fredag 28. februar 2014

Bursdagsbarn

For øyeblikket består den lille familien vår av bursdagsbarn (alle blir jo som barn når man har bursdag!). I forrige uke fylte Erlend 30 år. Med fare for å skryte litt av meg selv, så fikset jeg en seriøst bra bursdagsgave til ham: Jeg arrangerte bursdags-/reunionsfest med blant andre vennene hans fra de fire årene han studerte i Alta. Vi feiret på en gammel hytte i Nordmarka. Egentlig ønsket han å feire en hel helg utendørs - med sovepose under åpen himmel - i februar! Heldigvis fikk jeg overtalt ham til å feire med tak over hodet. Det var greit - så lenge hytta ikke var moderne og vi måtte gå et stykke for å komme dit, slik at vi allikevel ville få en følelse av friluftsliv. De ønskene fikk Lars Monsens ukjente lillebror oppfylt, og gjestene måtte traske til fots eller gå på ski i flere kilometer for å komme til bursdaglokalet. Men så snart vi var fremme skiftet fokus fra slitne armer og bein til festmodus. Erlend skulle feires, og det ble han - en hel helg til ende.

Etter bursdagshelgen tok jeg ham med til Island for å feire videre. Vi var der en liten uke og rakk å hygge oss i høyeste grad. Vi badet i den blå lagunen, leide bil og kjørte på oppdagelsesferd, shoppet litt og spiste mye god mat. Høydepunktet var en tiretters på Islands beste fiskerestaurant. Smaksløkene mine blir salige bare av å tenke på det vi ble servert den kvelden.

Nå høres det ut som om jeg vasser i både penger og energi, men det gjør jeg ikke. Jeg pådro meg en akutt hoftebetennelse etter den strabasiøse ferden til og fra hytta i Nordmarka; vi måtte dermed finne aktiviteter på Island som involverte minst mulig gåing. I tillegg var jeg et vrak etter en bursdagshelg uten søvn. Siden vi dro til Island rett etter hytteturen, var jeg nærmest i koma de første par dagene på sagaøya og holdt meg i en bitteliten radius rundt leiligheten vi bodde i. Heldigvis kom formen seg etter hvert. Og da vi etter noen dager i sus og dus landet på norsk jord igjen, var alle bankkortene våre tomme. Vi stod på Gardermoen uten penger til flybussen hjem, men heldigvis løste en pengelapp gjemt i et glemt lomme problemet. Til tross for bursdagsbivirkninger i form av hofteplager, skralt energinivå og personlig konkurs, så var alt verdt det. Noen ganger må man glemme hva som er fornuftig og bare leve her og nå. Noen ganger må man tillate seg å feire livets begivenheter på en måte som overgår alt hverdagen ellers byr på! Erlends 30-årsdag var en slik begivenhet.

Det er ikke bare Erlend som fortjener å feires: I dag er Anniken+donorbenmarg ett år! Det er altså ett år siden jeg ble transplantert. I går var jeg på ettårskontroll på Riksen. Det var en god følelse. Jeg husker da jeg var under utredning for transplantasjon i fjor vinter, og legen gjennom to timer fortalte meg alt som kunne gå galt ved en slik behandling. Jeg tenkte dette aldri i verden kunne gå godt. Så møtte jeg tilfeldigvis ei med Non-Hodgkins Lymfom som var på ettårskontroll. Hun smilte, så superfresh ut og fortalte meg at både transplantasjonen og tiden etter hadde gått bra. Hun var kreftfri og på god vei tilbake til en normal hverdag. "Ååå, hvis bare jeg kan få oppleve det samme", tenkte jeg. Etter den brutale informasjonen fra legen kjentes en sykdomsfri tilværelse meget usannsynlig, men hun gav meg håp om at ting faktisk kunne ordne seg. I går ble det min tur til å være glad og fresh på ettårskontroll. Jeg gikk gjennom alle undersøkelsene med en følelse av at i det store og det hele har ting gått veldig bra for meg. Året etter transplantasjonen har i perioder vært overraskende tungt, men til tross for det er jeg endelig på et bra sted i livet mitt: energien stiger, livsgleden stiger og jeg har sluttet å frykte fremtiden. Uansett hva som skjer fremover, så har stamcelletransplantasjonen gitt meg et helt kreftfritt år. Etter jeg fikk diagnosen i 2009, har jeg aldri vært kreftfri så lenge før. Bare det alene gjør alt slitet verdt det.

