mange av deltakerne blitt den viktigste delen av rehabiliteringa etter kreftdiagnosen, og prosjektet hjelper dem med å komme raskere tilbake til et "normalt" liv.

På lørdag arrangerer Elixia et spinningmaraton til inntekt for Sjukt Sprek. For å kunne delta på arrangementet må man betale en påmeldingsavgift per sms som går til Sjukt Sprek. Man kan også støtte prosjektet uten å delta på syklingen. Min oppfordring til dere alle er dermed å sende en sms med kodeord ELIXIA til 2277 og dermed støtte Sjukt Sprek med 100 kr. Prosjektet trenger all den økonomiske støtten det kan få, så jeg håper dere tar frem mobilen og hjelper en enormt god sak.


onsdag 22. mai 2013

Dag 83 Pjusk

Tusen takk for alle gratulasjonene, kjære dere. De varmer godt. Spesielt nå som jeg feirer status kreftfri med feber, halsvondt, snørr og horisontalt sofaleie. Bah. Men det går seg vel til. Jeg har sluttet på noen piller (Bactrim) som er kjent for å kunne ta hardt på beinmargen, så nå har jeg faktisk et nesten normalt immunforsvar som forhåpentligvis kan ta seg av den heftige forkjølelsen på egenhånd, uten antibiotika. Dette blir dermed en ypperlig test på om det nye immunforsvaret mitt duger til å bekjempe bassilusker. Jeg har trua.

Jeg var på tremånederskontroll hos lymfomlegen min på Radiumhospitalet i går. Der fikk jeg en forventet reality check. Jeg er for øyeblikket kreftfri, men legen minnet meg på at jeg har en høy risiko for tilbakefall. Faktisk så kan vi ikke begynne å senke skuldrene før om et par år. Frem til da kan alt skje. Det samme gjelder også for GVHD'en. Etter de to første årene kan, i teorien, alt fremdeles skje, men risikoen begynner å minke. Altså får vi bare håpe på det beste fremover. Men det at jeg er kreftfri nå er i alle fall en god start.

Erlend er for øyeblikket i Klatreparken på Tryvann i regi av UG Oslo og Akershus, så Tore og jeg har en rolig hjemme-alene-dag. Regnet gjør at Tore er minimalt gira på langtur. Det passer perfekt når jeg allikevel ikke er i form. Dessuten er det jo hyggelig med en liten pelsdott liggende på sofaen sammen med meg når jeg føler meg litt pjusk - spesielt i fravær av den lengste hårdotten i familien;)




lørdag 18. mai 2013

Dag 79 Kreftfri

Ææææhææ, jeg er bare innom en kjapp tur for å utbryte et lite gledesbrøl. Det må til når man har fått gode nyheter. På torsdag ringte legen og sa at PET-bildene ikke viser noen som helst tegn til lymfekreft. Det betyr at målet med transplantasjonen er nådd! Den nye beinmargen har utryddet kreften! Jaaaaaaa!

Jeg føler meg så glad og lettet og full av energi. Derfor har jeg ikke tid til å skrive noe mer akkurat nå. Jeg er travelt opptatt med å leve livet!

Ha en strålende pinse, dere. Det kan jeg love dere at jeg har;)

onsdag 15. mai 2013

Dag 76 Blodig alvor (?)

Aaah, jeg føler meg i så fresh akkurat nå! I går fikk jeg nemlig to poser blod. Deilig!

I løpet av de siste ukene har jeg utviklet en snegleinspirert væremåte. Alt har gått saaakte. Et typisk eksempel: Jeg ligger på sofaen, og må hente mer vann fordi karaffelen er drukket opp. Jeg setter meg rolig opp i sittende posisjon og venter på at blodet skal stige til hodet mitt. Jeg tror jeg er klar og reiser meg forsiktig. Rommet begynner å snurre, mens svarte prikker dekker for synet. Jeg deiser ned på sofaen igjen og legger hodet i fanget. Etter en stund retter jeg meg opp igjen. Venter litt. Reiser meg roooolig, ser de svarte prikkene komme igjen, men tar meg raskt til hodet og presser hardt på toppen av det. Jeg biter automatisk tennene sammen mens jeg venter på resultatet. Enten besvimer jeg, eller så klarer jeg å hente meg inn. Trykket oppå hodet tvinger blodet oppover. Prikkene forsvinner, og banen er klar. Jeg går endelig til kjøkkenet. Sakte.

