lørdag 29. juni 2013

Det finnes alltid en unnskyldning

Siden
  • legene fraråder meg på det sterkeste å dra utenlands i sommer
  • jeg ikke kan dra på Roskildefestivalen
  • jeg ikke kan bli med Sjukt Sprek å bestige Galdhøpiggen
  • jeg ikke kan sole meg
  • jeg har fatigue
  • det er dårlig vær
  • relativt bleike Erlend ser ut som en supertanned guido ved siden av meg
  • jeg har hatt kreft tre ganger
  • kreft suger
så har jeg kjøpt meg en splitter ny MacBook Air. 

Fordi jeg fortjener det.

onsdag 26. juni 2013

På oppadgående kurve

Endelig er jeg på oppadgående kurve igjen. Etter noen harde uker, både fysisk og psykisk, nærmer jeg meg en slags normaltilstand hvor jeg fungerer sånn noenlunde. Forkjølelsen er helt borte, infeksjonen som gjorde meg søvnløs er endelig over, og jeg føler meg ikke lengre så "down". Jeg går ukentlig til kontroll på poliklinikken, og i dag fikk jeg en nyhet jeg har ventet lenge på: Blodprosenten er på vei opp! Jeg hadde en anelse om at det kunne være tilfelle, i og med at jeg de siste dagene har klart å gå i trapper uten å være redd for å besvime. Det var ordentlig deilig å få oppturen bekreftet. Med andre ord begynner jeg å bli klar for sommer!

Det er sjelden jeg skriver negativt om det norske helsevesenet, men i dag gjør jeg et unntak. Jeg pleier å bite de negative sidene i meg, for stort sett er jeg meget fornøyd med systemet. Men i dag er jeg mer enn bare litt irritert, så her kommer et lite utbrudd:
Som nevnt i forrige avsnitt, må jeg ukentlig til kontroll på Riksen. Disse kontrollene er enkle, de består kun av blodprøver og en samtale, men viktige. Blodprøvene viser om jeg ligger på riktig medisinnivå, om jeg har gode eller dårlige blodverdier (blodprosent, immunforsvar, blodplater), om jeg har infeksjoner, sopp eller virus i kroppen og om leveren min har det greit - for å nevne noe. Dersom blodprøvene viser avvik, er det viktig at det tas tak i så raskt som mulig, slik at det ikke utvikler seg til å bli alvorlig. Erlend og jeg planlegger å dra bort et par uker i sommer. Vi har regnet med å måtte ta blodprøvene ved et annet sykehus mens vi er bortreist. Det er ikke snakk om å følge opp resultatene av disse blodprøvene - bare å ta dem og så rapportere til Riksen. I følge legen min på poliklinikken skulle ikke det være noe problem for noen involverte parter. I forrige uke ringte han det aktuelle sykehuset for å si i fra at jeg kom. Overraskelsen var dermed stor da de nektet å ta blodprøvene. Han fikk beskjed om å sende en skriftlig søknad, men at den mest sannsynlig vil bli avslått. En skriftlig søknad, liksom - vi trengte svar der og da, og ikke til jul. Enden på visa ble dermed at jeg må avbryte ferien, fly til Oslo, dra på kontroll på Riksen, og så fly tilbake til ferien. Altså koster den fraværende samarbeidsviljen ved det andre sykehuset meg masse tid, energi og penger. Det i seg selv er nå en ting. Men så får jeg vite på Riksen i dag at noen har tatt tak i saken min, og ringt det andre sykehuset på nytt. Og nå sier de at det å ta blodprøve hos dem er da det minste problemet. Jeg er hjertelig velkommen! Men nå er det for sent. Flybillettene er bestilt, og pengene tapt. Sånt tull og tøys irriterer vettet av meg. Jeg skal ikke tape tid, penger og energi på at det tilfeldigvis er en rigid og lite samarbeidsvillig person som tar telefonen når legen ringer og prøver å få til en ordning på tvers av sykehusene. Hadde sykehuset hatt en eller annen regel om at de overhodet ikke tar i mot ferierende pasienter i området, hadde det vært kjedelig, men greit nok. Men når det bare er en tverr person ved sykehuset som har laget seg denne regelen, da blir jeg provosert. Bah!

