Min historie

August 2009 dro jeg sammen med kusina mi til Alta for å ta et "annerledes-år". Skjebnen ville det slik at vi begge to fant den store kjærligheten med det samme vi kom dit opp. I september ble Erlend og jeg offisielt kjærester. I oktober dro jeg til legen fordi jeg hostet blod. En stor svulst ble oppdaget i den venstre lungen min ved et røngtenbilde. Jeg ble innlagt på sykehus for utredning, og en måned senere hadde jeg fått diagnosen Hodgkins Lymfom. Dere kan lese mer om perioden fra jeg dro til legen til jeg fikk diagnosen i innlegget Hva skjedde?

Jeg flyttet hjem til sørlandet for å være sammen med familien min mens jeg fikk behandling. Erlend ble igjen i nord. Fra november 2009 til april 2010 fikk jeg 6 (12) ABVD-kurer. Jeg pendlet annenhver uke inn til Radiumhospitalet for å få cellegiften. Det var en ganske tung periode, men den hadde også lyspunkter. Blant annet kom Erlend og besøkte meg en uke hver måned, og kjærligheten mellom oss ble bevart. I mai 2012 ble jeg endelig erklært kreftfri. I lykkerus flyttet Erlend og jeg sammen i hovedstaden. Vi gledet oss til et "normalt" liv sammen. Det ble ikke helt slik. Jeg gikk tilbake til studiene mine på Blindern (deltid), men slet veldig med fatigue, selv om jeg ikke helt forstod det selv. Ved semesterets slutt klarte jeg endelig å innse at jeg ikke var helt i form, og kunne dermed gjøre de nødvendige endringene som skulle til, slik at jeg fikk det bedre.

Våren 2011 ble en opptur for min del, og den toppet seg da Erlend fridde og jeg selvfølgelig svarte ja. Dessverre hadde kreften begynt å våkne til liv igjen, og i juli var tilbakefallet et faktum. Etter en forferdelig tøff påfølgende høst med 4 IGEV-forkurer, BEAM-høydose, autolog stamcelletransplantasjon og stråling, fikk jeg beskjeden jeg så inderlig hadde håpet på: Jeg er kreftfri! Igjen!

Lykken ble dessverre kortvarig. I slutten av august 2012 kom beskjeden om at noe ikke var som det skulle. CT-bilder avslørte hovne lymfeknuter i akkurat samme område som ved forrige tilbakefall. Da bestemte Erlend og jeg oss for å framskynde bryllupet vårt. På to uker planla vi den store dagen, og 15. september giftet vi oss. Midt oppi mitt livs hittil største tragedie fikk vi en drømmedag fylt til randen av kjærleik. Ååååh, det var magisk! At 15. september også er Verdens Lymfomdag er vel skjebnens ironi.

Siste dagen på bryllupsreise ble tilbakefallet bekreftet. Tilbake i Oslo fikk jeg 7 runder med immunterapi (Brentuximab Vedotin/SGN-35). De ledet opp til en allogen stamcelletransplantasjon med ubeslektet donor (28. feb 2013). Midt oppi alt dette prioriterte Erlend og jeg å la livet utenom kreften utvikle seg videre. Rett før transplantasjonen kjøpte vi en leilighet, og rett etter adopterte vi den nydelige omplasseringshunden Tore. Både immunterapien og transplantasjonen gikk veldig fint, og 16. mai 2013 fikk jeg den gode beskjeden for tredje gang: Jeg er kreftfri! Nå må det bare fortsette å holde seg slik, for jeg kan ikke få enda et tilbakefall. Alt kruttet er brukt opp, og legene har ikke mer kurativ behandling å tilby meg. Vi lever i troen på at alle gode ting er tre, og at jeg denne gangen blir frisk for godt. Veien tilbake til et "normalt" liv er lang og utfordrende, med høy risiko for både tilbakefall og GVHD, men med tiden går det meste seg til. Det må det bare.


19 kommentarer:

Stine Hanssen Brattland sa...