Slik har de siste ukene med lav blodprosent artet seg. Nå er jeg bloddopet, og har fått en etterlengtet opptur på energifronten. Men kroppen min er fremdeles innstilt på snegletempoet, så når jeg skal opp å stå sitter jeg fremdeles i 10-15 sekunder før jeg reiser meg. Først da kommer jeg på at "hei, jeg fungerer jo!". Og så fyker jeg frydefullt avgårde. Det kjedelige er at blodoverføring kun er en kortvarig løsning i min situasjon. Jeg får futt i baken i noen dager, men så synker blodprosenten til det labre nivået igjen. Det er fordi at når kroppen min får tilført blod, så tenker beinmargen (beinmargen produserer blod): "Nice, her er det jo full blodfest. Da kan jo jeg bare fortsette å slappe av". Så egentlig er ikke blodoverføring ønskelig i min situasjon. Beinmargen skal oppfordres til å klare seg selv. Men det er så slitsomt å gå rundt med lav blodprosent hele tiden, så når legen tilbyr meg en pose eller to med det røde vidundermiddelet, klarer jeg ikke å stå i mot.

Legen er tydelig bekymret over at blodprosenten min har sunket jevnt den siste måneden. Og når legen er bekymret, blir jeg bekymret. Men når jeg spør ham om det er farlig, eller et stort problem, så sier han bare "neida, dette trenger ikke å bety noe spesielt, men vi skal følge godt med". Et typisk legesvar som gir lite informasjon. Så hva gjør jeg? Jeg går hjem og googler. Og på internett står de skumleste ting. Så da blir jeg bare enda mer bekymret. Siden det ikke er noe hyggelig å være bekymret, prøver jeg å finne et mer trivelig alternativ til de skrekkelige tingene jeg nettopp har lest. Kanskje har noen andre allo-transplanterte Hodgkins pasienter har opplevd det samme, uten at det har vært noe stort problem? I Norge finnes det 3 (!) allo-transplanterte hodgkinspasienter som kan svare meg på det spørsmålet. Jeg aner ikke hvem noen av de er. Altså sitter jeg fremdeles alene med bekymringene mine. Selv om internett kan servere de skumleste scenarioer, myldrer det også av løsninger. Min løsning i denne situasjonen blir facebook. Der finnes det en lukket gruppe for oss som sliter med den staeste varianten av Hodgkins. Folka der inne har vært igjennom alt som er av behandling, og har svar på det meste man lurer på. Jeg forklarer problemet mitt, og spør om noen har opplevd det samme. I løpet av kort tid får jeg svar fra hele verden som forteller meg at, ja, de har også hatt lav blodprosent etter den allogene stamcelletransplantasjonen. Og siden alt er så ekstremt i USA, får jeg til en med en melding som sier at 7,4 jo ikke er særlig lav blodprosent. Blodprosenten til sønnen hennes er på 3 (!!!!). Jeg fatter ikke at noen kan leve med så lite blod i kroppen, men i USA er visst alt mulig. Jeg får tips om jerntilskudd, jerntapping (mange blodoverføringer kan gi alt for høye jernlagre), EPO (jada, vi snakker samme EPO som Mr. Armstrong), tilskudd av folsyre, eller å bare nekte blodoverføringer til beinmargen begynner å produsere selv (og leve med en blodprosent på 3 mens man venter). Jeg tar ikke alle disse rådene ukritisk til meg, men dersom den lave blodprosenten vedvarer, kommer jeg til å snakke om noen av tipsene med legen. Etter å ha utvekslet erfaringer med mine likemenn om situasjonen, føler jeg meg opplyst og ikke minst beroliget. Det var ikke mer som skulle til, gitt.

Jeg er også blitt forklart at siden min donor har en annen blodtype enn meg, så kan det ta ekstra lang tid før blodproduksjonen kommer ordentlig i gang. Vi kan fort snakke måneder og til og med år. Det er ordentlig spennende hva som skjer i kroppen når donor og pasient har forskjellig blodtype, men nå har jeg allerede skrevet så mye at det får jeg dele med dere i et annet innlegg.