Så fra en helt dustete ting til en veldig kul ting: Jeg har fjernet Hickmann-kateteret mitt i dag. Det er så deilig å slippe å ha en lang slange stikkende ut fra brystkassa mi. Når de har fjernet de tidligere kateterene mine, så har de bare skjært dem løs. I dag ble jeg introdusert for en ny metode som heter "diatermi". Jeg forstod ikke fullt og helt hvordan det fungerte, men ved hjelp av høyfrekvent strøm brukte de en slags "penn" som både skjærte og sved fettet under huden, slik at det ikke blødde noe mens de løsnet kateteret. Dermed stod røyken og stanken av brent fett mens de holdt på. Utrolig fascinerende! Denne metoden har funnet veien inn på operasjonssalene, og er i følge kirurgen et stort fremskritt siden kniven.

Nå kan jeg bevege meg fritt, jeg kan dusje uten å måtte pakke inn kateteret i plast og jeg kan sove uten sports-BH (for å holde kateteret på plass). Og ikke minst: Erlend er i ekstase over at "puppene dine er kommet ut av måneder i fangenskap". Nå kan jeg til og med bade i sommer! Jeg satser på en dukkert eller to - minst.

PS I det siste har jeg fått mange venneforespørsler på facebook fra folk jeg ikke kjenner. Jeg legger som hovedregel ikke til mennesker jeg ikke vet hvem er, men dere er velkomne til å trykke "følg" på profilen min. Jeg publiserer nemlig en del kreftrelaterte innlegg offentlig, og dersom dere følger profilen min vil disse dukke opp i nyhetsfeeden deres.

søndag 23. juni 2013

Ferie

I går var første dagen i sommerferien. Jeg våknet med akkurat den følelsen. Øyelokkene var tunge, hodet tåkete og kroppen varm. Egentlig ville jeg bare snu meg og sove videre, men blæra mi meldte i fra om et presserende behov som ikke kunne ignoreres. Vanligvis ville jeg blitt irritert over at den ikke lot meg sove litt til, men nå gjorde det ikke så mye. Det var jo ferie! Jeg snudde meg og tittet bort på Erlend. Han lå i yndlingsposisjonen sin: på ryggen med munnen på vidt gap, mens han blåste ubehagelig morraånde i min retning. Like greit å komme seg unna. Jeg stod opp, og vaklet inn på badet. Tore eksploderte i lykke over at noen endelig hadde våknet, og hilste meg overdådig "god morgen". Selv om jeg ikke følte meg litt i nærheten av så morgenglad som ham, kunne jeg ikke annet enn å smile av entusiasmen.

Inne på soverommet våknet Erlend også til liv. Diverse sukk og grynt avslørte at han følte seg minst like omtåket som meg. Vi møttes på kjøkkenet. "God morgen", et lite kyss, og så stillhet. Søvnen var ikke ristet ut av kroppene våre enda, så noen samtale var det ingen stemning eller behov for. Vi tok ut alt pålegget fra kjøleskapet, stekte noen fryste rundstykker, og satte oss til bords. Erlend på stolen, Tore og jeg på benken. Tore la seg til å sove oppå føttene mine mens vi spiste. Vi sa fremdeles ingenting. I stedet leste vi. Med svarte ringer under øynene leste vi om utradisjonelle ekteskap og stagnasjonen i boligmarkedet. Så var det slutt på rundstykkene og teen og ordene i avisen. En hel dag lå foran oss, men ingen viste tegn til å ville ta fatt på den. Jeg koste litt med Tore. Erlend tittet tomt ut i luften.
- Jeg er trøtt, jeg.
- Jeg også.
- Skal vi legge bare oss igjen?
- Ja.

Og så sov vi i fire timer til.

torsdag 20. juni 2013

Det kommer seg

Er bare innom med en kort oppdatering: Det går bedre med meg. Infeksjonen er så og si borte, og det betyr SØVN. Åååh, som jeg har lengtet etter å sove godt. Jeg er ikke helt i mål på søvnfronten enda, men det kommer seg.