Takk til deg, ukjente donor, for at du har gitt meg muligheten til å bli 27 år. Takk for at du gav meg muligheten til å adoptere Tore, motta Kreftforeningens hederspris, oppleve en ny sommer, delta i mitt eget utdrikningslag (post bryllup), dra til Amsterdam og Reykjavik, kjenne energien vende tilbake, få tilbake troen på fremtiden og feire min elskede Erlend sin 30-årsdag. Av og til tror jeg nesten det er en drøm at du, en person jeg ikke aner hvem er, donerte litt av deg selv for å gi meg alt dette. Du vil alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt (sånn rent teknisk fyller du faktisk hele hjertet mitt, siden det er ditt blod som pumpes gjennom det), og jeg er deg evig takknemlig.

La oss ta en digital skål for min donorhelt, for benmargsdonasjon og my second birthday!

Skål!


torsdag 6. februar 2014

Ung Flyt

Jeg var på hyttetur i helga, og da ble jeg spurt om jeg fremdeles trodde jeg kunne finne veien tilbake igjen til det gamle livet mitt. Svaret på det er et stort og tydelig "nei". Det kjennes komplett umulig. Kreften har snudd opp ned på alt. Jeg vil aldri få tilbake det gamle energinivået mitt; når jeg går tilbake til studiene, må jeg studere på deltid; jeg får en enorm utfordring når jeg skal søke jobb med et stort hull i CV'en min; det vil bli vanskelig, og kanskje umulig, å få barn; jeg må leve med diverse senvirkninger, vondter og plager resten av livet; all behandlingen har ført til at jeg alltid vil ha stor risiko for både ny kreft og annen sykdom. Med andre ord: Det finnes ingen vei tilbake igjen til bekymringsløse og naive 23-årige meg.

Vet dere hva? Dersom en magisk ånd hadde gitt meg ett ønske, ville jeg faktisk ikke valgt å gå tilbake til å være henne. All livserfaringen jeg har fått gjennom de siste årene har gjort meg mer selvsikker, reflektert og modigere. Jeg står mye stødigere i meg selv nå enn jeg gjorde da jeg var "ung og dum". Det er en deilig erkjennelse. Men det betyr ikke at livet etter kreften er lett. Det er faktisk ganske vanskelig. Ting som folk flest tar for gitt, må jeg bruke mye planlegging, disiplin og viljestyrke på å gjennomføre. Livet etter kreft er slitsomt.

Jeg er ikke den eneste som sliter med livet etter kreften. Jeg kjenner flere som under behandling tenkte: "Når jeg blir ferdigbehandlet, skal jeg…..". Men de store drømmene ble aldri noe av. For etter behandling, ventet rehabilitering. Og for mange varer den fasen i måneder og år - kanskje resten av livet. Noen må innse at man aldri blir helt som før. Men hvis man aldri blir som før, hvem blir man da? Hvordan går man videre i livet fra et helt nytt og ukjent utgangspunkt?

Les gjerne om MarenSofie sine tanker om livet etter hennes runder med leukemi.

Dere som følger meg på facebook vet at jeg den siste tiden har sittet i ei prosjektgruppe for et samarbeid mellom Blodkreftforeningen og Lymfekreftforeningen. I dag åpnes påmeldingen til Ung Flyt, som er et mestringsprosjekt for unge blod- og lymfekreftrammede. Ung Flyt skal gjennom tre helgesamlinger hjelpe deltakerne med å finne mestringsstrategier for et god flyt i hverdagen og et godt liv etter kreftdiagnosen. Hver helg vil ta for seg ett av følgende temaer som unge kreftoverlevere ofte sliter med:

  • Senskader og ettervirkninger av kreftbehandling
  • Hvordan møte studier og arbeidsliv etter en kreftdiagnose
  • Selvfølelse, enslighet, samliv og seksualitet etter kreft

For mer informasjon, sjekk ut ungflyt.no. Håper dere som leser dette og er i målgruppen melder dere på. Eller kanskje dere kjenner noen som ville hatt utbytte av et slikt prosjekt? Spre ordet!