mandag 17. mars 2014

Krefttakling (eller mangelen derpå)

For halvannen uke siden holdt jeg foredrag for de ansatte ved Radiumhospitalet. Oppdraget var å snakke om åpenhet og det å dele egen kreftsykdom offentlig. Den ene legen hadde på forhånd lest bloggen min og bitt seg merke i at jeg ikke ønsker meg tilbake til friske, 23-årige meg. Kreften har helt klart vært en utfordring, men jeg har vokst så mye på den at jeg trives godt med den personen jeg er i dag. Han spurte dermed om jeg kunne gi noen tips til hvordan man som kreftrammet kan takle sykdommen; hvordan kan man snu den til en viktig livserfaring og ikke la seg knekke?

Jeg vet ikke.

Eller, jeg har i alle fall ikke noen fasit på det. Jeg har noen tanker om hva som kan lette situasjonen, men vi er alle så forskjellige at det som funker for meg kanskje ikke funker for andre. Men for meg har det å gi rom til følelsene mine vært viktig. Når jeg har vært redd, har jeg vært redd. Når jeg har vært lei meg, har jeg vært lei meg. Jeg har hele tiden stolt på at de forskjellige fasene i bearbeidelsen av kreftsykdommen har vært midlertidige. Jeg har tenkt: "Nå er jeg skikkelig nedfor, men det må jo gå over på et tidspunkt." Og så har det det. Så første tips blir å ta i mot alle vanskelige følelser som kommer, stå i dem, bearbeid dem og så gå videre. Dersom du opplever at det ikke er mulig å gå videre, bør du kontakte en fagperson som kan hjelpe deg med det. Du bør også fortelle de rundt deg hvordan du har det, slik at de kan forstå hvorfor du er så stille eller så irritert eller hva du måtte være. På den måten slipper de å bekymre seg unødig over hvorfor du ikke er ditt vante deg.

Flere tips som kan hjelpe deg å takle en hverdag med kreft:

  • Snakk med noen som kan og vil lytte. Ingen bør gå alene med vanskelige tanker. "Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg."
  • Prøv å holde kroppen sterk og sunn. Mosjoner i den grad du får det til, bruk avspenningsteknikker for å dempe stresset og spis sunn, næringsrik mat (ispedd litt godbiter, naturligvis). På den måten kan forfallet som følger behandlingen utsettes og kanskje til og med reduseres. En trivelig bivirkning er at du vil føle deg mye bedre.
  • Aksepter det du ikke kan gjøre noe med. Du kan ikke bestemme om cellegiften eller strålingen kommer til å virke på kreften, så dermed er det heller ikke noe poeng i å bruke energi på å bekymre deg over det. Det er mye lettere sagt enn gjort å gjennomføre dette i praksis, men dersom du klarer å bruke energien på de tingene du kan gjøre noe med, kan du oppleve mye bedre livskvalitet. Bruk heller kreftene på å gjøre noe hyggelig sammen med de du er glad i! Fokuser på her og nå - ikke på den usikre fremtiden.
  • Få hverdagen til å gå opp. Ikke lek superuavhengig superhelt. Sliter du med å få handlet, be om hjelp. Orker du ikke å vaske huset, be om hjelp. Trenger du barnepass, be om hjelp. For mange er det ubehagelig å be om hjelp, men du må huske på at de som er rundt deg som regel gjerne vil hjelpe. Og har du ikke venner eller familie i umiddelbar nærhet, snakk med kommunen om det er mulig å få hjemmehjelp. En hverdag hvor alt det praktiske fungerer sparer deg for mange bekymringer og sløsing av energi.
  • Finn balansen. Dette er en kunst. Bruker du for mye energi, sliter du deg ut. Ligger du bare på sofaen, blir du rastløs og utilpass. Prøv å finn en balanse mellom aktivitet og hvile, gå på en smell, prøv igjen, gå på en ny smell og hold på slik til du lærer hvordan du kan leve med den trette kroppen din. Det er i grunnen ingen annen vei utenom.
  • Fokuser på det som er positivt. Mange blir irriterte over den evige masingen om å tenke positivt, meg inkludert, men det er faktisk noe i det. Du befinner deg i en tøff situasjon, men hvis du tenker deg om er det alltid noe som kunne ha vært verre. Med andre ord har du alltid noe å være takknemlig for. Det kan dermed være lurt å skrive en takknemlighetsdagbok hver kveld med fem punkter du er takknemlig for. Det hjelper deg å holde fokus på det som faktisk er bra i livet ditt, i stedet for å tenke på alt som er vanskelig.

Alle disse punktene føyer seg inn i det viktigste tipset mitt: Vær løsningsorientert. Å få kreft er kjipt. Veldig kjipt. Men du kan selv velge hvordan du vil forholde deg til situasjonen. Du kan enten legge deg ned og gi opp, eller du kan gjøre det beste ut av den. Det er lov å rase, være lei deg og si høyt at du har det vondt. Du har også lov til å oppføre deg irrasjonelt fordi du må få utløp for følelseskaoset. Men det er ikke lov hele tiden. Noen ganger må du rett og slett ta deg sammen. Det er ikke slik at fysisk sykdom gir deg rett til å bli årets kronidiot. Er det noe som ikke fungerer i en slik grad at du kjenner din indre bitch presser vel hardt på, så finn en løsning på situasjonen. Har du mye smerter, snakk med legen om det finnes andre og bedre smertestillende medisiner du kan få. Er du konstant sur fordi du hater å være syk, finn et eller annet som gir deg påfyll av god energi (liten gåtur, favoritt tv-serie, telefonsamtale med en god venn, modellflybygging eller etwas). Sliter du økonomisk og ligger våken om nettene fordi økonomien bekymrer deg mer enn selve kreften, snakk med banken om du kan få en avdragsfri periode, søk støtteordninger og lag budsjett (orker du ikke å ta tak i det selv, så be om hjelp). Leker du diktator fordi du tenker at nå som du er syk skulle det bare mangle at alle står på pinne for deg, noe som kan gjøre at folk begynner å skygge unna, gå i deg selv og tenk igjennom hva du faktisk kan bidra med (se film med barna, gjør superenkelt husarbeid som å kutte agurk til salaten mens kona lager middag, fortell dem at du setter pris på alt de gjør). Holder du på å klikke fordi NAV ikke spiller på lag, ring Kreftlinjen eller sykehuset for å komme i kontakt med en sosionom som kan hjelpe deg. Brøler du "IKKE MAS!" når søster/samboer/venn spør for tusende gang om du har husket å ta medisinene dine, si unnskyld for utbruddet ditt og poengter at du klarer å ta ansvar for medisinene dine selv. I det hele tatt: Du befinner deg i en vanskelig situasjon, og den presser deg hele tiden til ditt ytterste. Men så lenge du lever med holdningen "dette må det finnes en løsning på", vil du leve et mye bedre liv enn om du inntar offerrollen. Det er en klisjé, men her hører den med: Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det. Selv om du ikke kan velge forløpet og utfallet av sykdommen, kan du alltid velge å gjøre små, enkle grep for å få det litt bedre. Jeg må poengtere at jeg ikke uten problemer klarer å etterleve mine egne tips, men jeg prøver nå så godt jeg kan.

Klarer du å takle livet med kreft, vil du ha en viktig erfaring med deg videre som gjør deg rustet til å takle nesten hva som helst. Det er da i det minste noe når det først skulle gå så galt.

Hva er deres tips til å takle kreftsykdom best mulig?