Ellers så har jeg begynnende GVHD både på huden og i slimhinnene. Det er foreløpig veldig mildt, og ikke til stor plage, så hvis det ikke eskalerer er det ikke noe stress. Legen er veldig fornøyd med dette nivået, og det er jeg også. 

Jeg har ikke noe mer å skrive. Jeg er trøtt og sliten, og trenger hvile. Og hvile skal jeg unne meg akkurat nå, sammen med Erlend. Han er ganske sliten for tiden, han også. Vi er begge rimelig klare for at han får sommerferie i morgen. 

Ha en fin kveld, så skrives vi snart.

søndag 16. juni 2013

Den kjipeste delen med å være "ferdig"

Jeg er en gammel ringrev i Kreftverden. Tre runder med kreft på drøye tre år kvalifiserer til det. Det er ikke et tittel jeg har strebet etter, men jeg har nå fått den, så da kan jeg prøve å bruke erfaringen bak den til noe fornuftig. Erfaringen gjør meg fullt klar over at når jeg er ferdig med en kreftbehandling, så skjer dette:
  1. Jeg jubler over å være kreftfri
  2. Jeg ser lyst på livet 
  3. Jeg slapper mer av, og kan endelig gå ut av kampmodus
  4. Når kampmodus forsvinner, skifter fokus fra overlevelse til bearbeidelse
  5. Livet blir ikke lengre så lyst
Nå har tiden for bearbeidelse og ettertanke etter siste kreftbehandling kommet.

Ok, under denne fempunkts-lista begynte jeg nettopp å skrive det mest deprimerende innlegget jeg noen gang har skrevet. Det måtte jeg bare slette, for en slik grinesuppe kan jeg bare ikke servere dere. Hvorfor ikke? Bør jeg ikke vise frem hele menyen når jeg først byr på meg selv? Svaret på det er: Nei, ikke nå, for jeg blir rett og slett nedtrykt av å skrive ordene. Og akkurat nå har jeg det medium (det betyr "ikke så alt for bra, men det går"), og lavere enn det vil jeg ikke gå i dag. 

Så, enkelt fortalt: Kropp og sinn tvinger meg for øyeblikket til å få ut alle følelser som de siste månedene har måttet gjemme seg i underbevisstheten, fordi jeg har vært opptatt med å kjempe for livet mitt. Det, kombinert med en infeksjon som gjør meg mer eller mindre søvnløs og mulig begynnende GVHD i huden, gir en bedrøvelig cocktaileffekt. Det har med andre ord vært en hard uke. Faktisk den verste siden transplantasjonen.

Erlend er for øyeblikket på hyttetur i Sverige. Jeg hadde i forkant av turen gruet meg så hinsides til å måtte være alene hjemme med elendigheten min i flere døgn. Så, rett før Erlend dro, ringte mamma helt tilfeldig. Jeg sa ikke direkte hvor miserabel jeg følte meg, men hun forstod det bare med mamma-sansen sin. Dermed dro hun rett til Oslo for å sitte helgebarnevakt for sin snart 27 år gamle datter. Jeg kom meg dermed igjennom helgen uten stor dramatikk. Takk, mamma!

Søvnproblemet er et stort problem, og det forsterker de vanskelige følelsene jeg må igjennom for å kunne si meg ferdig med forrige kreftrunde. Jeg vil kunne sove normalt igjen når infeksjonen forsvinner, men immunforsvaret mitt ser foreløpig ut til å ignorere den totalt. Jeg tar kraftige medisiner for å bistå immunforsvaret i (det manglende) arbeidet, men heller ikke de ser ut til å hjelpe. Tidligere i uka måtte jeg dermed krype til korset og be om innsovningstabletter. Jeg er egentlig livredd slike tabletter, og føler omtrent jeg gjør noe kriminelt hver gang jeg tar dem, men frykten for å bli avhengig må vike for det akutte søvnbehovet mitt. Nå har jeg endelig hatt et par netter med flere timers sammenhengende søvn, og føler meg dermed litt bedre. 

