lørdag 25. januar 2014

Duracell-snegle

Folkens, det blir litt lenge mellom oppdateringene for tiden. Det har den hyggelig forklaringen at jeg er opptatt med å leve det faktiske livet mitt, og ikke bare det digitale. Akkurat nå kjører jeg en kombi digital-/real-life: Jeg blogger fra Annas Café på Bakklandet i Trondheim. Dette hjemmekoselige hjørnet er det eneste stedet jeg vet om hvor man kan oppdrive en skikkelig kakao. Anbefales! Ved siden av å sitte på café, bruker vi helgen til å treffe Erlends familie og slappe av. Og på mandag venter et nytt møte om døden. Dersom du har lyst til å delta, må du huske å melde deg på. Møtet i Tromsø forrige helg gikk greit, og dere kan se et utklipp på Nordlys sine hjemmesider.


Nei, jeg ler ikke av mitt eget blogginnlegg, men av lydene Erlend lager for at jeg skal smile på bildet.

Siden jeg fikk drømmebeskjeden ved nyttår om at jeg er kreftfri, har jeg klart å slå meg til ro med det. I praksis vil det si at jeg gleder meg til fremtiden, i stedet for å frykte den. Det er et skifte jeg har lengtet etter. Det er slitsomt å leve i frykt. En trivelig bivirkning av å endelig være kvitt redselen for det som måtte komme, er høyere energinivå. Endelig begynner jeg å få en hverdag som ligner meg: engasjert og på farten. Å visne hen på sofaen er bare begredelig, og jeg har virkelig hatt min andel av begredelighet. Ikke misforstå, sofaen er fremdeles en stor del av hverdagen min, men mens jeg tidligere kun maktet én daglig aktivitet utenom den, bruker jeg den nå bare som ladestasjon mellom utskeielsene.

Jeg har mye på programmet for tiden. Kanskje litt for mye. Men jeg trenger det. Dere som har vært syke selv vet hvor godt det er for selvfølelsen å kunne bidra med noe og ikke bare være den andre må bidra til. Så får vi se om det ender med suksess eller en smell. Foreløpig føles det bare herlig å være i gang igjen.

Objektivt sett er det ganske komisk at jeg sier jeg er travel; for et friskt menneske lever jeg fremdeles et slaraffenliv. Det er rart at en ung person kan bli så redusert at et pensjonistliv kjennes lik arbeidsbelastningen til en toppsjef i et toppselskap. Rart jeg ikke har fått grått hår enda! Men at jeg føler meg friskere nå etter nyttår er uansett et godt tegn. Jeg håper jeg en eller annen gang kan bli like oppegående som jeg var. Det er kanskje ikke så sannsynlig, men det er alltid lov å håpe!?

Jeg ønsker å vite om dere har kommet dere helt etter kreftdiagnosen. Lever dere som før eller må dere ta det mer med ro?


fredag 10. januar 2014

Døden rusker i Tromsø og Trondheim

Vi er noen dager inn i det nye året. Så langt er det et godt år. Formen er fin, kalenderen fylles og livet er greit. Jeg bruker dagene på å trene, treffe venner og jobbe med både små og litt større prosjekter for kreftsaken. Det føles uvirkelig å tenke på at for bare to uker siden var jeg utmattet av engstelse for fremtiden. Så kom den forløsende beskjeden om at det ikke var funnet kreft i biopsien. Deretter fortsatte livet som om nesten ingenting hadde hendt. Det er forunderlig at man kan bruke hver eneste tanke i hodet og celle i kroppen på å håpe at alt skal gå bra, og når det gjør det, blir man skuffende raskt innhentet av hverdagen. Men jeg kan fremdeles kjenne små, intense øyeblikk av takknemlighet. Jeg er takknemlig over at jeg får noen ekstra uker, og kanskje måneder og år, uten dødsangst. Døden er ikke hovedpersonen i livet mitt akkurat nå. Men jeg har brukt mye av de siste fire årene på å reflektere rundt den. Og jeg er veldig klar over at den når som helst kan dukke opp på nytt.

"Tada! Her er jeg! Trodde du virkelig du kunne leve uten meg?"

Er det slik døden hoverer? Eller opplever vi den bare slik siden vi forventer at legene skal livsforlenge oss inn i evigheten. "Det må være noe dere kan gjøre!" forlanger vi når døden puster oss klamt i nakken. I det døden gjør sin fulle entré, raser vi og spør hvordan den våger å komme og ta livet vårt! Vi skulle jo være udødelige! I alle fall frem til vi ble minst hundre år.

Døden er skummel. Eller, jeg syns ikke selve døden er skummel, den er bare ukjent. Det er dødsprosessen som er skummel - i alle fall hvis man er kreftsyk og vet at dersom man skal dø av kreft, så blir veien til døden alt annet enn enkel og smertefri. Men jeg tror at dersom man slutter å se på døden som en unntakstilstand, som noe ekstremt og urettferdig, er mye gjort. Da kan vi kanskje klare å leve våre siste dager med ro i sjelen. Jeg kan ikke tenke meg en flottere måte å dø på.

Vi skal alle dø. Spørsmålet er bare når det skjer, og det er det heldigvis ingen som vet. Døden er sin egen herre.

Kreftforeningen arrangerer i slutten av januar nye møter om døden, denne gangen i Tromsø og Trondheim. Erlend og jeg skal igjen være en del av panelet, og vi håper flere av dere som følger bloggen vil delta sammen med oss to på fine, rause og dødsinteressante temakvelder.