For ei dame! Jeg er stum

Anonym sa...

Ble veldig rørt da jeg leste dette... Erlend og jeg gikk på barne og ungdomsskolen sammen. Ville bare si at ja størst av alt er kjærligheten... :) Jeg ønsker dere masse styrke, håp og kjærlighet i denne tiden. Sammen greier man alt! Jeg gratulerer med forlovelsen og den kjærligheten dere har for hverandre... :)

En varm hilsen fra Anne Marie, bestevenninna til Karin (nabojenta til Erlend)

Anonym sa...

Jeg hadde selv kreft , men tankene du beskriver turte jeg aldri å ta stilling til. Forbilledlig må jeg si. Ønsker deg alt godt og håper du blir kreftfri. God tanker. Erik

Anniken sa...

Tusen takk for fine kommentarer:)

Anders Hallundbæk sa...

Uf for historie. 3 år og 3 gange hodgkins. Har selv haft hodgkins lymfom, men blev rask første gang!

Hold humøret oppe, rock on og tillykke med brylluppet.

/Anders

Jenny Ragnhild sa...

Jeg må bare si at jeg virkelig skulle ønske jeg hadde funnet denne bloggen litt tidligere. Jeg fikk diagnosen Hodgkins lymfom i slutten av oktober 2012 og hadde siste kur 11. april 2013. Akkurat nå gjør jeg meg klar til litt russetid med venner, men 3. klasse tar jeg neste år. Det er fint å lese om historien din og jeg håper virkelig at dette er siste gang du må gjennom dette her!

Anniken sa...

Håper du får en fantastisk russetid, og en fantastisk fremtid:)

Anniken sa...

Godt å høre du ble frisk i første runden:) Takk for kommentar.

Johnny Eikrem sa...

Du skriver fantastisk. Har opplevd akkurat det samme som deg, 3 tilbakefall med Hodgkins (Mr Hodgkins har blitt min beste venn) slik tror jeg en er nødt til å se på det. Om du gir Mr Hodgkins masse positive vibber, dør han sakte ut. Derimot om en stritter imot og ikke gir kreften plass i livet blir det verre. Jeg er overbevist at å være positiv, samt få masser av oppmerksomhet ifra venner og andre gir kroppen masse energi som kan holde deg oppe under behandling. En må hele tiden tenke på "hva er alternativet".
Jeg kjenner meg igjen i hvert ord du skriver. Ønsker deg all verdens lykke på ferden Anniken.

Anniken sa...

Hei Johnny, så hyggelig å høre fra deg. Merker det dukket veldig mange spørsmål opp i hodet mitt nå. Først og fremst: Har du gjennomgått en allogen stamcelletransplantasjon? Blir veldig glad om du sender en kommentar/mail og svarer på det.

Ellers så høres det ut som om vi har samme tilnærmingsmåte for å komme oss igjennom dette her. Vi har akseptert sykdommen vår, og "angriper" den med en positiv holdning. Om ikke annet, fører det til bedre livskvalitet enn om vi hadde gravd oss ned i elendighet.

Alt godt, og lykke til videre til deg også:)

Rolf sa...

Så flott å lese en blogg fra en som har noe å si! Står litt på sidelinjen i en kreftsituasjon selv. Det er min brors sønn som nå ligger på Riksen og kjemper sitt livs kamp mot akutt leukemi. For meg har kreft vært en veldig fjern sykdom som nå føles veldig nær. Har barn selv og kan bare ane en liten del av det min bror nå gjennomgår - og hva min kjære kompis og nevø nå går gjennom!! Har prøvd å lese meg opp på kreft og cellegift. Derfor kom jeg over bloggen din. Jeg har i flere uker nå krysset fingre og tær for nevøen min, og nå skal jeg jammen meg krysse flere fingre og tær for deg! Takk for at du deler av deg selv. Lykke til!!

Anniken sa...

Takk, Rolf. Jeg krysser fingrene tilbake for nevøen din. Kan tenke meg det er en skremmende situasjon dere står i nå, men vi får håpe det går bra og at han blir frisk. Lykke til:)

Anonym sa...