Jeg vet dette kun er en fase. Selv om den til tider kjennes nesten uutholdelig, det er jo ikke lite som skal bearbeides, så er det bare for en periode. Det vet ringreven i meg. Og det må jeg holde fast ved når det kjennes som mørkest. I bunn og grunn er jo dette en helt normal reaksjon på noe voldsomt jeg har gjennomgått. Jeg må "bare" bearbeide det og komme meg videre.

Er det noen andre som har opplevd at man får en liten "down"-periode etter endt behandling?

onsdag 12. juni 2013

Tore-medisin

De siste dagene har vært en prøvelse. I to uker har fokus vært fest og moro. Nå er det så til de grader uka derpå. Jeg hadde forberedt meg på at jeg måtte bruke en god stund på å bygge meg opp igjen etter alle festlighetene. Det jeg derimot ikke hadde tatt med i beregningen, er at bivirkninger av de immundempende medisinene plutselig skulle begynne å gjøre seg gjeldene i hvileuka mi. Det er ikke noe alvorlig, men det er helt hinsides plagsomt, og gjør at jeg ikke får sove hverken om nettene eller dagene. Og er det en ting jeg trenger nå, så er det å sove. Så jeg går rundt her som en zombie, og klarer ikke å få hverken hjerne eller kropp til å fungere til noe som helst. Jeg klarer ikke å slappe av og jeg klarer ikke å være i aktivitet. Så stort sett sitter jeg bare og glor i veggen. Not my idea of fun.

Etter flere søvnløse dager og netter, toppet det seg helt i dag. Jeg hadde null energi. Jeg var tørst, men orket ikke å gå til kjøkkenet for å hente vann. Jeg frøs, men jeg orket ikke en gang å sette meg opp og strekke meg etter teppet i andre enden av sofaen. Og ikke minst: Tore kunne bare glemme at jeg skulle gå tur med ham - foreløpig, iallefall. De to førstnevnte problemene var ikke noe problem for andre enn meg selv. Men sistnevnte var mer trøblete, siden Tore er innstilt på tur hver dag. Jeg var inneforstått med at jeg måtte ut med ham før eller siden, men det måtte helt klart bli siden. Akkurat nå var det så vidt jeg orket å blunke. Det la imidlertid ikke Tore merke til, så da han syns vi var på overtid fortalte han meg på sitt språk at jeg måtte ta meg sammen og ta ham med ut. Jeg ignorerte ham i det lengste, men Tore er mildt sagt våryr for tiden, så han er vanskelig å overse når han først setter i gang. Han begynte å gjøre den ene rare tingen etter den andre for å få oppmerksomheten min. Blikket mens han holdt på og intensiteten i arbeidet hans var så voldsomt og komisk, at jeg kunne ikke annet enn å le høyt. Da jeg lo, fikk han blod på tann, og ble enda mer rabiat. Til slutt hadde jeg en crazy bananas hund hoppende rundt i leiligheten, mens han gaulet "ta meg ut, ta meg ut" på "shih tzu"-språket. Jeg reiste meg motvillig, tok tak i ham, og roet ham ned. Og da jeg allikevel var oppe fra sofaen, innså jeg at jeg hadde ikke noe valg - jeg kunne bare gå ut først som sist.

I utgangspunktet skulle jeg bare gå en bitteliten tur, for jeg trodde det var alt jeg orket. Men da jeg kom ut blåste det frisk og kaldt, så jeg følte jeg våknet litt. Og når vi hadde gått noen meter, kjente jeg at det egentlig var veldig godt å bevege seg. Før jeg visste ordet av det hadde vi plutselig gått tur i over tre kvarter. Nå føler jeg meg som et helt nytt menneske. Mens jeg i sted følte meg fanget i min egen jammerdal, hjalp Tore meg til å freshe opp både kropp og sinn. Før jeg fikk hund selv, forstod jeg ikke greia med at husdyr kan være så veldig god hjelp for syke mennesker. Nå er jeg opplyst.