Ha en riktig god kveld, alle sammen.

mandag 13. mai 2013

Dag 74 Veldig tilbake fra ferie

Jeg har vært på ferie. Skikkelig ferie. Det vil si at jeg ikke har tenkt på kreft og sykdom og elendighet på over en uke. Jeg har bare kost meg, og vært mye sammen med familien. Nå er hverdagen her igjen, og med den følger sykehusavtaler. Mange sykehusavtaler. Altså kan jeg ikke lengre lukke øynene for tilstanden min. Bah.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg ikke hadde noe å rapportere på helsefronten, men jeg har egentlig det. Jeg har bare ikke orket å forholde meg til det før nå. Nå starter nemlig en skrekkelig periode som kalles for "tremånederskontrollen". Grunnen til at den starter allerede nå er at det skjer ting med kroppen min som må tas tak i litt tidligere enn planlagt. For to-tre uker siden klødde jeg på kroppen og hadde heftig nattesvette flere netter på rad. Dette er klassiske tegn på Hodgkins. Jeg sa i fra til legen, og han ordnet en PET-scan til meg. Den skal tas i morgen. Egentlig skulle jeg ta en CT i begynnelsen av juni, men på grunn av symptomene fremskyndes og oppgraderes diagnostikken. Det er bra og skremmende på en gang. En PET kan nemlig avsløre kreftceller så små som knappenålshoder. Altså vil ingen eventuelt aktive kreftceller klare å gjemme seg bak uklare skygger, slik de kan på CT-bilder. Her skal alle ulumskheter avsløres. Nå skal det nevnes at kreftsymptomene har gått over, men det blir allikevel "litt" spennende å vente på resultatet.

Dette er et tverrsnitt av en kropp med kreft. Bildet til venstre, som er tatt med vanlig CT, klarer ikke tydelig å fange opp svulsten. På bildet til høyre, som er tatt med PET, lyser svulsten opp i gult/oransje.

Og ikke nok med det. I dag tok jeg, grunnet ferien, de første blodprøvene på ni dager. De viste det jeg har kjent på kroppen i lang tid: Jeg har lav blodprosent. Men den var overraskende lav, faktisk helt nede i 7,4 (normalverdi for meg er ca 12). Ikke rart jeg hiver etter pusten bare jeg går opp en trapp. Beinmargen sliter altså med å produsere røde blodlegemer. Merkelig nok har de hvite blodlegemene (immunforsvaret) også falt i verdi. Det eneste den nye beinmargen klarer å produsere normalt er blodplater (blodplater levrer blodet slik at vi ikke blør i hjel dersom vi får et skrubbsår). Og takk og lov for det! For hadde ikke blodplatene vært normale, ville blodverdiene samlet pekt i en retning - nemlig avstøting av den nye beinmargen. Legen ble tydelig overrasket da han tittet på resultatet av blodprøvene, så han bestemte seg for å framskynde beinmargsprøven jeg egentlig skulle ta i slutten av måneden. Den skal dermed tas i løpet av uka. En slik prøve vil si noe om produksjonsnivået til den nye beinmargen, og om kroppen min lar den "slippe til" eller ikke.

Og så var det svarene på disse prøvene da. De må vi som vanlig bare vente og vente og vente på.

onsdag 8. mai 2013

Dag 69 Møte med helsevesenet

Så utrolig spennende å få vite mer om hvem dere er. Så mange forskjellige mennesker, så mange forskjellige innfallsvinkler, så mange forskjellige skjebner. Jeg har lest hver eneste mail og kommentar med stor interesse. Takk for at dere deler!