Åh Anniken... Skulle nesten ønske at jeg ikke fant bloggen din =( Mest fordi jeg leser om tilbakefall, noe jeg akkurat nå (midtveis i min behandling) ikke ser en ende på om skulle skje og føler ting er litt tøft... Drit lei er vel ordet. Likevel så er jeg glad for å lese at du er i form nå og bloggen din om ABVD - kur, er som "the story of my life"... jeg har også blogg =) www.ninjamonica.blogg.no ! Takk for inspirasjon og ord på følelser jeg sliter med å forklare...

Anniken sa...

Hei, Monica. Skjønner godt det ikke er noe stas å lese om tilbakefall når man er midt i behandling. Men du må huske på at de aller fleste med vår diagnose blir kvitt kreften etter én behandlingsrunde. Jeg er jo egentlig et sjelden unntak.

Jeg kjenner meg sååå igjen i å lengte vilt etter å bli ferdig med cellegiften. Tiden bare snegler seg av gårde når man venter på noe godt. Jeg var inne på bloggen din, og det virker som om du er ei sterk jente som takler dette bra - selv om det er tøffe tak. Stå på videre og hold ut, så ordner alt seg til slutt:) Heier på deg!

Eve Kristiansen sa...

Hei!

Masse lykke til Anniken! Du er ei supertøff jente. Følger med på "Kampen for livet".
Har selv hatt kreft i min aller nærmeste familie. Min elskede døde av hjernekreft i august i fjor.

Hold motet og håpet oppe. "Livet ligger ikke i fremtiden, men er hos deg her og nå." Dette er kloke ord jeg mener alle kan lære noe av. De sier noe om hvor viktig det er å leve i nuet.

Superoptimistisk klem fra
Eve i Lier

Eve Kristiansen sa...

Hei!

Masse lykke til Anniken! Du er ei supertøff jente. Følger med på "Kampen for livet".
Har selv hatt kreft i min aller nærmeste familie. Min elskede døde av hjernekreft i august i fjor.

Hold motet og håpet oppe. "Livet ligger ikke i fremtiden, men er hos deg her og nå." Dette er kloke ord jeg mener alle kan lære noe av. De sier noe om hvor viktig det er å leve i nuet.

Superoptimistisk klem fra
Eve i Lier

Anonym sa...

Ååå fikk gåsehud over hele meg nå! Ble så skuffa når episode 6 ikke kommer før oktober. Så jeg måtte google deg, pga jeg har tenkt så mye på deg denne uken!! Jeg ble så glad av å lese at transplantasjonen gikk fint. Du virker som et fantastisk flott menneske. Stå på videre! Ønsker deg all hell og lykke videre i livet!
Rebekka

Marianne sa...

Hei Anniken :)

Så godt å lese at det går bra med deg! Jeg følger med på tv-serien og må si at jeg er mektig imponert av deg! Min sønn har nettopp begynt med kreftbehandling, så derfor er serien veldig aktuell for meg. Takk for ditt bidrag og lykke til videre i livet!!

Anonym sa...

Hei! Jeg er nå midt i behandlingen av mitt første tilbakefall av Hodgkins lymfom. Det var ett hardt slag å få ett tilbakefall, og jeg har naturlig nok mange tanker rundt hvordan livet blir. Jeg har bevisst holdt meg unna lese bloggen din og se tv-programmet til nå, fordi jeg har vært redd for å få informasjon jeg ikke kunne håndtere eller klare å skille ut ift hva som er relevant for meg. Nå som jeg omsider tok mot til meg er jeg så glad jeg gjorde det, å lese at du nå omsider er frisk gir meg håp om at jeg og kan bli det! Setter og pris på den fine måten du skriver på ;realistisk og kunnskapsrikt, men at du og poengterer det er dine erfaringer og at alle opplever behandling og etterfølger forskjellig. Tusen takk, og lykke til videre!

Legg inn en kommentar