Tore står på krava


Har du noen gang fått hjelp av kjæledyret ditt til å klare mer enn du i utgangspunktet trodde du kunne få til?


søndag 9. juni 2013

100 dager og kreftfri

Siden transplantasjonen har jeg telt dagene her på bloggen. Jeg har nå passert 100 dager. I USA, når man passerer denne milepælen etter en transplantasjon med donor, så er det bare én ting som gjelder: å feire! De inviterer til storkalas med kaker og bannere som sier "I survived cancer" eller "I kicked cancer's ass". Og så virker det som om de tror de er ferdige med hele skiten. Selv har jeg en litt mer nøktern holdning til det hele. Jeg har passert 100 dager uten stor dramatikk, men jeg er veldig klar over at jeg har en laaang vei foran meg før jeg kan anse meg selv som mer eller mindre ferdig med kreften og alle bivirkningene som følger. Til tross for det så liker jeg amerikanernes hang til å feire alt mulig, så jeg slo til med en fest, jeg også. Inspirert av my fellow american cancer warriors, dro jeg den helt ut med både banner og kake:





Ingen som vil ha det siste stykket?


Vi var ca 25 personer i den lille leiligheten vår. Det var til tider svært intimt, men takket være fint vær og balkongen vår, så ble det plass. Både Erlend og jeg har litt å ta igjen på den sosiale fronten, så det var virkelig hyggelig å kunne samle vennene våre til en slik feiring. Siden formen ikke har vært helt på topp i det siste, så hadde vi satt et begrenset tidsrom på arrangementet fra kl 14 til kl 18. Jeg trodde at fire timer med sosialisering blant 20+ mennesker ville være mer enn nok for den skrale kroppen min. Da klokka ble 18, dro en del videre til andre festligheter. Men så var det fremdeles så hyggelig stemning blant de som var igjen, og jeg følte meg ikke helt "brukt opp", så vi inviterte de gjenværende gjestene til å bli litt til. Og så litt til. Og så enda litt til. Og plutselig var det midnatt! Så den "lille" feiringen vår ble plutselig til en titimers. For noen trivelige ti timer det var! Jeg fatter ikke hvor de ble av, for det gikk så fort. Du lurer kanskje på hvordan i all verden jeg holdt ut å ha gjester så lenge? Svaret er at jeg la meg på sofaen og slappet av mens jeg snakket med folk. Jeg gadd ikke en gang å prøve å leke vertinne, for jeg visste at det ville slite meg ut i løpet av minutter. Så hvis folk gikk tom mat eller drikke, måtte de selv gå ut på kjøkkenet for å hente seg mer. Det fungerte utmerket, og gjorde at jeg hadde overskudd til å faktisk sosialisere med de som var der.

De to siste ukene har vært veldig intense. Jeg er relativt nytransplantert, har slitsomt lav blodprosent, og har gjennomgått den verste forkjølelsen min på årevis (type våkne opp om natta og føle at man ikke får puste fordi luftrøret er helt snurpet sammen). Og midt oppi dette har Erlend og jeg både mottatt en pris og stelt i stand til fest. Det har vært fryktelig slitsomt, men også helt fantastisk i det de store øyeblikkene har funnet sted. Nå er jeg klar for å puste ut, og hvile godt. Da jeg våknet i dag tidlig, satte jeg meg på kjøkkenet sammen med Tore og yndlingsteen min, og tittet ut av vinduet i over to timer. Det var så fint å bare kunne sitte der, uten at hodet spant rundt hva som må gjøres når og hvordan. Noen ganger er det så innmari godt å bare kunne være tilstede i øyeblikket. Erlend har vært på styremøte med UG i dag. Nå sitter han på balkongen med en kaffe og en avis, og kobler ut han også. Roen har senket seg i leiligheten, og akkurat nå kjennes det veldig godt.

Jeg vil si takk til alle som kom i går. Vi satte så stor pris på at dere ville dele den store 100-dagen sammen med oss. Både Erlend og jeg la oss med smil om munnen, fordi vi hadde hatt en så ekstraordinær fin dag/kveld. Og så vil jeg gi en takk til Corneliastiftelsen, som gjør en fantastisk innsats for unge kreftrammede. De ville gjerne gi oss støtte til matrelatert hygge, og i går var den perfekte anledning til å både spise, hygge og feire.


