fredag 22. november 2013

(Nesten) alt på vent

I siste nummer av Bedre Helse kan dere lese en oppfølgingsreportasje om meg etter transplantasjonen. 




Overskriften oppsummerer tiden etter transplantasjonen ganske greit: Jeg har måttet sette alt på vent. Det er jo ingen overraskelse, men hjelpes så kjedelig det er! Formen snegler seg avgårde, uten forutsigbarhet; den ene dagen kan jeg få til både det ene og det andre, mens dagen etter klarer jeg ikke å komme meg opp fra sofaen. Sammenlignet med de tidligere rehabiliteringsperiodene mine syns jeg denne er i overkant langdryg. Det er straks gått ni måneder siden transplantasjonen, og kun de siste ukene har formen steget såpass at jeg øyner håp om at jeg en eller annen gang kan bli et normaltfungerende menneske igjen. 

Jeg lengter etter å studere eller arbeide. Det er ikke greit å gå hjemme mot sin vilje dag etter dag, år etter år. Samtidig vet jeg at det er for tidlig å ta opp studiene igjen. Det ville ha destruert det bittelille overskuddet og gjort meg enda dårligere. Så jeg får bare vente videre på bedre tider. Bah.

Heldigvis gjør det lille overskuddet mitt at jeg kan ha dager hvor jeg er nokså i farten, uten alt for mange hvilepauser. Jeg har hatt besøk av ei dansk venninne de siste dagene, og heldigvis slo kroppen min til med storform mens hun var her. I går var vi en tur i mathallen, så dro vi hjem og spiste middag, før vi avsluttet dagen med innendørs klatring. Det var en av de sjeldne dagene hvor jeg kunne føle meg litt normal igjen. Ubetalelig!

Den siste tiden har jeg faktisk fått litt utbytte også av de dagene jeg har måttet ligge på sofaen: I stedet for fatigue har jeg hatt sjakkfeber. Jeg har lært mye under verdensmesterskapet - blant annet at Erlend og jeg tidligere har spilt med gale regler, haha. Pinlig. Moro er det uansett med sjakk, og så er det jo storstas at Magnus Carlsen har blitt verdensmester. Jeg skal utfordre Erlend til å spille mot meg, og jeg skal ta ham med bondestorm!


søndag 10. november 2013

Åtte fortellinger

Kreftforeningen feirer 75 år i år. I den anledning har de laget en jubileumsbok med åtte fortellinger om kreft. En av dem handler om Erlend og meg. Forfatter Ola Henmo og fotograf Paal Audestad står bak portrettene om mennesker som på forskjellig vis lever med kreft tett innpå seg.

Jeg har ennå ikke lest hele boka, og vet lite om de andre fortellingene. Det eneste jeg vet er at en ung mann på vår alder døde som følge av sykdommen. Det fikk jeg vite fordi Ola introduserte oss for den etterlatte kjæresten hans. Det skjedde samme dagen Kreftforeningen feiret 75-årsdagen sin på Konserthuset. Vi svevde etter å ha blitt utmerket med hederspris. Hun var merket etter å ha mistet den hun elsket aller mest. Jeg, som gir dere råd om hvordan man kan kommunisere med kreftrammede, fant ingen fornuftige ord å si. Det var et sterkt møte. Kreftverden er full av hensynsløse kontraster. En virkelighetssjekk ligger alltid og venter på en. Det gjør en ydmyk. Men mest av alt minner den om at livet er her og nå - både på godt og vondt.

Boka kommer ut 15. nov, men kan forhåndsbestilles i Kreftforeningens nettbutikk.




Her møter vi han som må gi tapt - og hun som akkurat har vunnet livet tilbake. Vi møter dem som bruker all sin kraft på å gjøre oss friske - og hun som gjør det hun kan for å gjøre døden god. Og vi møter pårørende, store og små, som sitt eget liv på vent.  Det er sterke fortellinger om liv og død – og om kreftene som bor i oss alle.

onsdag 6. november 2013

Løst og fast. Mest løst.

Det var litt dårlig gjort å gjøre dere nervøse i forrige innlegg, men da fikk dere en liten smakebit av hvor fælt et slikt skremmeskudd kan oppleves. Etter jeg fikk den gode beskjeden, følte jeg endelig jeg kunne puste igjen. Jeg har fått en ro i sjelen jeg ikke har kjent på lenge. Men med de gode nyhetene fulgte også overtro på egne evner. Fra å være sikker på jeg snart skulle dø til å føle at alle muligheter åpnet seg igjen, ble jeg nok litt overivrig. Jeg ble med på alt som bød seg av muligheter i forrige uke, og da gikk det som det måtte gå med en breakdown i helga. Nå er jeg tilbake til virkeligheten, og klar for en mer moderat og tilpasset livsstil. Gjesp!

Ellers kan jeg meddele at jeg er i siste innspurt av medisinnedtrappingen min. Dersom alt går etter planen, skal kroppen min og den nye benmargen leve i medisinfri harmoni fra og med 2014. Men det er nå i innspurten det kan være ekstra spennende om det dukker opp noe GVHD (dvs at benmargen angriper friske deler av kroppen min). Vi får bare håpe det går rolig for seg.

For å slippe unna naboen som spiller den samme sangen minst hundre ganger etter hverandre, befinner jeg meg for øyeblikket på biblioteket. Her er det mye spennende:




Det er deilig å komme seg litt ut og leke at jeg driver med noe fornuftig. Dessuten er det stille her *ca hundre smilefjes*. Men - kjenner jeg Tore rett så har han angstanfall i dette øyeblikk, han har jo tross alt vært hjemme alene i hele to timer, så jeg får snart slenge meg på el-sykkelen og komme ham til unnsetning. Han fortjener kallenavnet sitt "Tore-baby".

Det blir litt lenge mellom hvert innlegg for tiden, men det er fordi jeg har noe på gang. Kan ikke si hva det er enda, men det blir bra. Og så skal jeg naturligvis dele det med dere når tiden er inne.

Inntil videre kan dere kose dere med den beste sangen i verden (i alle fall i følge naboen min):



FYI: For at sangen skal komme til sin fulle rett må du spille den et utall ganger etter hverandre.


Ha en fin dag, da!