onsdag 4. juni 2014

Tøyseklump

Erlend og jeg var i Danmark i helga fordi ei av mine venninner fra Sørlandet giftet seg med en københavner, på en herregård utenfor hovedstaden. Bryllupet stod på lørdag, men vi dro ned allerede på onsdagen for å treffe gamle kjente og nyte storbylivet. Etter et par dager med sosialisering brukte jeg fredag kveld sammen med Erlend til å lade opp til bryllupsfesten. Vi satt og pratet, og av gammel vane lot jeg fingrene mine gli over halsen (vi lymfomrammede har en tendens til å gjøre det). Plutselig kjente jeg en klump. Det var forsåvidt ikke noe nytt, alle mennesker har jo lymfeknuter, men denne var annerledes. En frisk lymfeknute kjennes litt myk, glatt og glir lett rundt i vevet, mens en kreftbefengt lymfeknute er hard og lar seg ikke rokke på - har jeg blitt fortalt av legene. Selv har jeg aldri kjent på en eneste kreftknute, for min sykdom har gjemt seg inne i brystkassa, utenfor rekkevidde for selvsjekk. Nå hadde jeg en klump på halsen - og den var beinhard. Hadde tiden for tilbakefallet kommet? Det var i så fall ingen overraskelse, men jeg frøs allikevel til is. Hvis kreften etter så mange år hadde begynt å bevege seg oppover halsen, hvordan så det da ut inne i brystkassa? Jeg fikk et mentalt CT-bilde med bare svarte hull og skygger fra mellomgulvet og opp. Neineineineinei, ikke nå, ikke sånn, ikke enda.

Mandag snakket jeg med legen min om funnet. Han ba meg om å komme innom for en rask sjekk, slik at han kunne bestille de nødvendige undersøkelsene. Da jeg satte meg ned på kontoret hans, hadde jeg problemer med å finne klumpen igjen. Typisk. Den var ikke så stor i utgangspunktet, den var på størrelse med en ert, men strukturen skremte meg: Den var jo helt hard og ikke lik noen andre klumper jeg hadde kjent. Legen fant til slutt frem, dypt inne i halsvevet.
- Er det denne du mener?
- Ja, svarte jeg nervøst.
Til min overraskelse ble han lur i blikket.
- Du hadde rett i at den er hard som bein, for det er bein. Dette er en halsvirvel. Hvordan i all verden klarte du å finne den?
- Eeeh, vet ikke. Jeg bare kjente etter.

Jeg kan like gjerne gi meg selv et nytt mellomnavn: Hypokonder. Det var i alle fall slik jeg følte meg da jeg dro derfra. Samtidig er jeg glad for at jeg fikk mistanken avkreftet. Å leve i uvisshet er så grusomt og mentalt krevende at jeg drar heller til legen en gang for mye enn en gang for lite. Man skulle tro jeg var vant til at kroppen min gjør mye rart, men det blir jeg aldri. Hver eneste gang jeg tror kreften vender tilbake oppleves som like gjennomborende skremmende. Hele helga gikk disse ordene på repeat i hjernen: "Tenk hvis klumpen kunne forsvinne. Kan den ikke bare forsvinne?" Den forsvant ikke, men frykten gjorde det. Takk, kjære lege! Det var en stk lykkelig hypokonder som la seg til å sove mandag kveld.

Jeg håper jeg ikke er alene om å være i overkant stresset over kroppslige krumspring. Har dere dratt til legen en gang for mye? Eller er dere typen som nekter å dra til legen før kroppene deres havner der av seg selv?