Nydelige blomster til en nydelig dag

PS Legger ved en link til Norgesglasset på P1 fredag. Det ble laget en reportasje om Erlend og meg i anledning Kreftforeningens hederspris. Og ja, øreflippene kom med, haha!


onsdag 5. juni 2013

Dag 97 Mer fra festforestillingen

Nå har jeg fått tilgang til flere bilder fra Kreftforeningens festforestilling på lørdag. De kommer senere i innlegget. Først skal jeg fortelle dere om oppladningen til helga. Den var mildt sagt slitsom. Det er utfordrende i seg selv å være nylig beinmargtransplantert. Pluss på laber blodprosent og en heftig forkjølelse, så har man plutselig en kropp som ikke fungerer i det hele tatt. Det passer dårlig når man i utgangspunktet har hundreogørten ting som må ordnes før en av de virkelig store dagene i livet.

Med viktig erfaring fra bryllupet, tenkte jeg at lørdagens kjole måtte ordnes i god tid. Feber og forkjølelse satte imidlertid en stopper for det, så shoppingen lot seg ikke gjennomføre før samme uka som prisutdelingen. Jeg allierte meg med tre gode venninner som stilte opp som shoppingassistenter. De plasserte meg i prøverommet, mens de hentet den ene kjolen etter den andre til prøving. Da den blå kom på, var vi alle enige om at det måtte bli den. Jeg er veldig fornøyd med valget, og den høstet mange komplimenter i løpet av lørdagen. Takk for god innsats, jenter! Kjoleshoppinga hadde vært totalt umulig uten dere.

Etter kjoleshoppinga ble formen dårligere igjen. Forkjølelsen blusset opp og allmenntilstanden forverret seg. Torsdag var jeg på tremånederskontroll på Riksen. Det skjedde ikke så mye spennende der, annet enn at jeg tok en benmargsprøve, og at legen bestemte at jeg skulle få blodoverføring dagen etter, slik at jeg ikke skulle stå i fare for å besvime på scenen på lørdag.

Natt til fredag sov jeg nesten ingenting fordi jeg hostet ekstremt mye. På dagen skulle jeg inn på Riksen for å få blod. Mens blodoverføringa pågikk, hadde jeg en såkalt "sykepleiersamtale" med sykepleieren min. Det er fast prosedyre rundt tremånederskontrollen, og handler for det meste bare om hvordan tiden etter transplantasjonen har vært. Mangelen på søvn og lett feber gjorde at det var så vidt jeg klarte å holde øynene åpne mens vi snakket. I tillegg hostet jeg så mye at jeg ikke klarte å snakke i hele setninger, uten å bli avbrutt av en hostekule. "Er det i morgen du skal motta den prisen?", spurte sykepleieren bekymret. "Ja, jeg aner ikke hvordan jeg skal orke det, men det går vel på et vis", svarte jeg. Da kom hun på noe som kunne hjelpe meg til å i det minste få en god natts søvn, nemlig hostesaft med morfin. Hun fikk legen til å skrive ut en resept, og jeg sov som et barn gjennom hele natta.

Så kom den store dagen. Jeg var fremdeles snufsen og sjaber, men i det minste uthvilt. Nå var det bare å få på seg finstasen og komme seg avgårde. Men før det måtte jeg gjøre noe mildt sagt merkelig. De immunnedsettende medisinene jeg tar kan gi økt hårvekst som bivirkning. På meg gir det et meget spesielt utslag. For mens hodet forblir mer eller mindre hårløst, så ser jeg (litt overdrevet) snart ut som en ape på kroppen. Og så har det av alle ting begynt å vokse dun på øreflippene mine. Erlend har moret seg med å lugge meg i øreskjegget i flere uker, men på lørdag var tiden inne for å fjerne det.


Kreftverden byr stadig på rare episoder.