En av kommentarene som dukket opp, var denne: Jeg er ei jente på 23 år som er sykepleier og som selv arbeider daglig med unge mennesker med kreft. Jeg synes det er veldig interessant og lærerikt å lese dine tanker rundt dette. Som ei ung jente selv er det ikke alltid lett å vite hvordan en skal forholde seg til andre på sin egen alder som har en alvorlig sykdom. Hadde vært veldig fint om du kunne skrevet ett eget innlegg rundt dette hvordan du liker å bli møtt!:)

Siden helsa er stabil og jeg ikke har noe spesielt å rapportere, tar jeg utfordringen. Jeg må skille mellom å bli møtt av leger og av sykepleiere, for de to gruppene har vidt forskjellige funksjoner. Dermed har jeg også ulike ønsker om hvordan jeg vil bli møtt av dem. 

Når jeg kommer inn på et legekontor er eneste forventning at de skal diagnostisere meg, og så ferdig med det. Jeg tror ikke at legen er interessert i sjelelivet mitt eller hva jeg lagde til middag i går. Så jeg snakker minst mulig utenom å svare på spørsmål. Jeg er en effektiv pasient som har respekt for at legene har mye å gjøre. Men, det verste jeg vet er når legen er så stressa at han ikke tar seg tid til å høre om symptomer som faktisk er viktige for å få et riktig sykdomsbilde. De gangene blir jeg blir sittende ytterst på stolen, og venter på å nærmest bli skuffet ut døra. Og så står jeg plutselig på gangen igjen, uten å ha fått forklart halvparten av alt som skjer med kroppen. Da blir jeg irritert. Det skaper jo bare masse ekstraarbeid i etterkant for både legen og meg. 

Gretne leger er ikke så farlig. Jeg syns nesten de er litt komiske der de sitter med sinnarynkene sine, og grynter rene medisinske beskjeder innimellom oppgitte sukk. Men arrogante og til dels frekke leger kan jeg betakke meg for. Nå har jeg heldigvis ikke vært ute for så mange av dem, men de få jeg har møtt har vært mer enn nok. De vekker en motvilje i meg som gir minimal lyst til å samarbeide. Om jeg ikke sier så mye inne på legekontoret i utgangspunktet, så snurpes vokabularet i møtet med dem ned til "ja" eller "nei" - i beste fall. Det har til og med hendt jeg har latt være å fortelle dem om symptomer, fordi jeg ikke orker at de skal følge meg opp. Jeg har hørt og tålt mye rart fra denne typen leger, men heldigvis har jeg ikke måttet forholde meg til dem over tid.

Og så har vi de fantastiske legene. De som hjertet jubler av glede over at er på jobb den dagen du kommer. De som ser deg og hører deg, og faktisk bryr seg om hvordan det går. De som følger deg godt opp, og som du føler deg trygg hos. De er uten tvil de beste legene å møte på i helsevesenet. Det skulle ha vært mange flere av dem.

Når det gjelder sykepleiere, så varierer det litt hvordan jeg liker å bli møtt. Men jeg forventer nok mer omsorg fra dem enn fra legene. Men det er en balansegang der også. Ofte når jeg møter dem er jeg innlagt, og da er jeg som regel ordentlig sjuk. Jeg er ikke særlig pratsom når jeg føler meg elendig, så det kan være litt slitsomt med stadig nye sykepleiere som lurer på de samme tingene. Og da mener jeg ikke medisinske spørsmål, de må de jo naturligvis få svar på, men småprat: "Er du og mannen din gift?", "Bor du her i Oslo?", "Jobber eller studerer du?", og så videre. Så når jeg er på mitt dårligste kan det være en lettelse å få tildelt sykepleiere som ikke er av den snakkesalige typen. Er jeg i bedre form, kan jeg godt slå av en prat.

Vi er alle forskjellige, og den typen sykepleiere jeg generelt føler minst kjemi med, er de som starter annenhver setning med "Uff, så tøft du har det". Så hinsides slitsomt! Jeg er jo fullt klar over at jeg ikke befinner meg i en drømmesituasjon, så jeg trenger ikke noen til å minne meg på det hele tiden. De sykepleierne jeg kommer best over ens med er de jeg kan diskutere sykehuspolitikk, eller kjærleiken eller livet generelt med. Med andre ord: De som har noe på hjertet, bortsett fra uff og huff. Men dette er jo smak og behag. Jeg ser andre pasienter som elsker den sistnevnte varianten.