Med øreflippdunet ute av veien og finstasen på, tok vi taxi ned til sentrum. Der møtte vi familiene våre. Alle var kjempespente, men jeg følte egentlig mest for å gå hjem og legge meg. Formen var dårlig, og jeg forstod ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom kvelden. Etter å ha pratet med familiene våre en stund, måtte Erlend og jeg sminkes. Siden jeg har fått så ekstremt sensitiv hud etter transplantasjonen, hadde jeg med meg min egen sminke som jeg vet jeg tåler. Da makeup-artisten var ferdig, sa han at jeg måtte ta på litt mer av lip glossen jeg allerede hadde på leppene, før jeg gikk på scenen. Han syns nemlig glossen var råfin. Da kunne jeg ikke annet enn å le, og grunnen til det ser dere på bildet under:


Supersmashing lip gloss aka brystvortekrem for såre nippler

Etter transplantasjonen har jeg fått så ekstremt såre lepper, at jeg dersom jeg ikke smører dem døgnet rundt, så sprekker de opp og blør. Det eneste remediet som smører bra nok er denne brystvortekremen til ammende mødre med såre nippler. Med en ny dose ammekrem smurt på leppene, var jeg klar for scenen.

Etter vi hadde blitt sminket, begynte jeg endelig å våkne til liv. Det er utrolig fascinerende hvordan kroppen alltid har et ekstra lager med energi, selv om man i utgangspunktet føler seg utkjørt. Og jo nærmere klokken ble seks, jo mer energi og adrenalin fylte kroppen min. Da tiden var kommet for å ta i mot kronprinsen før forestillingen, var jeg klar. Jeg følte meg glad, opplagt og spent. Nå kunne kvelden bare komme.

Alle bildene under er tatt av fotograf Thomas Barstad Eckhoff.


Anne Lise Ryel og jeg mens vi venter på Kronprinsen. Begge to gleder seg til kvelden.


Kronprins Haakon Magnus, Olav Dahl som vant Kong Olav Vs kreftforskningspris, jeg og Erlend


Anne Lise Ryel gratulerer oss med prisen på scenen


Intervju på scenen. Se på det fantastiske bildet vi fikk! Det henger allerede på veggen i stua.


Musikkinnslag av Sidsel Walstad mens bilder av oss vises på storskjerm


Flere høydepunkter fra kvelden

Det var en veldig stor kveld for oss. Både Erlend og jeg er enige om at etter bryllupet er dette den største hendelsen i våre liv. Det var så rørende og spesielt å stå på den scenen til applaus fra 1400 publikummere, med tanke på alt vi har vært igjennom. Livet har til tider vært beintøft. Til tross for det har vi stått på som best vi har kunnet, og engasjert oss innen kreftsaken. At det engasjementet skulle ende opp i et slikt øyeblikk og en slik anerkjennelse, kunne ingen av oss en gang drømme om. Men slik ble det, og det var med tårer i øynene og stor takknemlighet at vi mottok Kreftforeningens hederspris.

Nå er jeg på nytt et vrak. Forkjølelsen har nådd nye høyder etter helga, i tillegg til at jeg generelt er totalt utslitt etter prisutdeling, familiebesøk og mye ståhei. Når det er sagt, så må jeg legge til at jeg for øyeblikket anser meg selv som verdens lykkeligste vrak.

søndag 2. juni 2013

Dag 93 Kreftforeningens hederspris

I går feiret Kreftforeningen 75 år med en storslagen festforestilling i Oslo Konserthus. Flere prominente gjester var tilstede, og flere kjente artister underholdt. Det var et fantastisk arrangement fra start til slutt. I denne anledning delte Kreftforeningen ut en hederspris. Hedersprisen skulle gå til noen som hadde utmerket seg innen kreftsaken. Og vet dere hvem som fikk den? DET VAR ERLEND OG JEG!!!! Har dere hørt på maken? Jeg er så sjokkert og glad og sjokkert og stolt og sjokkert og takknemlig at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Hvordan i all verden kunne dette gå til?

Det hele startet i februar da Kreftforeningen annonserte at de var på jakt etter kandidater til hedersprisen. Folket kunne nominere personer de syns fortjente den, og så skulle en jury i Kreftforeningen velge ut vinneren. Til vår store overraskelse fikk Erlend og jeg flest nominasjoner. Det betyr at det er mange av DERE fantastiske lesere som har slått på stortromma og foreslått oss. Og så valgte juryen oss til vinnere. Da generalsekretær i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel, ringte og fortalte meg om den store nyheten, var min første reaksjon: "Hæ?" Jeg ble helt ekstatisk, men klarte ikke å si noe annet enn "wow" og "tusen takk" om hverandre. Da vi hadde lagt på, fortalte jeg det til Erlend. Han sa det samme som meg: "Hæ?", og så begynte han bare å le. Hva annet kan man egentlig gjøre når man får en så fantastisk sjokkbeskjed ut av det blå?

I går var den store dagen kommet. Familiene våre hadde tatt turen fra både nord og sør for å dele øyeblikket med oss. Vi satte enormt pris på det, for som sitatet på bloggen min sier: "Delt glede er dobbel glede", og det kjente vi virkelig på i går. Vi var nervøse begge to i forkant av showet, men da vi kom inn i salen roet nervene seg. Etter et par flotte musikkinnslag gikk Anne Lise Ryel på scenen. Hun introduserte hedersprisen, og avslørte oss som vinnerne med denne begrunnelsen:

Dere formidler kunnskap og erfaringer om å være kreftpasient og pårørende på en usedvanlig god og åpen måte. Dere viser en positiv innstilling og et stort pågangsmot i tøffe sykdomstider, og inspirerer og hjelper mange som er rammet av kreft. Dere stiller opp for hverandre på en fantastisk måte.

Hun ropte oss opp på scenen, og gav oss et nydelig kunstverk laget av Edgar Parr og et diplom. Parr mistet sønnen sin i kreft, og meningen bak bildet var dermed ekstra spesielt. Etter overrekkelsen kom konferansier Kathrine Moholt ut på scenen og intervjuet oss. Vi hadde gruet oss til å måtte svare på sparket foran 1400 publikummere, men det gikk veldig fint. Hun spurte oss om det å få beskjeden "kreftfri", om benmargsdonasjon, om Sjukt Sprek, om å være åpen om situasjonen vår, og om en ting til som jeg ikke kan avsløre helt ennå, hihi. Da intervjuet var ferdig, satte vi oss i salen igjen, og det var tid for et nytt musikkinnslag. I det musikken satte i gang, så vi plutselig oss selv på storskjermen på scenen. De viste en bildeserie av Erlend og meg gjennom hele sangen. Vi tittet på hverandre, like overveldet begge to over alt som skjedde.




Etter showet fikk vi utrolig mange gratulasjoner, deriblant fra både Kronprinsen og Jonas Gahr Støre. Det var veldig hyggelig. Så gikk vi ut i vestibylen for å feire med kake. Der hang vi en stund med vennene våre fra Ungdomsgruppen i Kreftforeningen og familiene våre. Jeg var egentlig helt utkjørt, men hele opplevelsen gav meg ekstra energi fra et lager jeg ikke visste jeg hadde. Da arrangementet var over, hadde jeg egentlig belaget meg på å stupe i seng. Men til tross for hvor sliten jeg var, så fikk jeg meg ikke til å avslutte kvelden på den måten, uten videre. Vi endte dermed opp, sammen med familiene våre, hos en snill tante og onkel som holdt "nachspiel" for hele gjengen. Takk for sporty innsats rett på sparket!

Og ikke minst: Takk til dere som har nominert oss! Det er så rørende å tenke på at alle timene som blir lagt ned i bloggen og i frivillig arbeid innen kreftsaken faktisk blir satt pris på. Og takk til Kreftforeningen som valgte å gi prisen til oss begge to. Jeg ser på det som en stor anerkjennelse av de pårørendes innsats. Og enda en takk til Kreftforeningen som gav oss dette storslagne minnet for livet. Vi svever enda!

Jeg skal prøve å få tak i flere bilder fra arrangementet etter hvert. Dere kan lese om hedersprisen i Fædrelandsvennen (krever innlogging) og Lindesnes Avis . Det sendes en nedklippet versjon av festforestillingen lørdag 8. juni kl 20 på TV2.