Sykepleiere på min egen alder er generelt hyggelig å få tildelt. Men dersom jeg er så syk at jeg nesten ikke kommer meg ut av senga, kan det også være litt sårt å forholde meg til disse. Det er fordi de minner meg om alt jeg går glipp av mens jeg ligger der. De har ofte full jobb, kanskje et lite barn eller to, og energi nok til å finne på morsomme ting i det de går av vakt. Da kan jeg føle at jeg lever på en egen kreftplanet, uten mulighet for å noensinne vende tilbake til et normalt liv. Men slik tenker jeg bare når jeg er på mitt dårligste, for det er da kontrasten er størst. Og det er ikke noe sykepleierne kan gjøre noe med, det er bare en del av "kreftpakka" som jeg må håndtere selv.

Nå kaster jeg ballen over til dere. Hvordan liker dere å bli møtt av helsevesenet? 


søndag 5. mai 2013

Dag 66 Artikkel om benmargssaken

Husker dere artikkelen i "Bedre Helse", den om benmargstransplantasjon og -donasjon, som Erlend og jeg nylig var med i? Den ble publisert som nettsak i dag, og har på et eller annet vis havnet som toppsak på dagbladet.no. Kan tro de fire hårstråene mine la seg i bakoversveis da jeg plutselig så ansiktene våre øverst på nettsiden. Men det er jo egentlig veldig bra, for det betyr at benmargsdonasjon og -transplantasjon får mer oppmerksomhet. Kanskje fører dette til at benmargsgiverregisteret får enda flere donorer? Jeg håper inderlig det, for det var jo hele hensikten ved å stille opp i artikkelen. Kunne du tenke deg å gi noen livet i gave, kan du lese mer om hvordan du går frem i innlegget "Gi beinmarg"

Tusen takk til alle dere som følger oppfordringen min i forrige innlegg. Det er så spennende og interessant å lese om hvem dere er!

fredag 3. mai 2013

Dag 64 Hvem er du?

Nå er det ikke bare helg, det er også ferie for min del. Jeg skal besøke familien helt til neste søndag. Det vil si at jeg (forhåpentligvis) ikke skal nærme meg et sykehus på hele 9 dager! Det skal bli så hinsides deilig. Og litt skummelt. For som legen min sa: "Dersom du tør å være borte så lenge uten blodprøver, må du gjerne dra for min del". Eeeeh, ok. Heldigvis har blodprøvene ligget stabilt de tre siste ukene, så vi forventer ikke at det skal skje voldsomme endringer i løpet av den neste uka. Men man vet jo aldri, så jeg får kjenne litt på kroppen og følge med.

Men før jeg ønsker dere god helg, vil jeg gjerne si dere noe. Det er at jeg setter så innmari stor pris på dere lesere! Jeg føler jeg glemmer å si det ofte nok, men dere er jo grunnen til at jeg i det hele tatt skriver denne bloggen. Jeg skriver for at de som gjennomgår noe lignende som meg kanskje kan føle seg litt mindre alene, jeg skriver for at de som ikke aner hvordan det er å ha kreft kan få et innblikk i hvordan det kan være, jeg skriver for å oppdatere venner og familie om helsetilstanden min, og jeg skriver for å sette dagsaktuelle tema på plakaten. Og så, gjennom mitt forhold med Erlend, skriver jeg for pårørende og andre som har en fot innenfor kreftverden. Jeg skriver for mange grunner, men grunnen til at jeg gjør det offentlig er altså dere. Men hvem er dere egentlig? Noen av dere begynner jeg å bli litt kjent med gjennom kommentarfeltet, men veldig mange følger denne bloggen uten å legge igjen spor.

Jeg oppfordrer dere dermed til å legge igjen en kommentar, eller sende meg en mail, og fortelle litt om dere selv. Om dere vil være anonyme eller ikke spiller ingen rolle for meg, men jeg er veldig interessert i å vite ting som kjønn, alder og hvorfor akkurat du leser bloggen. Er du selv syk, eller pårørende, eller kanskje ingen av delene?

Uansett om du har lagt igjen en kommentar tidligere eller ikke, så gjør det gjerne nå. Håper kommentarfeltet er fullt neste gang jeg kommer inn her:)

God helg!